Voltaire Network

President Macron avvist av Saudi Arabia

Mens han på sparket fikk organisert en snartur via Saudi Arabia i et forsøk på å få frigitt den libanesiske statsministeren Saad Hariri, som var holdt fanget der sammen med sin familie, måtte president Emmanuel Macron svelge en hittil uhørt offentlig ydmykelse. Selv om fransk og vestlige media gjorde alt for å kamuflere det som skjedde, kunne ikke den arabiske opinionen unngå å legge merke til det katastrofale tapet av fransk prestisje og innflytelse i Midt Østen.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 31.3 ko

Oppsigelsen til den sunnimuslimske libanesiske statsministeren Saad Hariri og hans kringkastede anti-iranske tale medførte ikke den forventede konflikten i hans hjemland. Og det som verre er, hans mangeårige motstander og generalsekretær i Hizbollah, shiaen Sayyed Hassan Nasrallah, tillot seg den luksusen å tale til forsvar for Hariri, for på den måten å tilkjennegi at han holdes i fangenskap i Riyadh, og fordømme deres innblanding i libanesernes interne politikk. I løpet av få timer begynte Hariris religiøse gruppering i Libanon å bekymre seg for sin leder. Presidenten i Libanon, Christian Michel Aoun, snakket om ”kidnapping” og nektet å anerkjenne statsministerens tvungne oppsigelse uten at han personlig møtte opp for å overlevere den. Selv om noen av lederne i Future Movement, som er Hariris parti, forsikret omverdenen om at han var satt fri og i god behold, stod det libanesiske folket samlet da de forlangte ham frigitt. De forstod alle at hans korte besøk hos Emiratene og hans nylige TV-opptreden ikke var mer enn et pliktløp, mens hans familie ble holdt som gisler i Ritz-Carlton hotellet i Riyadh sammen med hundrevis av andre. Samtidig skjønte libaneserne at når president Michel Aoun nektet å godta statsministerens oppsigelse, så handlet han som en statsmann, og sørget for på den måten å opprettholde presset for å få til en løslatelse.

Frankrike er tidligere koloniherrer i Libanon som ble okkupert og styrt frem til andre verdenskrig. I dag bruker Frankrike Libanon som sin antenne i det østre Middelhavet og som et skatteparadis. Libanesere har vært involvert i hver eneste skandale av politisk/økonomisk art i Frankrike de siste 30 årene.

President Emmanuel Macron, som her operer som Libanons beskytter, så det som helt nødvendig å få statsministeren hjem.

Ved en tilfeldighet hadde Macron lenge planlagt et besøk til Abu Dhabi den 9 november som et ledd i en åpningen av et ’Louvre’ (museum) i landet. Han kunne med andre ord ikke unngå å ta et slikt initiativ. Men det har seg slik at ved å følge i fotsporene av ”arabiske Jacques Chirac”, ”qataren Nicolas Sarkozy” og ”saudien Fracois Hollande” (tidl. franske presidenter, overs.) greide heller ikke Macron å la være å benytte anledningen i sin valgkamp til å snakke negativt om Doha og Riyadh (Qatar og Saudi-Arabia, overs.). Selv om han ikke kom med noen sympatierklæringer overfor Emiratene, var han likevel betraktet som nært knyttet til landet som følge av overnevnte besøk.

Elyséepalasset forsøkte å organisere et kort besøk for Macron i Riyadh for å bidra i løslatelsen av Saad Hariri. Men kong Salmane nektet ganske enkelt å ta imot den lille franskmannen.

Fra ståstedet til The Gulf Cooperation Council (dvs. alle de arabiske statene i regionen) har Frankrike alltid vært å betrakte som en pålitelig alliert i konfrontasjonen med Libya og Syria de siste syv årene. Landet har deltatt militært – enten åpent eller skjult – i alle de ufine handlingene utført mot disse to landene, og samtidig tilbudt diplomatisk kanaler og de nødvendige politiske talene for å dekke over de aggressive handlingene. Men selv om Libya for tiden er holdt nede av en kaotisk situasjon og Syria ser ut til å vinne krigen mot alle odds, utviser Frankrike en slags forvirret handlingslammelse. Elysées nye leder, Emmanuel Macron kjenner fint lite til denne delen av verden, og svinger fra å anerkjenne den syriske republikken den ene dagen til å fornærme deres valgt president den neste. I tillegg til dette var ikke Saudi-Arabia eller Emiratene særlig tilfreds med president Macrons erklæringer om nødvendigheten av å tone ned konflikten med Qatar. Siden disse to landenes har lagt stor vekt på å distansere seg fra jihadistene, har Qatars støtte til jihadismen vært uakseptabel.

