Økonomiske sanksjoner» eller hvitsnipp-krig

Tidligere gikk konvensjonell krigsstrategi ut på å beleire en by eller en stat. Det ble brukt for å isolere fienden, å hindre dem i å bruke sine ressurser, å sulte dem ut, for så til slutt å seire. I Europa fordømte den katolske kirken bestemt denne taktikken som kriminell, at den drepte de sivile først, og de militære styrkene etterpå.

I dag inkluderer kriger «økonomiske sanksjoner», som blir brukt i samme hensikt. Fra 1990 til 2003 drepte sanksjonene som ble ilagt Irak av FNs sikkerhetsråd mer enn 1 million sivile. Faktisk var det en krig som ble ledet av bankfolk, altså i navnet til en institusjon hvis formål var ment å fremme fred.

Det er mulig at mange av de statene som stemte for disse sanksjonene ikke var klar over hvor langt de gikk og heller ikke konsekvensene. Det som er sikkert er at da noen av medlemmene i Sikkerhetsrådet ba om at sanksjonene måtte bli avsluttet, gikk De Forente Stater og Storbritannia mot et slikt forslag. Med det må de antas å være ansvarlige for en million døde sivile.

Etter at talløse internasjonale offentlige tjenestemenn har fått sparken for å tatt del i massakren på en million irakiske sivile, begynte FN å tenke på hvordan de kunne ha gjort sanksjonene mer effektive på den måten de var tenkt. Med andre ord, å forsikre seg om at sanksjonene bare skulle ha effekt på politiske og militære områder, og ikke mot sivile. Det var snakk og «målrettede sanksjoner». Men til tross mye forskning på dette temaet, har ingen greidd å gjennomføre sanksjoner mot en stat som bare gikk ut over lederne og ikke befolkningen.

Effekten av sanksjoner knyttes til forståelsen regjeringene har om sammenhengen som definerer dem. For eksempel omfatter sanksjonene produkter som kan brukes av både sivile og militære. Det gir nok av rom for tolkninger. En rifle kan ha et eksportforbud til et bestemt land fordi den kan brukes til krig, men også til jakt. Men en flaske vann kan drikkes både av en mor og en soldat. Som en konsekvens kan den samme sammenhengen - alt etter de politiske forholdene og utviklingen av regjeringens vilje - føre til til ekstremt forskjellige resultater.

Situasjonen er enda mer komplisert når de lovlige sanksjonene i Sikkerhetsrådet blir utvidet gjennom de ulovlige sanksjonene til De Forente Stater og Den Europeiske Union. Faktisk, mens noen stater eller mellomstatlige institusjoner lovlig kan nekte handelsrelasjoner med andre stater, kan de ikke etablere ensidige sanksjoner uten å gå til krig.

Ordet «sanksjon» gir inntrykk av at staten som blir utsatt for det har begått en forbrytelse og som har blitt stilt for retten før de er blitt funnet skyldige. Dette stemmer for sanksjons-resolusjonene i Sikkerhetsrådet. Men ikke de som blir bestemt ensidig av USA og EU. Disse er rett og slett krigshandlinger.

Etter krigen mot engelskmennene i 1812, skapte Washington Kontoret for Kontroll med Fremmede Eiendeler, som hadde til oppgave å føre denne hvitsnipp-krigen.

For øyeblikket er de største statene som er offer for sanksjonene ikke viktige mål for FN, men kun de som er utpekt av USA og EU. Disse er Syria, Iran og Russland. Det vil si de statene som slåss mot jihadistene som er støttet av vestlige makter.

De fleste sanksjonene har blitt proklamert uten direkte å angå den pågående krigen mot Syria. Sanksjonene som er blitt rettet mot Damaskus er i hovedsak lenket til deres støtte til det libanesiske Hizbollah og til asyl som er innvilget til de palestinske Hamas (som siden har sluttet seg til Det Muslimske Brorskap, og som nå slåss mot Syria). Sanksjonene mot Iran ble angivelig innført mot deres militære atomprogram, selv om det ble stengt av Ayatollah Khomeiny for tretti år siden. Sanksjonene fortsetter til tross for underskriften av 5 + 1-avtalen, som skulle løse dette problemet, som faktisk ikke eksisterer. Sanksjonene mot Russland kom etter innlemmelsen av Krim, og etter at de hadde gått imot Nazi-kuppet i Kiev, karakterisert som en «demokratisk revolusjon» av NATO.

De strengeste sanksjonene akkurat nå er mot Syria. En rapport fra FN-kontoret for Samarbeid om Humanitære Saker i Syria, som er finansiert av Sveits, og som kom for fire måneder siden, viser at USAs og Europas forståelse av teksten fører til utarming for de fleste syrere. Det gjelder for medisinske produkter og matressurser. Et stort antall medisinske produkter er forbudt, fordi de kan ha dobbelt bruk, og det er umulig å betale for matimport via det internasjonale banksystemet.

Selv om situasjonen i Syria ikke er så katastrofal som den var i Irak på 1990-tallet, er det likevel en krig som blir ført av USA og EU, med finansielle og økonomiske midler. Det er eksklusivt rettet mot en befolkning som lever under beskyttelse av Den Syrisk-Arabiske Republikk. Og den er ment å drepe.