Den nye britiske utenrikspolitikken

USA er fortsatt usikker på egen evne til å overbevise EU om en aktiv deltagelse i NATO og britenes vilje til til å følge opp den militære alliansen som de har bygget opp sammen siden 1941 med det formålet å dominere verden. Til tross for beskyldningene fra EU-lederne, fører ikke brexit til at britene isoleres, men tvert imot settes de i stand til å vende seg mot Commonwealth og til å skape nye bånd til Kina og Russland.

Europeerne presses nå innad i NATO

USA og UK hadde planlagt å presse medlemmene i EU til å annonsere en økning i sine militære budsjetter til 2% av BNP i løpet av alliansens topp-møte i Warszawa (8. og 9. juli). Utover dette var det planer om å legge opp til en strategi om utplassering av tropper på den russiske grensen, inkludert dannelsen av en felles NATO-EU logistisk enhet som skulle muliggjøre felles bruk av helikoptre, skip , droner og satellitter.

Helt til nå har United Kingdom vært den viktigste bidragsyteren til unionen vedrørende forsvarsbudsjett. Utenom dette hadde den styringen av Operasjon Atlanta til beskyttelse av den maritime transporten utenfor kysten til Afrikas Horn, og har gjort sine skip tilgjengelige i Middelhavet. Og endelig var det planlagt at UK skulle utstyre troppene som skulle etableres som EUs kamp-gruppe. Med Brexit er alle disse engasjementene ugyldige.

For Washington er spørsmålet nå om London vil eller ikke vil godta en økning i direkte investeringer i NATO, hvor de allerede er den nest største bidragsyter, for å kompensere for det de skulle bidra med i EU, men uten at de oppnår noen som helst fordeler av det. Selv om Michael Fallon, den nåværende britiske forsvarsministeren, har lovet ikke å svekke de felles anstrengelsene og EU, kan ingen skjønne hvorfor London skulle gå med på å plassere nye tropper under utenlandsk kommando.

Fremfor alt, som et resultat av dette, stiller Washington spørsmål om Londons vilje til å støtte den militæralliansen de har vært med på å bygge opp med «the Crown» siden 1941. Naturligvis kan det ikke utelukkes muligheten for at Brexit kan være et triks som setter britene i stand til å reforhandle deres «spesielle relasjon» med «amerikanerne» og til deres egen fordel. Imidlertid er det langt mer sannsynlig at London håper å utvide sine relasjoner til Beijing og Moskva uten å gi slipp av sine fordeler de har gjennom sine relasjoner til Washington.

De anglo-saxiske hemmelige tjenestene

Under den kalde krigen, og selv før de kom med i krigen, gjorde USA en pakt med United Kingdom som tydelig fremgikk av de presise detaljene i det Atlantiske Charter. Der gikk de to landene inn for å stå sammen for å garantere friheten til den maritime transporten og utbredelsen av fri handel.

Denne alliansen var satt ut i livet gjennom «Fem Øyne» (Five Eyes) avtalen, som i dag fungerer som grunnlaget for samarbeidet mellom 17 etterretningstjenester fra 5 ulike stater (USA, UK og dessuten tre andre medlemmer av Commonwealth - Australia, Canada og New Zealand).

Dokumentene som Edward Snowden avslørte bekrefter at Echelon-nettverket i sin nåværende form er grunnlaget for «en overnasjonal etterretningstjeneste som står over lovverket i deres respektive medlemsland». Derfor har «Fem Øyne» vært i stand til å spionere på personer som FNs generalsekretær og den tyske kansleren og samtidig sørge for masseovervåkning på sine egne innbyggere. I en lignende form, i 1948, dannet USA og UK en annen over-nasjonal tjeneste, Kontoret for Spesielle Prosjekter, som styrte «stay-behind» nettverk, i dag kjent under navnet Gladio. (Operasjon Gladio (lat. sverd), eller Stay Behind er blitt samlebetegnelser på de hemmelige «Stay Behind»-grupper som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover) (fra Wikipedia overs.)

Professor Daniele Ganser har vist at dette byrået har organisert en rekke statskupp og terrorist-operasjoner i Europa. Hvis vi tenker at «spenning-strategien» først var rettet mot å forhindre at kommunistiske regjeringer i å komme til makten i Europa ved demokratiske midler, ble det ganske fort klart at denne virksomheten hadde til hensikt hovedsaklig å blåse opp kommunist-fobier og på den måten rettferdiggjøre Anglo-Saxisk militær proteksjonisme. Nylige ned-graderte dokumenter har vist at denne mekanismen eksisterer utenfor Europa og opererer i den arabiske verden.

Endelig etablerte USA, UK og Australia en tredje overnasjonal etterretningstjeneste hvor pseudo - NGOer - «the National Endowement for Democracy» og dens fire underavdelinger - ACILS, CIPE, NDI og IRI - utgjør denne virksomhetens synlige form. denne tjenesten har spesialisert seg på organiseringen av stats-kupp kamuflert som «revolusjoner».

Selv om det eksisterer store mengder litteratur vedrørende disse tre programmene vet vi absolutt ingenting om hvilke overnasjonale organer som kontrollerer dem.

