Politisk Islam mot Kina

I pakt med sin verdensomspennende strategi om å spre krigens grusomme spill til alle verdenshjørner [1], holder Pentagon på med å utnytte kurderne til konflikt i Midt Østen, samtidig som de initierer en borgerkrig i Venezuela og opprettholder «utmattelseskrig» på Filippinene. Men alle disse tre må settes på vent mens man bygger opp en ny krigsskueplass – nemlig Burma, nabolandet til Kina.

Under møtet i FNs Sikkerhetsråd 28. september, beskyldte USAs ambassadør og flere av dets allierte Myanmars koalisjonsregjering for ”folkemord” [2]. Denne sterke ordbruken - som i europeisk lovverk indikerer massakre av større menneskegrupper, men som i amerikansk lovverk mer henspiller på selve måten mordene blir begått, selv om den anklagede bare har drept en person – indikerer et Washington som er villig til å rettferdiggjøre en krig. Med eller uten Sikkerhetsrådets godkjennelse, slik vi så i Jugoslavia [3]. Møtet i Sikkerhetsrådet ble holdt etter en forespørsel fra ’Organization of Islamic Cooperation’ (OIC).

For å få fakta til å stemme med deres «virkelighet» redefinerte amerikanerne, britene og franskmennene alle buddhistene [4] i landet til ’the bad guys’. De samme tre hadde tidligere hyllet vinneren av Nobels fredspris Aung San Suu Kyi [5] og buddhistmunkene for deres ikke-voldelige motstand mot diktaturstyret til ’State Law and Order Restoration Council’ (SLORC) [6] under ”Safran-revolusjonen” i 2007.

Burma har ikke kjent fred siden landet begynte å bli dominert av utenforstående, først britene og deretter japanerne [7]. Det har blitt lettere å destabilisere landet etter at SLORC juntaen gikk med å dele makten med ’National League for Democracy’ (NLD), som sammen har forsøkt å løse opp i landets mange interne konflikter på en fredelig måte.

Som en konsekvens av Burmas geografiske beliggenhet tillot landet den kinesiske Yunnan provinsen å legge en rørledning gjennom Burma og ut til den Bengalske bukten ved Rakhine. Rørledningen ble også brukt av Kinas elektroniske etterretning for overvåkning av skip i nærheten av Burmas kyst. Å få startet en krig i Burma er derfor viktigere for Pentagon enn å blokkere de to ”silkerutene” i Midtøsten og Ukraina. Som en arv fra det britiske kolonistyret har Burmas særegne befolkning overtatt 1,1 millioner etterkommere av arbeidere som britene tvangsflyttet fra daværende Bengal til Burma – de såkalt rohingierne [8]. Det har seg slik at denne nasjonale – ikke etnisk burmesiske – minoriteten er muslimsk, selv om det store flertallet av den burmesiske befolkningen er buddhister. I tillegg samarbeidet rohingierne med de indiske myndigheter mot burmesiske nasjonalister under den andre verdenskrigen.

I 2013, da Pentagon og CIA utplasserte de jihadiske horder i Syria og opprettholdt en stillingskrig der, bygget Saudi Arabia opp nok en terroristorganisasjon i Mekka, den såkalt ’Faith Movement’ (Harakah al-Yaqin). Denne gruppen, som påberopte seg å være satt sammen for rohingiere, er i realiteten styrt av det pakistanske Ata Ullah, som sloss mot Sovjet i Afghanistan [9]. Saudi Arabia huser den største gruppen mannlige rohingiere utenfor Burma og Bangladesh, med opp til 300.000 mannlige arbeidere uten deres familier.

