Voltaire Network

Nato-kampanjen mot ytringsfriheten

Dette er en lang historie som strekker seg over femten år. Først prøvde NATO å stoppe de borgerne som ville undersøke sannheten om angrepet 11. september 2011. Så kom turen til de som prøvde å bestride den offisielle versjonen av «den arabiske våren» og krigen mot Syria. Én ting ledet til en annen, de prøvde deretter å angripe de som fordømte statskuppet i Ukraina. Og i øyeblikket står NATO bak beskyldningene til de falske NGOene om at de som var med i kampanjen for Donald Trump var russiske agenter.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 37 ko

Angrepet den 11. september 2001 ble fulgt av en permanent unntakstilstand og en serie kriger. Som jeg skrev den gangen - teorien om at angrepet ble ledet av en gruppe jihadister fra en hule i Afghanistan holder ikke vann. Tvert imot peker alt mot at angrepet ble organisert av en fraksjon fra et militært-industrielt kompleks.

Hvis denne analysen er korrekt, vil hendelsesforløpet kun føre til et knusende resultat i De Forente Stater og for dere allierte stater.

Femten år senere er det såret jeg åpnet fremdeles ikke lukket. Faktisk har det motsatte hendt når vi ser på hendelsene som fulgte. «Den arabiske våren» ble fulgt av Patriot Act (krigen mot terror overs.) og også oljekrigene som fulgte. Det er ikke bare et flertall av innbyggerne i USA som ikke lenger tror på det regjeringen har fortalt siden 9/11. De har i stedet stemt på Donald Trump, og på den måten avvist hele post-9/11-systemet.

Det hendte slik at da jeg startet debatten om 9/11 for verden, var jeg del av den siste regjeringen til Det Libyske Arabiske Jamahirya (libysk styringssystem under Gadaffi, overs.), og jeg rapporterte fra krigen mot Syria på stedet. Først trodde USAs administrasjon at de kunne slukke flammen ved å anklage meg for å skrive omstridt søppel for penger. De angrep meg der de trodde det ville såre meg mest, nemlig lommeboken. Og likevel har ikke mine ideer sluttet å spre seg.

I oktober 2004, da 100 fremtredende personer i USA undertegnet en petisjon som forlangte at man skulle gjenåpne undersøkelsene om angrepet rundt 9/11, begynte Washington å bli bekymret. I 2005, i Brüssel, var det samlet 150 kjente personer fra hele verden - inkludert syriske og russiske gjester, som for eksempel sjefen for Den Føderale Hæren, general Leonid Ivashov. De fordømte de neokonservative, og mente at problemet nå var blitt globalt.

Under mandatet til Jacques Chirac, var Elysée-palasset bekymret for min sikkerhet. I 2007 ba Bush-administrasjonen den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy om å få meg rent fysisk fjernet. Da jeg ble advart av en venn, svarte en stabsoffiser at Sarkozys svar hadde vært positivt. Det var bare én mulighet igjen for meg - eksil. En annen av mine venner stirret på meg med vantro - jeg som i tretten år hadde vært den nasjonale sekretæren til partiet Parti Radical de Gauche. Pressen anklaget meg for for voksende paranoia.

Ingen i det offentlige kom meg til hjelp. Jeg fant tilflukt i Syria og reiste rundt i den delen av verden som var utenfor NATOs område. Jeg har sluppet unna utallige mordforsøk og kidnappingsforsøk. I de siste femten årene har startet debatter som er blitt generalisert. Jeg har alltid blitt angrepet når jeg sto alene. Men når ideene mine har blitt delt, har tusener av mennesker blitt forfulgt for å ha analysert og utviklet dem.

Det var i den samme perioden at Cass Sunstein (mannen til USAs FN-ambassadør, Samantha Power) skrev en personlig artikkel sammen med Adrian Vermeule for universitetet i Chicago og Harvard. Den handlet om kampen mot «konspirasjonsteorier» - og det var navnet de ga den bevegelsen jeg hadde startet. I navnet til forsvar for «Frihet» konfrontert med ekstremisme, definert forfatterne et program for å utslette denne opposisjonen:

«Vi kan lett tenke oss en serie ulike tiltak.
- 1 Regjeringen bør forby konspirasjonsteorier.
- 2 Regjeringen bør pålegge en slags skatt, finansiell eller noe annet, på de som distribuerer slike teorier.
- 3 Regjeringen bør engasjere mot-debattanter for å diskreditere konspirasjonsteorier.
- 4 Regjeringen bør engasjere troverdige private partier til en mot-diskusjon.
- 5 Regjeringen bør engasjere seg i uformell kommunikasjon med tredjeparter og oppmuntre dem.»

