Xi-Jiping: Den Geo-økonomiske keiseren med 15 års forsprang

Få dager før han skulle begynne på sin viktige Asia-tur, overøste Trump Xi Jinping med gratulasjoner. Xi var nettopp blitt tronet til ”Supreme leader” for nok en femårs periode i den 19 kongressen til Kinas kommunistiske parti (CCP). Trump smigret ham og kalte ham ”konge”.

Trumps uvitenhet er legendarisk, da det i Kinas sekstusenårige historie aldri har eksistert en konge. Det har kun eksistert regenter eller keisere. I følge Washington Post hyllet Trump Xi som ”antagelig den mektigste lederen” Kina har hatt på hundre år. Mektigere en Mao Zedong eller Deng Xiaoping? Ikke helt ennå….

Jeg er mer tilbøyelig til å kalle Xi en regent. Når det er sagt, han kan likevel betraktes som en ”hersker for verdensøkonomien”. Det er fordi han holder i tømmene til det landet som i følge CIAs ’World Factbook’ har verdens høyeste reelle BNP. Vi forventer at rundt år 2020 vil Kinas nominelle BNP gå forbi både EUs og USAs, de som for tiden er henholdsvis nummer en og to i verden. Kina har verdens største valutareserve (3,1 milliarder dollar, sammenlignet med EUs 775 millioner (en fjerdedel) og USAs 117 millioner (en seksogtyvendedel!)) [1].

I løpet av en uke har det Rothschild-kontrollerte The Economist, et globalt neoliberalt tidsskrift, flere ganger tatt feil i sine partiske klassifiseringer av Kina. Først klassifiserte de Xi som den ”mektigste mannen i verden” for deretter å gi Putin merkelappen ”den nye tsaren”, hundre år etter den kommunistiske revolusjonen i oktober 1917 [2]. For The Economist har den globale herskeren Xi ”mer innflytelse enn Trump”, og ”verden burde være skeptisk”. Tidsskriftet ser på dette som negativt, fordi Xi ikke har samme interesser som det svikefulle Storbritannia. Derfor forventer The Economist ikke at ”Xi vil endre Kina eller verden til det bedre” [3].

Ifølge The Economist blekner Kinas hær sammenlignet med den amerikanske. Men det problemet det amerikanske forsvaret står overfor, selv om det er forsvaret til verdens mektigste nasjon, er at ”deres leder er innenrikspolitisk svak og utenrikspolitisk ineffektiv”. Som en kontrast er ”Xi den dominerende motoren for vekst i verden”. Med silkeveien, advarer tidsskriftet, vil Kina investere milliarder av dollar utenlands på ting som jernbane, havner, kraftverk og infrastruktur [4].

Faktum er at Trumps strateger som Henry Kissinger og Steve Bannon vet at investeringer i kinesisk infrastruktur vil komme til å gi Xi overtaket over USA i Eurasia, da USA mangler økonomisk styrke [5].

Men ut fra det klassiske perspektivet rundt ”trilateral geopolitisk stabilitet” mellom Kina, USA og Russland er Beijing det svake leddet militært. Det er derfor Xi, i dagene som fulgte etter at han ble utnevnt til militær leder, oppmuntret Kina til å ”bygge en sterk hær” midt i en ny giv for ”kinesisk sosialisme”.

Ved å følge den kinesiske liturgien har landet bekreftet Xis rolle som generalsekretær i sentralkomiteen til det kinesiske kommunistpartiet. I tillegg er han symbolsk leder for den Sentrale Militærkommisjonen, som er den egentlige makten bak hærens hierarkiske struktur. Derigjennom har Xi pålagt forsvaret oppgaven med å etablere en hær i verdensklasse innen midten av århundret [6].

Hong Kong-avisen The South China Morning Post, eid av Jack Ma som også leder Alibaba, det berømte kinesiske nettbaserte selskapet, avslører at ”Xi har rystet den militære ledelsen” for å skape ”en mer strømlinjeformet kommisjon direkte under hans ledelse”. Dette er å regne som fase en i den raskt akselererende moderniseringen av de væpnede styrkene [7].

