Trump - To skritt frem og et tilbake

President Trump radikale språklige endring vedrørende hans utenrikspolitikk ble fulgt opp gjennom bombingen av fly-basen i Cheyrat og den i de Afghanske fjellene.

Verden skalv foran en slik fremvisning av makt - 59 Tomahawk missiler i Syria og en GBU-4/B3 mega-bombe i Afghanistan. Likevel var Cheyrat-basen operasjonell igjen den følgende morgen, mens «alle bombers mor» førte til at tre tunell-utganger som naturen hadde skapt falt sammen, men den ødela ikke kilometerene med undergrunns-passasjer som over tid var skapt av elver inne i fjellene. Kort sagt absolutt ingenting.

Disse to operasjonene hadde helt klart til hensikt å overbevise «Dyp-staten» i USA om at Det Hvite Huset enda en gang støttet dets imperie-politikk. De hadde også den ønskete effekten på Tyskland og Frankrike. Kansler Angela Merkel og Francois Hollande applauderte deres herre og mester og ba om å få slutt på Syria-situasjonen. Overraskelsen kom fra annet hold.

Storbritannia fulgte ikke bare opp. Deres utenriksminister, Boris Johnson, foreslo å forsterke sanksjonene overfor Russland, som ifølge han var medskyldig i «forbrytelser» i Syria og ansvarlig på en eller annen måte for den afghanske motstanden og for overfloden av andre frykteligheter.

Under G7s utenriksminister-møte annonserte Johnson at han avlyste turen sin til Moskva og inviterte alle sine partnere til å bryte politiske og handelsmessige relasjoner med Russland. Selv om de støttet det britiske initiativet, holdt disse partnerne seg klokt i bakgrunnen. USAs utenriksminister, Rex Tillerson, avviste demonstrativt dette ville forslaget og fortsatte reisen sin til Moskva. Deretter erklærte Johnson skamløst at europeerne hadde utnevnt Tillerson for å dra og snakke fornuft inn i russerne.

Selv om internasjonale protokoller slår fast at ministre skal mottaes av sine respektive motparter og ikke av statsoverhodet, beskrev den atlantiske pressen (NATO-pressen, overs.) Tillersons mottakelse av Lavrov som en nedkjøling av Russland-USA-relasjonene. Før han fikk tid til å hilse på sin gjest ble Lavrov avbrutt av en Washington-journalist som tok tak i han. Ved å minne han på reglene for grunnleggende høflighet, nektet den russiske ministeren å svare ham og kuttet ned på presentasjonen.

Møtet bak lukkete dører varte i mer enn 4 timer, som virker ganske lenge for folk som ikke har noe å si hverandre. Til slutt ba de to mennene om audiens hos president Putin som tok imot dem i 2 ekstra timer.

Etter disse møtene ga ministrene en pressekonferanse. De erklærte uten ironi at de ikke hadde gjort særlig mer enn å notere seg sine uoverensstemmelser. Sergey Lavrov advarte journalistene om den faren dette bruddet representerte for verden.

Da han henvendte seg til den russiske pressen allerede neste dag, antydet imidlertid Lavrov at han hadde gjort en avtale med gjesten sin. Washington hadde gått med på ikke å fortsette angrepene på den Syriske Arabiske Hæren og den militære koordineringen mellom Pentagon og den russiske hæren for flyging i det syriske luftrommet var blitt gjeninnført.

Slik det kan virke brøler Trump-regjeringen og slenger bomber rundt seg, men i virkeligheten passer de nøye på å ikke forårsake noe som ikke kan repareres. Det verste og det beste er derfor mulig.