Toppmøtet til regjeringsjefene og Nato-lederne har nettopp avsluttet sitt møte i Warszawa (7. og 8. juli 2016). Det skulle ha vært USAs triumf over resten av verden, men ble i praksis starten på dets fall.

La oss minne oss om hva NATO betyr.

Hva den Atlantiske alliansen en gang var

Da den europeiske eliten ble slått av panikk med tanke på muligheten for at kommunistpartiene kunne ta makten etter andre verdenskrig, søkte de tilflukt under USAs «paraply». Mest av alt var dette et middel hvor de presenterte en trussel overfor sovjeterne for å «fraråde» de til å støtte de «vestlige» kommunistene.

De vestlige statene utvidet gradvis alliansen, særlig ved å slippe inn Vest-Tyskland i 1955, som da hadde fått lov til å gjenoppbygge hæren. Som følge av bekymringene for alliansens egenskaper, reagerte Sovjetunionen med å etablere Warszawa-pakten seks år etter at NATO ble etablert.

Gjennom den kalde krigen utviklet de to alliansene seg på en imperium-lignende måte. På den ene siden NATO, dominert av USA og motsatt Warszawa-pakten, dominert av Sovjetunionen. Resultatet ble at det ble umulig å oppgi disse strukturene - NATO nølte ikke med å bruke sine Gladio-nettverk til å organisere ulike statskupp og preventive politiske likvideringer, mens Warszawa-pakten invaderte åpent Ungarn og Tsjekkoslovakia som signaliserte tegn på å ønske uavhengighet.

Selv før Berlin-murens fall, gjorde Sovjetunionen slutt på dette systemet. Michael Gorbatsjov tillot hvert land i Warszawa-pakten å erklære sin uavhengighet («My Way») som han ironisk kalte for sin Sinatra-doktrine. Da USSR (Sovjet) kollapset, ble dets allierte spredt for alle vinder og det gikk flere år med stabilisering før den nåværende organisasjonen for kollektiv sikkerhet, CSTO, kunne konstitueres. Etter å ha lært av tidligere feil ble CSTO bygget på streng likhet mellom medlemstatene.

I forbifarten kan det være vert å legge merke til at både NATO og Warszawa-pakten var organisasjoner som stod i motsetning til FNs charter, i og med at medlemstatene mistet sin uavhengighet ved at de gikk med på å plassere sine tropper under USAs og Sovjets kommando.

I motsetning til Russland har USA opprettholdt sitt imperium og fortsetter å bruke NATO til å banke sine allierte til lydighet. Det opprinnelige målet om å presse Sovjet til å avstå fra å hjelpe vestlige kommunister til å ta makten, har ikke lenger noen som helst mening. Alt som er igjen nå er USAs beskyttelse.

I 1998 startet NATO sin første krig mot en liten stat (nåværende Serbia) som ikke utgjorde noen som helst trussel. USA skapte betingelsene for konflikten. De skapte den Kosovo-albanske terrorist-gruppen som opererte fra den tyrkiske basen Incirlik, og organiserte en terror-kampanje i Serbia, deretter beskyldte de den serbiske regjeringen for å undertrykke den med en uforholdsmessig styrke Så snart NATOs ambolt hadde knust den serbiske fluen, kunne en merke seg at alliansen faktisk var uhåndterlig og for det meste ineffektiv. Det var da det ble gjort initiativ for dyptgripende reformer.

Alliansen siden 11. september 2001

Da Sovjetunionen forsvant var det ingen stater i verden som var i stand til en militær konfrontasjon med NATO. Da skulle den ha forsvunnet, men ikke noe slikt skjedde.

Først dukke det opp en ny fiende - terrorismen - som slo til mot flere av alliansens hovedsteder og tvang medlemstatene å støtte hverandre.

Naturligvis er det ikke mulig å sammenligne den tidligere Warszawa-pakten med en gruppe skjeggete fanatikere som hadde stukket seg vekk i en hule i Afghanistan. Uansett lot alle medlemstatene som om de mente - siden ikke hadde noe valg - at den eneste måten å beskytte sin befolkning var å undertegne NATO-kommunikeet, og holde fast med sin obligatoriske, politiske enetale.