Ifølge en rapport fra det såkalte ’Bengali Intelligence Services’ har ’Faith Movement’, før den nåværende krisen, jobbet et helt år med en gruppe som er et biprodukt av Bangali Jamat-ul-Mujahideen med slagordet ”Bengali Jihad i Bagdad’. Denne lille gruppen er lojal mot kalifatet i Daesh, Abou Bakr al-Baghdadi, som er i koalisjon med den indiske Mujahideen, Al-Jihad, Al-Ouma, Students’ Islamic Movement of India (SIMI), Lashkar-e-Toiba (LeT) og den pakistanske Harkat-ul Jihad-al Islami (HuJI). Den er finansiert av stiftelsen ’Revival of Islamic Heritage Society’ (RIHS) i Kuwait. Da SLORC for mindre enn halvannet år siden , i mars 2016, bestemte seg for å dele makten med Aung San Suu Kyis parti, bestemte USA seg for å forsøke å bruke nobelprisvinneren mot kinesiske interesser. De visste at det ville bli vanskelig å manipulere datteren til den burmesiske uavhengighetsbevegelsens far, Aung San, så for å være sikre oppmuntret de samtidig Faith Movement - ”….du vet aldri…”.

I september 2016 representerte Aung Sun Suu Kyi sitt land i FNs generalforsamling [10]. Ganske naivt forklarte hun problemet hennes landsmenn stod overfor og hvilke tiltak hun hadde satt i gang for å håndtere disse problemene etter hvert som de utviklet seg. Talen begynte med problemstillingen rundt rohingierne. Da hun kom hjem til Burma, oppdaget hun at USA, hennes tidligere allierte, i realiteten var blitt hennes fiende. Faith Movement lanserte en rekke terrorangrep, inkludert angrepet på grensepolitistasjonen Moungdaw, der 400 terrorister plyndret arsenalet og drepte 13 tollbetjenter og soldater.

Resolutt iverksatte Aung San Suu Kyi opprettelse av en rådgivende komité som skulle analysere Rohingya-spørsmålet, og få slutt på undertrykkelsene de led under. Komitéen bestod av seks burmesere og tre utlendinger – den nederlandske ambassadøren Laetitia ven den Assum, den tidligere libanesiske ministeren Ghassan Salame (som i realiteten representerer Frankrike) og tidligere generalsekretær Kofi Annan som var komitéens formann.

De ni komité-medlemmene begynt et ganske unikt arbeid til en komité å være, og måtte trosse mange hindringer internt i Burma. Politiske partier i landet forsøkte å oppløse komitéen via landets parlament, men feilet. Likevel greide de å presse igjennom en mistillitserklæring mot komitéen fra det lokale parlamentet i Arakan (delstaten der rohingierne bor). På tross av dette greide komitéen å overlevere sin rapport den 25. august 2017. Den inneholdt genuine anbefalinger som faktisk var mulig å implementere med det for øyet å bedre levevilkårene for alle involverte parter [11].

Samme dag ga de saudiarabiske og amerikanske hemmelige tjenester beskjed til Faith Movement om å starte sabotasjen av fredsarbeidet. Britene døpte om Faith Movement til ”Arakan Rohingya Salvation Army”, som for anledningen ble delt opp i mindre grupper som angrep politistasjoner og militære installasjoner og drepte til sammen 71 mennesker. I en hel uke satte burmanske tropper inn et anti-terroristisk motangrep mot jihadistene, og 400 medlemmer av deres familie flyktet til Bangladesh.

Tre dager senere begynte den tyrkiske presidenten Recep Erdogan å telefonere rundt til alle ledere av muslimske land for å advare mot ”massemordet på rohingierne”. Den 1. september, dagen for den viktigste av alle muslimske høytidsdager, Aid al-Adha, holdt Erdogan i kraft av rollen som president i Organisasjonen for Islamsk Samarbeid en flammende tale i Istanbul der han ba alle om å redde rohingierne og støtte deres Salvation Army [12].

Men jihadistene har ikke gjort noe for å hjelpe rohingierne, Tvert imot har de systematisk intervenert for å sabotere alle forsøk på å bedre levekårene deres eller gjøre slutt på undertrykkelsene de lider under

Den 5. september foreslo presidenten for det iranske rådet for såkalt ’riktig dømmekraft’ (Expediency Discernment Council). Mohsen Rezaei at alle muslimske land skulle gå sammen om å etablere en islamsk hær for å redde sine ”rohingiske brødre” [13]. Et forslag som har en del politisk tyngde, all den tid general Rezaei er tidligere leder av den iranske Revolusjonsgarden.

