Voltaire Network

Hvem blir USAs neste president?

Thierry Meyssan analyserer det politiske systemet og valgsystemet i USA. Han tror at den eneste virkelige saken i presidentvalget er opprettholdelsen av makten i hendene til WASP (hvite anglo-saxiske protestanter overs.), som aldri har vært utfordret siden uavhengighetserklæringen. Mens Ted Cruz og Hillary Clinton er garantister for denne tilstanden, er kandidaturet til Donald Trump et signal om en grunnleggende omveltning som først vil finne sted med en gang anglo-saxerne blir minoritet.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 51.8 ko
Et stort antall kandidater slippes løs mot hverandre i primærvalgene. Mediene gir bare oppmerksomhet til Demokratene og Republikanerne, ignorerer de andre, i og med at systemet er slik at de aldri kan vinne.

USAs primærvalg viser et deprimerende skuespill hvor de viktigste kandidatene ikke synes å være klar over at deres uforsvarlige vurderinger og demagogiske uttalelser vil få konsekvenser, både innad i landet og i utlandet, hvis de skulle klare å bli president.

Til tross for det inntrykket vi har, har presidentfunksjonen bare begrenset makt. Slik sett var det åpenbart at Georg W. Bush ikke var i stand til å styre landet og at andre gjorde det for han. Akkurat av samme grunn er det åpenbart at president Barak Obama ikke er i stand til sørge for lydighet i sin egen administrasjon. For eksempel kan vi se at mennesker fra Pentagon fører en voldsom krig mot mennesker i CIA på slagmarkene i Ukraina og i Syria. I virkeligheten kommanderer ikke den sentral makten i Det Hvite Hus armeene, men den skal finne eller bekrefte ansettelsen til 14000 ledende tjenestepersoner hvor 6000 allerede er nominert når presidenten innsettes. Bak det som fremtrer for oss, er presidenten derfor garantisten for å opprettholde makten til den herskende klassen - og det er hvorfor det er makt-strukturen, og ikke folket, som avgjør valget.

Husk bare at ifølge konstitusjonen (artikkel 2, seksjon 1), er presidenten i USA ikke valgt gjennom universell stemmerett, slik de ignorante mediene later som, men bare av de 538 i valgmannskollegiet. Konstitusjonen krever ingen forpliktelse for disse, som skal være i samsvar med de ønskene som er et uttrykt av borgerne i det forutgående valget. F.eks. i år 2000 nektet USAs høyesterett å ugyldiggjøre de som representerte Florida og som var utpekt av guvernøren, selv om det var tvil om disse var et uttrykk for velgernes ønsker i den staten. La oss huske på at primærvalgene ikke organiseres av politiske partier, slik tilfellet er i Europa, men av delstatene med guvernøren som ansvarlig og hver delstat i samsvar med sitt eget system.

Primærvalgene er laget slik at, i siste instans presenterer hvert av de viktigste partiene en kandidat for presidentfunksjonen som er i samsvar med guvernørens interesser. De er derfor organisert etter Sovjet-modellen om den «demokratiske sentralismen» for å eliminere ethvert individ med en original tanke, eller ganske enkelt enhver som en kunne risikere stilte spørsmål ved systemet, noe som er til fordel for samtykkende personligheter. I tilfelle hvor de valgte delegatene ikke er i stand til å nominere en kandidat og særlig hvis de nominerer en som er uforenelig med systemet, vil partikongressen som følger beslutte om nødvendig å overstyre de valgte delegatenes stemmer.

USAs primærvalg er derfor ikke et «demokratisk element», men det motsatte, en prosess hvor en på den ene siden tillater borgerne å uttrykke hvem de foretrekker, mens en på den andre siden instruerer dem å gi opp egen interesser og slutte opp om en kandidat som er i samsvar med systemet.

I 2002 publiserte professor i «konstitusjonell juss», Robert A. Dahle, en studie over hvordan konstitusjonen var blitt skrevet i 1787 for å sikre at USA aldri skulle bli et virkelig demokrati [1]. Seinere har to professorer i politiske vitenskap, Martin Gilens ved Princeton og Benjamin I. Page ved Northwestern, vist at systemet har utviklet seg på en slik måte at alt lovverk nå stemmes over etter krav fra den økonomiske eliten, kontrolleres av den samme økonomiske eliten, og at det i det hele tatt aldri taes i betraktning befolkningens oppfatninger [2].