Obama-administrasjonen nølte med offentlig å velge en slik vei. Men i april 2009, ved NATOs toppmøte i Strasbourg-Kehl, ble det foreslått å danne en «strategisk kommunkasjonstjeneste». De ga også Anthony Jones sparken fra Det Hvite Hus i 2009, fordi denne kjente advokaten hadde snakket nedsettende rundt denne saken.

Prosjektet med NATOs strategiske kommunikasjonsservice ble liggende helt til den latviske regjeringen ble dannet i Riga under ledelse av Janis Karklins -som også var en av deltakerne i FNs verdenstoppmøte om Informasjonssamfunnet og Forum for styring av internett. Ideen ble unnfanget av Storbritannia, og fikk tilslutning fra Tyskland, Estland, Italia, Luxembourg Polen og Storbritannia. I begynnelsen begrenset den seg selv til å produsere en økende mengde studier.

Alt forandret seg i 2014 da tenketanken til Khodorkovsky-familien ved Instituttet for Det Moderne Russland i New York, kom med en analyse fra journalistene Peter Pomerantsev og Michael Weiss. Ifølge deres rapport hadde Russland utplassert et enormt propagandasystem i utlandet. Men heller enn å presentere seg i et positivt lys, som de hadde gjort i den kalde krigen, påsto de at Moskva hadde bestemt seg for å oversvømme Vesten med «konspirasjonsteorier» i den hensikt å skape generell forvirring. Forfatterne mente også at disse «teoriene» ikke lenger bare angikk 9/11, men også dekningen av krigen mot Syria.

Ved å søke å gjenopplive anti-Sovjet-følelser fra den kalde krigen, markerer denne rapporten et vendepunkt av verdier. Fram til da hadde USAs styrende klasser bare prøvd å maskere forbrytelsen bak 11. september ved å beskylde en håndfull ubetydelige «skjeggaper». Fra nå av var målet å beskylde en fremmed stat for å være ansvarlig for forbrytelsene Washington utførte i Syria.

I september 2014 grunnla den britiske regjeringen den 77.brigaden, en enhet hvis oppgave det var å imøtegå utenlandsk propaganda. Den besto av 440 soldater pluss tusen sivile fra utenriksdepartementet, inkludert MI6 og Sambands-og Stabiliseringsenheten. Vi vet ikke hvilken målsetting de har. Denne brigaden arbeidet sammen med 361 Civil Affairs Brigade fra USAs Land Army (basert i Tyskland og Italia). De militære enhetene ble brukt til å forstyrre vestlige internettsider som prøvde å få fram sannheten om 11. september, og også om krigen mot Syria.

I begynnelsen av 2015 skapte Anne Applebaum (konen til den tidligere polske forsvarsministeren, Radoslaw Sikorski) innenfor Washington Center for European Policy Analysis, en enhet kalt Information Warfare Initiative. Den var opprinnelig ment å imøtegå russisk informasjon i Sentral- og Øst-Europa. De betrodde Peter Pomerantsev dette initiativet, og også Edward Lucas, en av sjefsredaktørene i The Economist.

Selv om Pomerantsev både var med-reporter både for Institute of Modern Russia og assisterende konsernsjef for Information Warfare, nevnte han ikke lenger 9/11. Og krigen mot Syria syntes heller ikke lenger å være sentral, men bare som et gjentakende tema der han spekulerte på hva Kreml holdt på med. Nå konsentrerte han seg om å angripe TV-kanalen Russia Today og pressebyrået Sputnik, to store russiske medieorganisasjoner.