Til tross for mengder av historisk litteratur, har vest-maktene enda ikke forstått at NATO opprinnelig ble dannet av deres herskende klasser for å kunne brukes mot dem, og at i dag brukes den av USA mot deres eliter. Situasjonen er noe anderledes for de baltiske staten og Polen som nylig sluttet seg til alliansen og fortsatt befinner seg i stadiet at eliten frykter kommunistene.

Den nesten ubegrensete geografiske sonen til alliansen

Hvis NATO skal være en defensiv allianse, da må den avgrense seg til forsvaret av sine medlemsland, men i stedet for det har den utvidet sonen geografisk for intervensjon. Når vi leser kommunikeet fra Warszawa- møtet, kan vi ikke unngå å legge merke til NATO blander seg inn i alt mulig, fra Korea - der USA enda ikke har undertegnet noen fredsavtale med Den Demokratiske Republikken; til Afrika hvor Pentagon fortsatt håper å etablere seg gjennom AfriCom.

Det eneste området i verden som fortsatt ser ut til å unngå NATOs innflytelse er Latin-Amerika, et område som lenge har vært forbeholdt Washington (Monroe-doktrinen). Til alle andre steder inviteres vasallene til Pentagon å sende tropper, for å forsvare interessene til deres hersker.

Alliansen er i dag involvert i alle pågående kriger. Det var alliansen som koordinerte Libyas fall i 2011, etter at sjefen for AfriCom, general Carter Ham protesterte mot bruken av Al-Qaida til å styrte Gadafi. Det var alliansen, i 2012, som koordinerte krigen mot Syria fra den installerte land-kommandoen ved Izmir I Tyrkia.

Litt etter litt er de ikke-europeiske statene blitt integrert i NATO, med ulik grad av deltagelse. Det siste medlemmene er Bahrein, Israel, Jordan, Qatar og Kuwait hvor hvert enkelt har hatt et kontor i alliansens hovedkvarter siden den 4. mai.

Hva er alliansen i dag?

Hvert medlemsland forventes å væpne seg selv for å forberede seg til neste runde med kriger og avsette 2% av BNP til disse forberedelsene, selv om dette i virkeligheten er langt fra noe presist beløp. Siden våpnene må være kompatible med NATO-standarder, inviteres medlemmene til å kjøpe dem fra Washington.

Naturligvis finnes det fortsatt noen nasjonale våpenprodusenter, men ikke særlig lenger. I løpet av de siste 20 årene har NATO systematisk presset på for å ødelegge de militære og luftfarts-industriene til medlemslandene, unntatt for de som tilhører USA. Pentagon har annonsert konstruksjonen av et multifunksjons jagerfly til uslåelige priser, kalt F-35 Joint Strike Fighter. Alle statene bestilte dem og stengte sine egne nasjonale industrier. Tyve år seinere har Pentagon enda ikke klart å produsere et eneste av disse fantastiske flyene og er nå tvunget å presentere sammenraskete F-22 fly på de ulike våpen-messene. Klientene anmodes konstant til å hjelpe til med å finansiere forskningen, mens Kongressen studerer muligheten for å gjenoppta produksjonen av gamle flytyper, fordi F-35 etter all sannsynlighet aldri vil se dagens lys.

Så NATO fungerer som en mafia-svindel - de som ikke betaler må venne seg til terror-angrep.

Når nå USA har hjulpet sine allierte i en posisjon av avhengighet av sin egen militære industri, har de sluttet å oppdatere den. I mellomtiden har imidlertid Russland gjenoppbygget sin egen våpen-industri og Kina ligger like bak. Den russiske hæren overgår allerede Pentagon med hensyn konvensjonelt utstyr. Dette utstyret er utplassert i det vestlige Syria, i Svartehavet og i Kaliningrad og gjør det i stand til å slå ut NATOs kommunikasjons-nettverk som har blitt tvunget til å oppgi overvåkningen av disse områdene. Når det gjelder flyvåpen har Russland allerede produsert et flerfunksjons jagerfly som er, ved siden av andre funksjoner, i stand til å gjøre NATO-alliansens piloter grønne av misunnelse. Når det gjelder Kina vil de sannsynligvis gå forbi NATO når det gjelder konvensjonelle våpen i løpet av to år.