Innvielse av ”Abu Dhabis Louvre” gav Macron en god anledning til å holde en tale om kulturen som forener oss – et løft som inkluderte en pakke på en milliard dollar betalt av både Emiratene og Frankrike. Med en gang han hadde gjort unna denne formelle delen av talen, spurte Macron verten Sheikh Mohammed Ben Zayed hva som foregikk i nabolandet Saudi Arabia og om skjebnen til Saad Hariri.

I motsetning til beduinene i Saudi Arabia og Qatar, er Emiratene først og fremst et folk av fiskere. De reiste ut på havet mens beduinene levde kun i ørkenen. På grunn av dette var Emiratene nær knyttet til India under den britiske kolonialiseringen, og derav ikke styrt direkte fra London, men mer fra New Dehli. I dag har Emiratene investert oljeinntekter i oppkjøp av 60 havneområder i 25 land, inkludert Marseilles i Frankrike, Rotterdam i Nederland og London og Southampton i England. Dette systemet tillater deres hemmelige tjenester å importere og eksportere hva de måtte ønske overfor disse landene, på tross av alle tollreguleringer. Dette er en fordel de vet å selge videre til andre stater. Takket være USAs sanksjoner mot Teheran har havnen i Dubai blitt hovedporten inn til Iran, og derigjennom håver den inn enorme summer ved å bryte den amerikanske handelsblokaden. Derfor har Emiratenes Abu Dhabi en vital økonomisk interesse av å forsterke en krangel mellom Iran og araberverdenen. Dette selv om Emiratene gjør krav på øyene Tonbs og Abu-Musa som de mener er ”okkupert” av Iran.

Det er ingen hemmelighet at Sheikh Mohammed Ben Zayed har en sterk innflytelse på Suadi-Arabias kronprins Mohammed Ben Salmane (”MBS”) – så Zayed ringte MBS for å få organisert et møte for Macron.

Macron (39) dro en snartur innom Riyadh på veien hjem. Han ble mottatt av MBS (32) på flyplassen og hadde et måltid med ham der.

Natten mellom 4 og 5 november satte MBS en sluttstrek for det kollegiale styret til Saud-dynastiet, og overtok fullstendig makttaburettene sammen med sin far kong Salmane. For å få til dette beordret han arrestasjon eller henrettelse av alle lederne av de andre klanene av den kongelige familien, noe som til sammen innbefattet 2400 personer. Israelske skrønemakere i media presenterte dette som et oppgjør med landets utstrakte korrupsjonsproblem.

I motsetning til hva han trodde, dro Macron videre med uforrettet sak. Han brakte ikke den libanesiske statsministeren med seg videre. Han fikk ikke en gang møte ham. Og det som verre var, MBS fulgte ham tilbake til flyet hans og erklærte at han forstod presidenten tunge ansvar for Paris’ ve og vel.

Denne fornærmelsen overfor Emanuell Macron var så grov at det er vanskelig å fatte – den franske presidenten ble ikke møtt av sin arabiske motpart, kong Salmane, enda denne de samme dagene hadde hatt møter med en lang rekke mindre viktige personer.

Denne form for brautende diplomati er et kjennetegn for araberne, og begrenset seg her ikke bare til MBS, men inkluderte også Emiratenes Mohammed Ben Zayed. Han skjønte utmerket godt hva han gjorde da han sendte den unge franskmannen til Riyadh for å bli ydmyket.

Konklusjonen er at ved å ikke umiddelbart tilpasse seg Saudi Arabias helomvending etter Donald Trumps anti-terrorist tale nå i mai, og ved å forsøke å ri to hester samtidig, har Frankrike i prinsippet utestengt seg selv fra regionen. Emiratene setter pris på Louvre og korvettene fra den franske marinen, men de tar ikke lenger franskmennene seriøst. Saudiene husket den måten Macron talte mot dem under hans presidentvalgkamp, og også hvordan han snakket fordelaktig om Qatar, gudfaren til det Muslimske Brorskapet. De fikk ham til å forstå at han ikke hadde noe med å blande seg inn i problemene i gulfen, hvem som skulle være etterfølgere til den arabiske tronen, og enda mindre deres konflikter med Iran og Libanon.

Frankrike har blitt en fremmed i Midt-Østen.

Oversettelse
Bjørn Thorsønn

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.