Frankrike og Israel starter en ny krig i Irak og Syria

På G20-møtet krevde Washington og Moskva stans i finansieringen av IS

G20 toppmøtet i Anatalya (Tyrkia) konsentrerte seg naturligvis om økonomiske spørsmål, men fremfor alt om situasjonen i Midt-Østen. Det fant sted en rekke tosidige forhandlinger, men vi vet ingenting om om temaene som ble diskutert og hva det ble oppnådd enighet om. Den russiske presidenten Vladimir Putin nevnte - uten å nevne navn -at det var stater til stede på møtet som aktivt sponset IS. Han viste sine kolleger satellittfotografier av konvoier av tankbiler - tankbiler som krysset den tyrkiske grensen for å selge den bensinen som var stjålet av terroristorganisasjonen i Irak og Syria. I og med at han i offentlighet ble knyttet til for dette bruddet på Sikkerhetsrådets resolusjoner vedrørende finansiering av IS, var Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan synlig berørt. Ifølge det Tyrkiske sosialistpartiet er det Bilal Erdogan (Presidentens sønn) som direkte administrerer denne trafikken.

President Obama og Putin kom frem til enighet om å ødelegge Erdoganfamiliens tankbiler for på den måten sette en stopper for denne trafikken. Den samme dagen og for første gang etter atten måneder bombet USAs sentralkommando olje-tankbilene i Irak, mens den Russiske militærmakten ødela et stort antall i Syria. Russland og USA krevde at Frankrike forpliktet seg til denne operasjonen. Ved å late som om han reagerte på Paris-angrepene, annonserte den franske presidenten Hollande skamløst at han hadde gitt sine militære styrker ordre om å bombe IS-mål i Syria, mens president Putin ga offentlig ordre til sine styrker å koordinere med Frankrike og handle «som om» det var en alliert. Den franske presidenten vil møte USAs og Russlands motparter i nærmeste fremtid.

Det ser ut til at effektive tiltak er tatt for å isolere de 24 banktiltakene som IS bruker fra Irak til å overføre penger - tiltak som statssekretær David S. Cohen forgjeves har forsøkt gjennomført i månedsvis.

Frankrike og de «liberale haukene» organiserer en ny krig

I og med at de merker seg at de må fjerne IS fra Syria, planlegger samtidig gruppen av stater, multinasjonale selskaper og personer i USA som står bak organisering av den pågående krigen, å starte en tredje krig.

«Den arabiske våren» (februar 2011 til januar 2013) ble igangsatt av USAs utenriksdepartement. Målet var å fjerne de arabiske sekulære regjeringene, enten de var alliert eller i motsetning til USA og erstatte dem med diktatoriske regjeringer utgått fra det «muslimske brorskapet». Etter å ha omstyrtet den tunisiske og egyptiske presidenten gjennom Jasmin- og Lotus-«revolusjoner», erklærte de krig mot Libya og Syria (Som planlagt gjennom Lancaster House-avtalen fra november 2010), men de koloniale kreftene var ikke i stand til å angripe Algerie (In Armena gissel-krisen)

Den andre Syriske krigen (juli 2012 til oktober 2015) ble startet av Frankrike, USAs «liberale hauker» (Hillary Clinton, Jeffrey Feltman, David Petraeus etc.) og Israel - finansiert av en gruppe stater (Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia etc.) og multinasjonale selskap ( Exxon-Mobil, KKR, Academi etc.). Målet var i mindre grad en regime-endring men heller å la landet forblø og ødelegge hæren (mer enn 100 000 syriske soldater er allerede drept i deres kamp mot terrorismen). Denne (krigen) sluttet med Russlands militære intervensjon.

Den tredje syriske krigen (siden 20. november 2015) ble igangsatt av visse medlemmer av den samme gruppen, denne gangen med mål å skape en ny stat i Nord-Syria og Nord-Irak for derigjennom å lage er brohode mot de arabiske statene som står mot Israel. Etter å ha innsett at det ikke lenger er mulig for dem å sloss mot Syria, er de som organiserer denne krigen enig om å omstarte og fortsette det programmet som allerede har ført til dannelsen av Sør-Sudan i 2012.

Dette prosjektet er i overensstemmelse med planen til Alain Juppé (mars 2011) og videreutviklet av Robin Wright (September 2013). Han antok at etter at IS var støttet for å skape et Sunnistan», ville det være nødvendig å skape et «Kurdistan». Dette er ikke lenger en falsk «ideologisk» krig (Den Arabiske våren), heller ikke en falsk «religiøs» krig (Den andre Syriske krigen), men en falsk «etnisk» krig.