Alliansen kan nå iaktta alliansens nedtur og som følge av dette deres eget forfall, uten at det reageres, med unntak av Storbritannia.

Tilfellet IS

Etter all hysterien på 2000-tallet rundt Al-Qaida, truer nå en ny fiende oss - Det islamske Emiratet i Irak og i Levanten, eller «Daesh» (IS). Alle medlemstatene er invitert å slutte seg til «Den Globale Koalisjonen» og overvinne den (IS). Warszawa-møtet gratulerte seg selv for seirene i Irak og til og med Syria, til tross for den militære intervensjonen til Russland, og støtten til «regjeringen» som representerte en risiko og ekstra utfordring for «alliansens sikkerhet» [1].

I og med at alle vet at IS ble skapt av USA i 2006, blir vi nå fortalt at organisasjonen har vendt seg mot dem, på en lignende måte som en tilsvarende historie ble fortalt om Al-Qaida.

Til tross for dette, mens den Syriske Arabiske Hæren den 8. juli kjempet mot ulike terror-grupper øst for Homs, derav IS, fløy US air force inn for å beskytte dem i 4 timer. Denne tiden brukte IS til systematisk å ødelegge rørledningen som knyttet Syria, Irak og Iran sammen. Eller som under terror-angrepene i Saudi- Arabia den 4. juli (særlig angrepet tvers over gata for USAs konsulat I Jeddah) hvor IS brukte høy-teknologiske militære eksplosiver som bare Pentagon disponerer. Dermed er det ikke vanskelig å forstå at mens Pentagon kjemper mot det Islamske Emiratet i visse områder så gir de dem våpen og logistisk støtte i andre områder.

Det ukrainske eksemplet

Den andre skremmefiguren er Russland. Dens «aggressive handlinger, derav dets provokative militære aktiviteter i periferien av NATOs område, og landets ihuga hensikter om å oppnå sine militære mål gjennom trusler eller gjennom bruken av makt, er en kilde til regional ustabilitet, og representerer en dyptgripende utfordring for alliansen.»

Alliansen klandrer Russland for å ha annektert Krim, noe som er sant, men benekter sammenhengen for annektering - statskuppet som ble organisert av CIA i Kiev og innsettingen av en regjering hvor flere av medlemmene er nazister. Kort sagt anser NATO seg i sin fulle rett til å gjøre som de selv vil, mens Russland anklages for overtredelse av avtaler de har inngått med alliansen.

Warszawa-toppmøtet

Toppmøtet gjorde ikke Washington ikke i stad til å tette sprekkene. UK, som nettopp har avsluttet sin «spesielle relasjon» ved å forlate den Europeiske Unionen, har nektet å øke sin deltagelse i Alliansen (NATO, overs.) til kompensasjon for sitt avsluttete partnerskap med EU. London dekker seg nå bak sitt kommende regjeringskifte for å unngå spørsmål.

I beste fall har de klart å gjøre to vedtak - å installere permanente baser langs den russiske grensen og å utvikle anti-rakett skjoldet. Siden den første beslutningen er i motsetning til NATOs engasjementer, vil den sannsynligvis følges opp gjennom installering av tropper på en alternerende basis slik at det ikke vil være noen fast kontingent, men at det alltid vil være til stede soldater. Den andre beslutningen består i at en bruker alliert territorium for å utplassere soldater fra USA og et våpensystem. For å unngå å irritere befolkningen unødig i de landene de okkuperer, må USA akseptere å plassere anti-missil skjoldet, ikke under sin egen kommando, men under NATO-kommando. Imidlertid er dette bare en papir-endring fordi øverstkommanderende i alliansen, akkurat nå general Curtis Scaparotti, må alltid være, og det er en forpliktelse, en offiser fra USA utnevnt av USAs president.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no

[1NATO Warsaw Summit Communiqué”, Voltaire Network, 9 July 2016.