President Obamas periode var preget av finanskrisen som etterfulgte den økonomiske krisen i 2008. Den viktigste effekten i hans periode var avslutningen den sosiale kontrakten. Helt frem til nå har det vært den «amerikanske drømmen» som har forent USAs borgere, tanken om at alle kunne løfte seg ut av elendigheten og bli rike som et resultat av deres egne anstrengelser. Alle former for urettferdighet kunne aksepteres så lenge det fantes et håp om å kunne «slippe unna». Men fra nå av, med unntak av de «super-rike» som fortsetter å berike seg, er det beste en kan håpe på er å unngå å falle i avgrunnen.

Slutten på den «amerikanske drømmen» førte i første omgang i dannelsen av bevegelser som hadde sine røtter i raseri/sinne - til høyre i «Tea Party» i 2009, og til venstre i «Occupy Wall Street» i 2011. Tanken bak disse var at det uegalitære systemet ikke lenger var akseptabelt, ikke fordi det var svekket, men fordi det var blitt fastlåst og permanent. De som støttet «Tea Party» hevdet at for å bedre situasjonen var det nødvendig å senke skattene og la menneskene arbeide seg selv ut, mer enn å vente på sosial beskyttelse - mens folkene bak «Occupy Wall Street» mente motsatt, at det var bedre å skattlegge de super-rike og omfordele det som en fikk tatt fra dem. Imidlertid ble denne plattformen overtatt av Donald Trump, en milliardær som ikke argumenterte mot systemet, men som hevdet at han hadde tjent på den amerikanske drømmen og kunne gjenskape den. Uansett var det slik hans tilhengere forstod slagordet «America great again!». Trumps støttespillere hadde på ingen måte til hensikt å stramme livreimen et par hull for å finansiere det militær-industrielle komplekset eller å omstarte imperialismen. De håpte på sin side å få muligheten til å bli rike, slik generasjoner av USA-borgere før dem.

Mens Tea-Party og Occupy Wall Street hadde legitimert kandidaturene til Ted Cruz for republikanerne og Bernie Sanders for Demokratene, truet kandidaturet til Donald Trump stillingen til de som hadde beskyttet seg selv under finanskrisen i 2008 ved å blokkere systemet. Således ser det ut som om han ikke er imot de super-rike, men det offentlige ledersjiktet og profesjonelle politikere, alle de som i det skjulte tjener på systemet og som får kjempehonorarer uten å ta personlig risiko. Hvis vi skulle sammenligne han med noen europeiske politikere må vi ikke se i retning av Jean-Marie Le Pen eller Jörg Haider, men mot Bernard Tapie (fransk forretningsmann, politiker, skuespiller og sanger, overs.) og Silvio Berlusconi.

JPEG - 27.4 ko

Hvorledes vil guvernørene reagere?
Hvem vi de velge som president?

Helt frem til nå har «aristokratiet i USA» - et uttrykk fra Alexander Hamilton - bestått utelukkende av WASPer, eller hvite anglo-saxiske protestanter. Opprinnelig stod P-en for puritanere, men med tiden ble begrepet utvidet til å omfatte alle «protestanter». Det første unntaket ble imidlertid gjort i 1961 med den irsk-katolske John Kennedy, hvis valg gjorde en fredelig løsning på rase-segrasjonen mulig - og neste gang i 2008 med kenyaneren Barack Obama, som gjorde mulig illusjonen om rase-integrasjonen. I hver av disse tilfellene gjorde den valgte ikke offisiell bruk av sin makt til å renovere den herskende klassen. Og, til tross for løfte om generell nedrustning av Kennedy og kjernefysisk nedrustning av Obama, var ingen av dem i stand til å gjøre noe fremskritt i forhold til det militært-industrielle komplekset. Det som var tilfelle i begge eksemplene var at de ble tvunget å akseptere representanter for komplekset som vise-presidenter, Lyndon B. Johnson og Joe Biden. Det var i Kennedys tilfelle (han ble som kjent drept, overs.) Lyndon B. Johnson som ble aktivert.

Donald Trump, med sin rett-på-sak holdning er bæreren av en form for populisme som står i motsetning til de konvensjonelle formene til de «politisk korrekte», som er så dyrebare for WASPene. Den urolige alliansen mellom presidenten til den Nasjonale Guvernør-Foreningen, guvernøren i Utah, Gary Harbert, og Donald Trump viser helt klart at en enighet mellom Trump og den herskende klassen vil være vanskelig å få til.