Det «spesielle forholdet»

USA som proklamerte sin uavhengighet ved å skille lag fra «kronen» ble på nytt forsonet med Storbritannia mot slutten av det 19. århundre (The great Rapprochement) (Den store tilnærmingen, overs.). De to statene var allierte mot Spania i krigen på Cuba og deretter for å utnytte sine koloniale handels-stasjoner i Kina - med andre ord, da Washington oppdaget sitt imperialistiske kall. I 1902 ble en transatlantisk klubb etablert for å bekrefte og gjenoppbygge vennskapet, The Pilgrim Society. Det ledes tradisjonelt av den engelske monarken.

Forsoningen ble forseglet i 1917 gjennom det felles-prosjektet for etableringen av en jødisk stat i Palestina, og USA gikk inn i krigen på samme side som Storbritannia. Etter den tid har begge statene delt forskjellige militære midler, inkludert, men noe seinere, atombomben. Washington nektet imidlertid å delta da Commonwelth ble etabler fordi de anså seg som Londons likeverdige.

Til tross for enkelte uenigheter vedrørende britenes angrep på Egypt (Suez-kanalen) eller Argentina (Falklandskrigen), eller da USA angrep Grenada, har disse to maktene alltid sterkt støttet hverandre.

Kronen finansierte begynnelsen av Barak Obamas valg-kamp i 2008, ved å sprøyte inn generøse bidrag via den irakisk-britiske våpenhandleren Nadhmi Auchi. Under hans første presidentperiode var et stort antall av presidentens direkte medarbeidere hemmelige medlemmer av «the Pilgrims´ Society»´, hvor den amerikanske delen var ledet av Timothy Geithner. Men president Obama beveget seg gradvis bort fra gruppen og ga på den måten inntrykk av at gruppen ikke fikk noe tilbake. Ting ble verre med de skarpe ordene offentliggjort i The Atlantic mot David Cameron - og besøket til Obama-paret til dronning Elisabeth II sin fødselsdagsselskap gjorde lite for å hele sårene.

The Commonwealth

Ved å koble seg fra EU og bevege seg bort fra USA har ikke UK isolert seg på noen som helst måte, men kan enda en gang spiller trumf-kortet - The Commonwealth. Det er blitt fullstendig oversett at Winston Churchill lanserte tanken om å innlemme de nåværende statene i EU i Commonwealth. Forslaget hans ble stoppet av av den voksende faren for en verdenskrig. Det var først etter den allierte seieren at den samme Churchill lanserte ideen om «Europas Forente Stater» og innkalte til «Konferansen for den Europeiske bevegelsen» i Haag.

The Commonwealth er en organisasjon på 53 medlemstater hvis eneste politikk er dannet på grunnleggende «engelske verdier» - likestilling av rase, rettsikkerhet, menneskeretter med utgangspunkt i «nasjonale interesser». Imidlertid foreslår den at medlemmene utvikler ferdigheter inne forretningsvirksomhet og sport. Utover dette deler de ekspertene sine innen alle samfunns-sektorer.

Dronning Elisabeth II, som er statsoverhode i 16 av medlemstatene, er «sjefen for Commonwealth» ( en valgbar mer enn en arvelig tittel).

Hva ønsker britene?

Slik London ser det er det USA som har krenket det «spesielle forholdet» ved å gi etter for den hemningsløse (hybris) forestillingen om en unipolar verden og som følge av det gjennomført deres egen utenriks- og økonomiske politikk på egenhånd - og dette i en tid da de ikke lenger er verdens fremste økonomiske makt og heller ikke verdens ledende konvensjonelle militærmakt.

Med utgangspunkt i denne situasjonen er det i UKs interesse å slutte med å «legge alle eggene sine i en kurv» - å bevare de felles instrumentene de har sammen med Washington mens de stoler på Commonwealth og fletter nye relasjoner med Beijing og Moskva, enten direkte, eller via Shanghai Samarbeidet (SCO).

Og ganske riktig, på samme dag som Brexit, godtok SCO tilslutningen av to av Commonwealth sine medlemsland, India og Pakistan, selv om de ikke hadde hatt med Commonwealth-stater tidligere. Vi vet foreløpig ingenting om de kontakter UK allerede må ha hatt med Russland, men vi har merket oss tilnærmingene til Kina.

Sist mars avslørte Londons børsen sitt prosjekt om fusjon med den tyske børsen som styrer aksjemarkedet i Frankfurt, altså organet som forvalter Clearstream og Eurex (begge er sentrale organisasjoner som har med aksjer og valuta å gjøre, overs.). Det var planlagt at begge disse organisasjonene skulle gjøre beslutning om denne operasjonen like etter Brexit-avstemningen. Denne kunngjøringen er derfor enda mer forbausende i og med at europeiske reguleringer forhindrer en slik operasjon, som er det samme som å skape en «dominerende posisjon». Beslutningen antyder dermed at de to organisasjonene forventet en exit av UK fra den Europeiske Unionen.

Videre annonserte aksjemarkedet i London en avtale med Kinas valutahandels-system (CFETS), og i juni ble dette den viktigste børsen i verden for kinesiske statsobligasjoner. Alle elementene var på plass for å omforme City til en kinesisk trojansk hest i den europeiske unionen (EU) til skade for USAs overlegenhet.