Mens den burmesiske hæren hadde stoppet all aktivitet mot terroristene, ble rohingiske landsbyer brent ned. En annen befolkningsgruppe i Arakan, rakhinerne, lynsjet muslimene, som de så på som konspiratører med jihadistene. Ifølge rohingierne var det den burmanske hæren som brant ned landsbyene, mens det i følge den burmanske hæren var jihadistene. Som en konsekvens, startet alle rohingierne fra det nordlige Arakan en flyktningestrøm mot Bangladesh. Bemerkelsesverdig nok deltok ingen rohingierne fra det sydlige Arakan i denne flyktningestrømmen.

Den 6. september dro en offisiell tyrkisk delegasjon til Bangladesh for å dele ut forsyninger til flyktningene. Delegasjonen var ledet av den tyrkiske utenriksministeren Mevlüt Causoglu, samt kona og sønnen til Erdogan, Bilal og Ermine.

I de muslimske landene ble det satt i gang en storstilt desinformasjonskampanje godt støttet av bilder, der de påstod at buddhistene drepte muslimer i stor stil. Selvfølgelig var ingen av disse fotografiene tatt i Burma, og de falske nyhetene ble motbevist, den ene etter den andre. Men i land der befolkningen er dårlig utdannet, ble bildene påstått å være autentiske, mens bevisene mot de nesten ikke ble nevnt. Bare Bangladesh reserverte seg mot jihadistenes rolle, og forsikret Myanmar om at de ønsket å samarbeide i kampen mot terroristene [14].

Den 11 september talte Erdogen igjen som leder av ICO, foran ICOs vitenskapelige underkomité i deres møte i Astana (Kazakhstan) – en underkomité uten innsikt i problemstillingen – og ba de ”redde rohingierne”.

Dagen etter, den 12 september tok iransk øverste leder, Ayatollah Ali Khameini, også stilling i saken. Ganske bekymret for general Rezaeis innstilling, sørget han for å avvise legitimiteten til den religiøse krigen som nå ble forberedt i det såkalte ”Clash of Civilizations”. Selv om dette betød at han måtte kritisere et kvinnelig statsoverhode. Han lukket m.a.o. døren for en militær involvering fra Revolusjonsgarden da han erklærte ”det er meget mulig at religiøs fanatisme har spilt en rolle i disse hendelsene, men dette er utelukkende et politisk spørsmål da det er myndighetene i Myanmar som er ansvarlige. Og som leder av myndighetene sitter en ond kvinne, en Nobelprisvinner. I realiteten har disse hendelsene sendt et dødsvarsel til Nobelprisen” [15].

I Teheran mobiliserte president Sheikh Hassan Rohani umiddelbart hæren for å klargjøre den til deltagelse i konflikten som var i ferd med å bygge seg opp [16]. Den 17 september kontaktet hærledelsen i Iran og Pakistan hverandre for å forene styrker i den kommende krisen. Dette var det første militære initiativet, men det inkluderer det iranske forsvaret (som allerede samarbeider med Tyrkia og Pakistan for å forsvare Quatar), og ikke Revolusjonsgarden (som slåss sammen med Syria mot jihadistene). Iran støtter også massivt opp med flyktninghjelp.

Den 19. september kalte Erdogan sammen ICOs kontaktgruppe, og i en uttalelse der han så helt bort fra Aung San Suu Kyis forklaring [17], ba han alle medlemsland om å gå til full handelsboikott av Myanmar, og samtidig be FNs sikkerhetsråd om å gjennomføre boikotten [18].

Ut fra skyggen kom til slutt også Saudi Arabia, og bekreftet at de bak kulissene hadde hjulpet rohingierne i 70 år og allerede hadde gitt dem 50 millioner dollar i støtte i denne perioden. King Salman donerte ytterligere 15 millioner dollar til saken [19]. Den saudiarabiske ambassadøren til FNs hovedkvarter i Geneve, Abdulaziz ben Mohammed Al-Wassil, mobiliserte FNs menneskerettighetsråd UNHRC.

Ved å se bort fra krigene de hadde innbyrdes med hverandre i både Iraq, Syria og Yemen, gikk de tre største muslimske militærmaktene Tyrkia, Iran og Saudi Arabia sammen nærmest ved refleks og vedtok en resolusjon der de tok parti med rohingierne [20]. Alle tre erklærte deres felles fiende til å være den burmanske hæren og Aung San Suu Kyi.