Dermed sitter vi med to andre muligheter - Hillary Clinton og Ted Cruz. Cruz er etterkommer av spansk-talende som rent fornuftmessig ble en WASP etter sin overgang til evangelisk protestantisme. Hans nominering gjorde mulig en operasjon som er sammenlignbar med den til valget av Barak Obama, men denne gangen ved å manifestere ønsket om å integrere «latinos» etter å ha favorisert de «svarte». Selv om han var lansert av et selskap som arbeider både for CIA og Pentagon, er han en fullstendig kunstig person som vil få problemer med å ikle seg og passe inn i det ønskete kostyme. Dermed står vi med feminist-advokaten Hillary Clinton hvis valg vil være et tydelig uttrykk for ønsket om å integrere kvinner. Men hennes irrasjonelle adferd og utbrudd av hysterisk sinne skaper engstelse. Dessuten er hun nå midt oppe i en alvorlig juridisk etterforskning som gjør henne til et enkelt utpressing-mål og dermed lett å kontrollere.

Jeg har så langt ikke snakket om kandidatenes programmer. Dette skyldes at disse som følge av den lokale politiske filosofien, ikke betyr noe som helst. Siden Oliver Cromwells «Commonwealth», har anglo-saxisk politisk tenkning forestillingen om «almene hensyn», som er en formulering som tjener å maskere diktatoriske hensikter. Dermed har ikke kandidatene noe program for landet sitt, men holdninger eller posisjoner til enkeltsaker som setter dem i stand til å få «støtte». De som sitter i valgmannskollegiet, presidenten, de parlamentariske representantene, guvernørene, anklagerne, sheriffene osv. gir ikke inntrykk av å tjene det felles beste, men å tilfredsstille flertallet av de som har valgt dem. Under et valgmøte vil ikke kandidaten presentere sin verdensanskuelse, men liste opp den støtten han allerede har og bruke den til å invitere med andre fellesskap slik at de gir han tillit og slutter opp om han. Derfor betyr ikke politisk forræderi i USA det å skifte parti, men å handle i motsetning til de antatte interessene til de som støttet vedkommende.

Det som er spesielt i denne typen tenkning er at politikere ikke forventes å handle i samsvar med deres uttalelser, men heller i samsvar med interesser som de forsvarer. For eksempel er det mulig å si seg enig i at et foster er et menneske og med det utgangspunktet fordømme abort med å vise til hensynet å beskytte det menneskelige livet - og så i neste setning anbefaler døds-straff.

Det vil ikke være noen stor forskjell mellom den politikken en vil få av evangelisten Ted Cruz, feministen Hillary Clinton eller marxisten Bernie Sanders. Alle tre vil måtte gå i de samme fotsporene som Georg W. Bush og Barak Obama etterlater seg. Ted Cruz siterer bibelen, i virkeligheten de jødiske verdiene fra Det gamle Testamentet - og snakker til en religiøs valgmannforsamling om å vende tilbake til de fundamentale verdiene til «grunnleggerne». Jobben med å åpne systemet krever derfor personlig moral, hvor penger ansees som «en gave fra gud til de som frykter ham». På sin side kjører Clinton en kampanje rettet mot kvinner med det utgangspunktet at hun allerede har stemmene fra alle de som ble rike under hennes ektemanns presidenttid. Bernie Sanders tar avstand fra opphopningen av rikdom hos 1% av befolkningen og snakker om en omfordeling. Tilhengerne hans drømmer om en revolusjon de kan ha fordeler av uten å måtte kjempe for det.

Bare valget av Donald trump vil kunne innebære en endring av systemet. I motsetning til hva hans uttalelser synes å indikere, er han den eneste rasjonelle kandidaten, fordi han ikke er politiker, men forretningsmann, en som er vant til avtaler og han har ingen eviggyldige sannheter (a priori). Han vil være ganske fornøyd med å kunne ta avgjørelser i forhold til de allianser han er i stand til å lage. Både på godt og vondt.

JPEG - 67.9 ko

Merkelig nok er de statene Bernie Sanders har vunnet omtrent de samme som de Ted Cruz har tatt, mens de som er vunnet av Trump samsvarer nesten helt med de til Hillary Clinton. Dette skyldes ubevisst at innbyggerne anser sin fremtid enten i moralske kategorier, som fører til fordømmelse av eller oppnåelse av velstand (Sanders og Cruz), eller i kategorier om hardt arbeid og materiell suksess som det vil føre med seg (Trump og Clinton).

Akkurat nå er det umulig å spå hvem som vil kunne bli den neste presidenten eller om det vil ha noen betydning i det hele tatt. Men av uunngåelige demografiske grunner vil det nåværende systemet kollapse de nærmeste årene når anglo-saxerne blir en minoritet.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no

[1] How Democratic is the American Constitution?, Robert A. Dahl, Yale University Press, 2002.

[2] «Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens», Martin Gilens and Benjamin I. Page, Perspectives on Politics, Volume 12, Issue 03, September 2014, pp. 564-581.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.