USA har i stedet, gjennom både sine demokratiske og republikanske presidenter, viet sine ressurser til å levere kriger i alle fire verdenshjørner. Deres motiv er selvsentrerte: Å øke sin velstand og makt gjennom ”krigsøkonomi” ved hjelp av sitt militære industrikompleks. Dette i kontrast til Kina, som tilbyr økonomisk utvikling til land som ønsker det gjennom bygging av infrastruktur. Det er to fronter for denne policyen: Silkeveien og finansiering i form av billige lån, tilbudt gjennom det såkalte AIIB [8].

Anja Manuel i The Atlantic mener at ”Kina er i en prosess med å rolig endre verden” gjennom sine ”initiativer til å oppmuntre til infrastrukturbygging”. Dette koker ned til silkeveien som har et investeringspotensiale på åtte tusen milliarder dollar: ”Kina vokser raskt og vil bli det største kommersielle imperium i verden” [9]. Det burde holde å sammenligne dette med Marshall-hjelpen på 800 milliarder dollar (i dagens verdi). Kina har allerede investert 300 milliarder, og foreslår å investere ytterligere 1000 milliarder i det neste tiåret. I tillegg har Kina på egen hånd tilbudt flere lån til utviklingsland enn verdensbanken.

Noen dager før president Trumps offisielle besøk til Kina, som er det første på 10 år, iverksatte Beijing en utsteding av statsobligasjoner på to milliarder dollar på Hong Kong børsen. Dette skjedde bare en dag etter at kommunistpartiet hadde gitt et nytt femårsmandat til Xi [10]. Dette beløpet er symbolsk fordi mesteparten av de kinesiske verdipapirene er utskrevet i yuan.

Den spektakulære lanseringen av dollarbaserte obligasjoner fra Kina er knyttet til silkeveien og det å konstruere infrastrukturer i utviklingsland som deltar i Kinas utvikling. Kinas vise-finansminister Shi Yaobin, har erklært at denne verdipapir-lanseringen må betraktes som et overbevisende signal om at Kina ønsker å åpne sin økonomi for alle typer investeringer [11].

Denne nye og mer pragmatiske gruppen som omgir Xi for å gjennomføre de nye planene, er særlig viktig for den kinesiske økonomien. I følge Wang Xiangweil i South China Morning Post, indikerer denne nye gruppen (kalt ’a dream team’) et viktig skifte mot mer markedsreformer (basert på tilbudsøkonomi) [12].

Li Qiaoyi og Song Shengxia i Global Times understreker at den 19 kongressen og XI bemerkelsesverdige styrking av sin posisjon vil drive ”Kina til å satse på kvalitet” og at ”modernisering vil skje 15 år før planen” [13].

Planen for utviklingen fra 2020 til 2050 vil bestå av to trinn. Målet vil ikke lenger være ”å doble BNP”, men ”å styrke kvaliteten på veksten” for å utvikle Kina til et stort ”moderne sosialistisk land” som vil være ”moderat velstående fra 2020”. ”Moderniseringen” vil ikke bare dreie som om den vulgære økonomismens fokus på BNP vekst, men vil ”legge mer vekt på sosiale forbedringer, regional balanse, nasjonal sikkerhet og politisk samspill” på ”den kinesiske måten”.

Usikkerheten som de forespeiler seg kan dukke opp i horisonten hviler mye på åpenhet for den globale kapitalen, som kan utvanne og destabilisere Kina.

De lovnader keiser Xi har gitt, og som historien vil stille ham til ansvar for, er utryddelsen av fattigdommen innen 2020 (allerede oppnådd), men også å få tilbake den forurensningsfrie blå himmelen og å gjøre Kina til en moderne stat innen 2035.

Han vil bli dømt ut fra sine resultater.