Denne type tverrvending fra land i Midt Østen hadde vi sett tidligere i krigene i Bosnia-Herzegovina (1992-95) og i Kosovo (1998-99) der de muslimske landene og NATO sloss side om side mot de ortodokse kristne hjulpet av russerne.

I Bosnia-Herzegovina jobbet president Alija Izetbegovic med USAs representant Richard Perle, som gav ham råd på diplomatisk nivå og dirigerte den bosniske delegasjonen under Dayton-avtalene. I media dro presidenten også nytte av råd og hjelp fra Bernhard-Henri Levy, ifølge Levy selv. Dette har aldri vært benektet. I tillegg fikk han hjelp på militært nivå av den saudiarabiske representanten Osama Bin Laden, som organiserte Den Arabiske Liga for ham og mottok et diplomatisk pass for Bosnia. Gjennom hele konflikten, der han i all hemmelighet ble hjulpet av NATO, mottok Izetbegovic åpen støtte fra Tyrkia, Iran og Saudi Arabia [21].

Kosovo konflikten startet med en rekke terroristangrep fra Kosovos frigjøringshær mot Beograd. Terrorstyrkene var blitt trent av tyske spesialtropper på en NATO base i Tyrkia. Den nåværende lederen for de hemmelige tjenestene i Tyrkia, Hakan Fidan, var den gang terroristenes kontaktpersonen innenfor NATOs militære ledelse. Han er nå altså leder for Tyrkias hemmelige tjenester, og nummer to i hierarkiet i landets øverste ledelse. I løpet av tre dager i begynnelsen av krigen flyktet 290.000 kosovoere fra Serbia for å søke ly i Makedonia. Vestlig media viste utallige klipp av de lange køene av flyktninger som gikk langs jernbanelinjer. Men i følge de flere millioner makedonere som tok imot de, var det faktisk ingen objektiv grunn for denne forflytningen, som ble administrert av NATO. Likevel ble denne evakueringen brukt som unnskyldning for å beskylde president Slobodan Milosevic for å fare unødvendig hardt frem mot den såkalte politiske motstanden i landet. NATO erklærte ham derfor krig uten dekning i FNs sikkerhetsråd.

Det møkkaarbeidet som nå forberedes vil flytte hele krigsskuespillet mot Det Fjerne Østen. Pentagon har ikke myndighet til å påtvinge en allianse mellom Tyrkia, Iran og Saudi Arabia, men denne gangen trenger de faktisk ikke det. I Jugoslavia ble de tre landenes operasjoner koordinert av NATO.

Men det faktum at de nå vil slåss side om side i Burma vil tvinge dem til å forsøke å samarbeide i Irak, Syria og Jemen, kanskje til og med i Libya. Når man betrakter ødeleggelsene i Midt Østen, og den kraftige interne motstanden befolkningsgruppene imellom, vil Pentagon kunne la hele regionen bruke de neste ti årene til å slikke sine sår uten at det vil være den minste motstand mot USAs politiske spill der.

Dagen etter møtet i Sikkerhetsrådet der man la grunnlaget for en fremtidig krig mot Burma, informerte USAs statssekretariat president Massoud Barzani om at USA ikke ville støtte et selvstendig irakisk Kurdistan. Selvfølgelig kan ikke Pentagon mobilisere Iran og Tyrkia i Sørøst Asia og samtidig gå bak deres rygg i interne konflikter. Som en konsekvens må Barzani, som hadde bygget hele sin politiske prestisje rundt å få til en folkeavstemning for et uavhengig Kurdistan, innse at hans politiske karriere er over. Særlig etter at media påviste israelske flagg som vaiet i Erbil - noe som ble massivt promotert i arabisk, tyrkisk og iransk media - har et uavhengig Kurdistan mistet all politisk støtte i sine naboland.

Hvis Pentagons scenarier utspilles slik vi kan forvente, vil krigen mot Syria etter hvert dø ut grunnet manglende mannskap, da disse er forflyttet til det Fjerne Østen for å iscenesette nok et krigsteater for det amerikanske imperium.