I 1979 fullførte Israel sine siste justeringer til sine atombomber, i samarbeid med apartheid-regimet i Sør-Afrika. Den hebraiske staten har aldri undertegnet Ikke-Sprednings-Avtalen, og har alltid unngått å svare på spørsmål om sitt kjernefysiske program. Helt siden 1980 har FNs Generalforsamling vedtatt resolusjoner om å gjøre Midt-Østen til en region fri for kjernefysiske våpen. Denne resolusjonen har hatt til hensikt å oppmuntre Israel til å fjerne sine bomber og se til at ikke andre stater ender opp i et atomvåpenkappløp.

Under Sjahen hadde også Iran et kjernefysisk program, men det ble bare marginalt fulgt opp etter revolusjonen i 1979 på grunn av krigen mot Irak (1980-88). Det var imidlertid først etter at denne krigen ble avsluttet at ayatolla Rouhollah Khomeini gikk imot masseødeleggelsesvåpen og derigjennom forbød både produksjon og det å inneha og å bruke atomvåpen.

Dermed begynte forhandlinger for tilbakebetaling av de 1180 milliarder dollar i iranske investeringer i Eurodif-komplekset for anrikning av uran i Tricastin. Denne uoverensstemmelsen ble imidlertid aldri løst. Resultatet ble at som følge av oppløsningen av Eurodif i 2010, eier Irans Islamske Republikk fortsatt 10% av kapitalen. Det er sannsynlig at den fortsatt har krav på deler av selskapet for anrikning av uran i Tricastin.

Fra 2003 til 2005 ledet sjeik Hassan Rohani de kjernefysiske forhandlingene for Iran. Han var en religiøs leder som stod presidentene Rafsandjani og Khatami nær. Europeerne krevde at det ble lagt inn en setning som sa at Iran skulle avvikle undervisningen i kjernefysikk, slik at de ikke var i stand til å gjenstarte sitt kjernefysiske program.

Da imidlertid Mahmoud Ahmadinejad, en som kjempet for oppfrisking av den Khomeiniske revolusjonen, kom til makten, forkastet han avtalen gjort av sjeik Rohani og sparket han. Han gjenoppstartet undervisningen i kjernefysikk og iverksatte et forskningsprogram som var rettet spesielt mot å finne en måte å produsere el-kraft fra fusjon og ikke fisjon. Den sistnevnte metoden brukes av en rekke stater i dag.

Gjennom beskyldninger mot president Ahmadinejad om at det ble «forberedt en Apokalypse for å vende tilbake til Mahdi»(NB), (dommedag, overs.) iverksatte Israel en internasjonal pressekampanje som hadde til hensikt å isolere Iran. I virkeligheten deler ikke Ahmadinejad den jødiske visjonen om en ond verden som må ødelegges og deretter gjenoppbygges, men den om gradvis modning av den kollektive bevisstheten frem mot Parousia, tilbakevendingen av Mahdi og profetene. Samtidig drev Mossad med snikmord, ett etter ett, på en del iranske vitenskapsfolk innen kjernefysikk. På sin side vedtok vestmaktene og FNs sikkerhetsråd stadig mer omfattende sanksjoner helt til Iran var fullstendig isolert på det økonomiske og finansielle feltet.

I 2013, ble ayatolla Ali Khameinei, veiviseren for revolusjonen, enig om en runde hemmelige samtaler med Washington i Oman. Fordi han var overbevist om at han var nødt til å få løsnet de båndene som var i ferd med å kvele landet, overveiet han et provisorisk ti-års arrangement. Etter en innledende enighet, ble ikke Ahmadinejads kandidatur til presidentvalget godkjent og sjeik Hassan Rohani ble valgt.

Han gjenopptok forhandlingene som ble avbrutt i 2005 og godkjente de vestlige betingelsene som innbefattet forbudet mot anrikning av uran til 20%, noe som satte en stopp for forskning på kjernefysisk fusjon. I November 2013 organiserte Saudi-Arabia et hemmelig møte som samlet medlemmene av «Gulf - samarbeidsrådet» og de vennligsinnete muslimske statene. I nærvær av delegater fra FNs generalsekretariat sluttet Israels Shimon Peres seg til dem via video-konferanse [1]. Konferansen konkluderte med at faren ikke var den israelske bomben, men den som Iran en eller annen gang kunne utvikle. Saudiene forsikret sine samtalepartnere at de ville ta de nødvendige initiativ.

5+1-arrangementet ble ikke offentliggjort før på midten av 2015. Mens forhandlingene pågikk mangedoblet Saudi-Arabia antallet erklæringer om at landet ville sette i verk et våpen-kappløp hvis det internasjonale samfunnet ikke klarte tvinge Iran til å avvikle det kjernefysiske programmet [2].