Hemmelige bakke-operasjoner

For å oppnå sine mål klarte de å snu det Marxistisk-Leninistiske Syriske Kurdiske partiet, YPG, (Nå kjent som «De syrisk demokratiske kreftene») til å alliere seg med Barzani-klanen i Irak. Naturligvis er begge gruppene kurdiske, men de snakker ikke samme språk, de drepte hverandre under den kalde krigen og er tilsluttet ideologier som er diametralt motsatte. Vi kan dessuten merke oss at for tiden er den kurdisk regionale regjeringen i Irak et diktatur. Presidenten, Massoud Barzani, som er en Mossad-agent og støttet av USA og Storbritannia, har holdt seg ved makten siden slutten av hans valgperiode i juni 2013.

Regjeringen forpliktet de «Demokratiske kreftene» til å tvinge den ikke-syriske befolkningen i Nord-Syria til å adoptere kurdisk kultur (oktober 2015), noe som førte til et opprør blant araberne og de assyriske kristne, og til sinne i Damaskus. men det var ingen internasjonal reaksjon. Det har ikke vært noen slik reaksjon helt siden annekteringen av oljefeltene i Kirkuk av den Kurdiske regionale regjeringen i Irak (sommeren 2014), fordi den internasjonale opinionen bare var opptatt av av den etniske rensingen som IS stod for. Samtidig har ikke bare stormaktene unnlatt å fordømme erobringskrigen til den Kurdiske regionale regjeringen i Irak, men de har foreslått at de skal støttes med våpen, uten å ta hensyn til sentralregjeringen i Bagdad som har sitt falske mål om å bekjempe IS.

Deltagerne i konflikten vil ikke annonsere at de har som målsetting med krigen å skape en Israelsk kolonistat, for at de på den måten kan sette de resterende arabiske statene i en klemme. Men så fort det blir nødvendig vil de erklære at de kjemper for et uavhengig «Kurdistan» - et grotesk standpunkt siden det territoriet det dreier seg om aldri historisk har tilhørt Kurdistan og fordi kurderne er en minoritet der (ca. 30% av befolkningen).

Den 5. nov. erklærte Frankrike at de sender hangskipet Charles De-Gaulle inn i området mens de ga inntrykk at dette var for å styrke kampen mot IS, men i virkeligheten for gjøre klar for den tredje syriske krigen. Skipet forlot basen i Toulon den 18. november.

Fra den 13. til den 15. november drev den Kurdiske regionale regjeringen, støttet av av de «demokratiske syriske styrkene», IS ut av Sinjar (Irak). I virkeligheten trakk IS seg ut av området og overlot 300 soldater til å møte den flere titusen mann sterke koalisjonstyrken. Den frigjorte sonen ble ikke overlevert den irakiske regjeringen, men annektert av den kurdisk regionale regjeringen i Irak.

Selv om de later som de ikke støtter denne operasjonen, og til og med fordømmer den, har Tyrkia faktisk støttet den hemmelige Juppé - Davoutoglu-avtalen fra 2011. Hvis dette pseudo-Kurdistan blir skapt vil ikke Tyrkia nøle med å tvinge PKK til å trekke seg tilbake hit.

Resolusjon 2249 autoriserer de facto denne krigen

Den 20. november forsøkte Russland nok en gang å få en offisiell godkjenning på en resolusjonstekst de måtte trekke til møtet 30. september. Denne teksten var modifisert ved at den inkluderte referanser til til angrepene i Sinai, Beirut og Paris og at den også nevnte artikkel 51 i FN-charteret (om retten til lovlig selvforsvar). Nok en gang ble de tvunget til å trekke teksten og tillate at et fransk forlag som legaliserte enhver militær intervensjon overfor IS i Syria og Irak, som sikkerhetsrådet sluttet seg enstemmig til (Resolusjon 2249).

Selv om denne resolusjonen kan tolkes på en rekke forskjellige måter, så tråkker den de facto på den nasjonale suvereniteten til Irak og Syria. Den tillater stormaktene å intervenere så lenge de later som om de bekjemper IS. Målet er åpenbart å frigjøre Nord-Syria fra IS, men ikke å levere det tilbake til Syria, men å proklamere en uavhengig status under kurdisk styre.

Russland gikk ikke imot resolusjonen og stemte for den. Det ser ut til at de foretrekker akkurat nå å dra fordel av den fransk-israelske planen for å få presset IS ut av Syria, uten nødvendigvis å akseptere prinsippet om et pseudo-Kurdistan. Dannelsen av en slik stat har ingen hjemmel i internasjonal rett - kurderne i Syria er ikke undertrykt, men nyter de samme retter som alle andre borgere. Dette gjenåpner spørsmålet om minoritetsrettighetene som allerede ble satt på dagsorden gjennom dannelsen av Kosovo av NATO. Det autoriserer i virkeligheten retten til alle etniske grupper, uansett deres politiske situasjon, å kreve en uavhengig stat. Dette impliserer oppløsningen av de flest stater i verden - også Frankrike - og en triumf for «globaliseringen».