I februar 2015 publiserte tenketanken Fondation Jean-Jaurés fra det franske sosialistpartiet og kontakt for National Endowment for Democracy (NED) en note, Konspirasjonisme, et spill. Den overså utviklingen når det gjaldt Russland, og fortsatte debatten der Cass Sunstein hadde sluttet. De anbefalte ganske enkelt å forby «konspirasjonsteoretikere» å uttrykke seg. Undervisningsministeren på sin side organiserte workshops på skolene for å advare skolebarna mot disse «konspirasjonistene».

Den 19. og 20.mars 2015 ba Europarådet representanten Federica Mogherini å forberede en plan med «strategisk kommunikasjon» for å fordømme den russiske desinformasjons-kampanjen som gjaldt Ukraina. Rådet nevnte verken 9/11 eller krigen mot Syria. Målet var å konsentrere seg kun om hendelsene i Ukraina.

I april 2015 skapte Madame Mogherini, innenfor European External Action Service (EEAS) en strategisk kommunikasjonsenhet. Hun ble regissert av en agent fra det britiske MI6, Giles Portman. To ganger i uken sender hun ut til et stort antall europeiske journalister argumenter som skal bevise Moskvas dårlige hensikter. Dette er argumenter som skulle forsyne europeiske medier med en overflod av informasjon.

Helt siden grunnleggelsen har NATOs senter for strategisk kommunikasjon innlemmet en service til Det Atlantiske Rådet, Digital Forensics Research Lab. En manual for strategisk kommunikasjon ble forfattet av NATO. Det var meningen at denne skulle koordineres og erstatte det gamle systemet med termer som Offentlig diplomati, Public Relation (offentlige saker), offentlige militære forhold, virksomhet med elektronisk kommunikasjons-systemer(informasjonsvirksomhet) og psykologiske virksomheter.

Inspirert av NATO tvang den polske ex-utenriksminister og nå en europeisk nestleder Anna Fotyga gjennom en resolusjon i Europa-parlamentet om «Strategisk kommunikasjon i Unionen rettet mot motpropaganda mot denne fra tredjeparter». Nok en gang var målet blitt forandret. Det var ikke lenger snakk om å diskutere 9/11 (nå 15 år gammel), heller ikke krigen mot Syria. Men det skulle skapes en blanding mellom uenighetene om hendelsene i Ukraina og IS. Så nå er sirkelen fullendt - ifølge NATO. De som hadde diskutert 9/11 prøvde å rehabilitere al Qaida, og de som spilte den russiske leken prøvde å ødelegge Vesten, akkurat som IS. Og hva så, hvis NATO støtter al Qaida i Øst-Aleppo.?

Den 24 november 2016 kunne man lese en rungende artikkel i Washington Post. En mystisk gruppe som kaller seg Propaganda or not? har satt opp en liste med 200 internett-steder - inkludert voltairenet.org - som de påstår skal arbeide for Kreml med videreformidling av russisk propaganda. De skal ha forgiftet den allmenne meningen i USA så langt at de valgte Donald Trump til president.

Propaganda or not? har ikke gjort kjent navnene på de som står bak. Den nevner kun at fire organisasjoner står bak - Polygraph, The Interpreter, Senter for europeiske politiske analyser, og Digital Forensic.Research Lab.
- Polygraph er en undergruppe av Voice of America, USAs offentlige radio og fjernsyns-organisasjon, kontrollert av Broadcasting Board of Governors.
- The Interpreter er et magasin fra Institute of Modern Russia, de kringkaster gjennom Voice of America.
- Senter for europeisk politisk analyse er et psevdonym for NationaL Endowment for Democracy (NED), ledet av Zbigniew Brzezinski og Madeleine Albright.
- Og til slutt, Digital Forensic Research Lab er et program under Atlanterhavsrådet.

I et dokument distribuert av Propaganda or not? er denne psevdo-NGO,assosiasjonen finansiert av Obama-administrasjonen. De har klart nevnt sin fiende - Russland. De anklager Russland for å ha stått bak 9/11 Truth Movement, og at internettstedene støtter Syria og Krim.

Den 2. desember 2016 stemte De Forente Staters Kongress over en lov som forbyr militært samarbeid mellom Washington og Moskva. I løpet av noen få år har NATO gjenfødt MacCarthyismen

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.