Den 6. februar 2015 offentliggjorde president Obama hans nye «Nasjonale Sikkerhetsstrategi». Han skrev: «lang-tids-stabilitet (i Midt-Østen og Afrika) krever mer enn bruken og nærværet av USAs militære styrker. Det krever partnere som er i stand å forsvare seg selv med egen krefter. Dette er hvorfor vi investerer i Israel, Jordan og våre Gulf-partnere for å motvirke aggresjon, mens vi opprettholder vår urokkelige sikkerhets-støtte til Israel, noe som omfatter en vedvarende forbedring av de militære kapasiteter.» [3]

Den 25. mars 2015 startet Saudi-Arabia sin operasjon «Decisive Tempest» i Jemen, med det offisielle målet å gjeninnsette Jemens president. Han var kastet gjennom et folkelig opprør. I virkeligheten var operasjonen iverksettingen av en hemmelig avtale mellom Israel og Saudi-Arabia om utnyttelse av Rub ál-Khali sine oljefelt [4].

Den 30. mars 2015 ble det satt opp en felles militær stab av Israel i Somaliland, en stat som ikke er anerkjent. Fra første dag har Saudi-Arabia, Egypt, De Forente Arabiske Emirater, Jordan, Marokko og Sudan deltatt under israelsk kommando.

To dager seinere, den 1. april 2015, under Sharm el-sheik møtet, sluttet den den arabiske liga seg til prinsippet om en «Felles-arabisk styrke» [5]. Offisielt var dette for å iverksette den Arabiske Forsvarsavtalen fra 1950 for å bekjempe terrorisme. I praksis har Ligaen godkjent at den nye arabiske militæralliansen er under israelsk kommando.

Den 15. februar 2016 bekreftet den saudiske analytikeren Dahham Al-’Anzi på arabisk til Russia Today at landet hans hadde hatt kjernefysiske våpen i to år for beskytte arabere og at de viktigste atom-maktene visste dette.

Erklæringen fra den saudiske analytikeren Dahham Al-Ánzi, den 15 februar 2016 på Russia Today, som øyeblikkelig ble oversatt og kringkastet av den israelske MEMRI (Middle East Media Research Institute) - forårsaket et betydelig rabalder i den arabiske medie-verdenen. Men ikke en eneste internasjonal politisk leder, selv ikke en saudier, kommenterte saken. Og Russia Today har slettet den fra Internetsiden.

Erklæringene til Dahham Al-Ánzi - en intellektuell som står prins Mohamed ben Salman nær - får oss til å tenke at det ikke var snakk om et strategisk atomvåpen (A-bombe eller H-bombe) men en taktisk bombe (N-bombe). Det er virkelig vanskelig å forestille seg hvordan Saudi-Arabia kunne «beskytte arabere» fra det syriske «diktaturet» ved å bruke en strategisk kjernefysisk bombe. Dessuten samsvarer dette med det vi allerede har kunnet observere i Jemen. Ingenting er imidlertid sikkert.

Det er åpenbart usannsynlig at Saudi-Arabia har bygget denne typen våpen selv. På den andre siden er det mulig at det har kjøpt våpenet fra en stat som ikke har undertegnet ikkespredningsavtalen, Israel eller Pakistan. Hvis vi skal tro Duane Clarridge (X-CIA, overs.) må det har vært Islamabad som har solgt teknologien, men så fall kan ikke våpenet ha vært en nøytronbombe.

Siden Saudi-Arabia har signert ikke-sprednings-avtalen (TNP) har det ikke rett til å anskaffe seg våpenet, enten det er en taktisk eller strategisk bombe. Men det vil være nok for kong Salman å erklære at han har kjøpt våpenet i sitt navn for å unngå å bekymre seg for avtalen. Vi vet at staten Saudi-Arabia er kongens private eiendom og hans budsjett bare representerer en del av den kongelige «skattekisten». Dette betyr at vi har gått inn i en fase med privatisering av kjernefysiske våpen - et scenario som til nå har vært utenkelig. Denne utviklingen må taes meget alvorlig.

Og til slutt - alt leder oss til å tro at saudiene handlet innen rammen av USAs politikk, men at de gikk for langt gjennom overtredelsen av TNP. Ved å gjøre dette har de lagt grunnlaget for en kjernefysisk opprustning i det Nære Østen hvor Iran ikke lenge kan spille rolle som sjeik Rohani hadde håpet å gjeninnta, den om å være «den regionale politi-styrken» for sine Anglo - saksiske venner.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no

[2Prospect of deal with Iran pushes Saudi Arabia and Israel into an unlikely alliance”, Kim Sengupta, The Independent, March 30, 2015

[3« Obama réarme », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 9 février 2015.

[4« Les projets secrets d’Israël et de l’Arabie saoudite », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 22 juin 2015.

[5« La Force "arabe" de Défense commune », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 20 avril 2015.