Voltaire Network

Russland er imot en krig mellom Iran og Israel

Selv om observatører for det meste velger side i Russland-USA-konflikten, og håper deres favoritt skal gå seirende ut av duellen, forsøker Moskva å roe gemyttene i Midtøsten. Derfor er de imot et angrep på Israel fra Iran, akkurat som de var imot den Israelske operasjonen mot Iran i 2008.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 28.2 ko

Israel avfyrte ni missiler mot to syriske militærbaser natten mellom 29 og 30 april i år, og forårsaket alvorlig skade.

Det som er overraskende med denne operasjonen er at de russiske radarene ikke sendte varsel til de syriske myndighetene, som derfor ikke klarte å stoppe de israelske prosjektilene.

Det viser seg at angrepet ikke var rettet mot syriske mål, men mot iranske installasjoner på syriske baser.

Grunnet en traktat inngått mellom Iran og Syria før krigen der, kom Iran Syria til unnsetning veldig tidlig etter at den utenlandsk aggresjon startet i 2011. Uten denne hjelpen ville Syria ha blitt slått, styresmaktene kastet og det muslimske brorskapet ville overtatt som landets styrende organ. Men siden september 2015 har Syria også blitt støttet av Russland, hvis militære slagkraft er mye større. Det var det russiske luftvåpenet som ødela de underjordiske militære bunkerne (bygget av NATO og selskapet Lafarge) med sine "bunker-buster"-bomber, og derigjennom tilrettela for at den syriske hæren kunne gjeninnta områdene de hadde mistet.

I dag derimot, har Iran og Russland forskjellige målsettinger.

Iransk-Russisk uenighet

Russlands hensikt er å utrydde jihadist-organisasjonene og redusere spenningen i hele regionen. Deretter håper de å gjenopprette den historiske forbindelsen mellom den ortodokse kulturen deres og Damaskus, kristendommens vugge, i samsvar med strategien utviklet allerede i det 18. århundre av Katarina den Store.

Tre grupperinger kives om makten i Iran - Revolusjonsgarden, president Rohani, og øverste åndelige leder Khamenei, som representerer hver sin fraksjon.

Revolusjonsgarden er en militær elite-enhet, adskilt fra den vanlige hæren. De adlyder deres øverste leder, mens hæren er underlagt president Rohani. Denne garden forsøker å frigjøre Midtøsten fra angelsaksisk imperialisme. De garanterer beskyttelse av shia-muslimer overalt i verden, og til gjengjeld regner med at de samme shiaene skal beskytte Iran. De er spesielt involvert i Jemen, Irak, Syria og Libanon.

President Hassan Rohani forsøker å befri sitt land fra den diplomatiske isolasjonen landet har vært i siden revolusjonen utløst av Ayatollah Khomeiny. Rohani ønsker å utvikle internasjonal handel og gjenopprette Irans status som dominerende regional makt som landet hadde under shahens regjeringsperiode.

Ayatollah Ali Khamenei, som er ideologisk tilknyttet Revolusjonsgarden, forsøker å opprettholde balansen mellom disse to kreftene og dermed holde landet samlet. Hans rolle er enda vanskeligere siden spenningen mellom disse to gruppene er på bristepunktet. Ekspresident Mahmoud Ahmadinejad (fra Revolusjonsgarden) og hans tidligere visepresident Hamid Beghaie, er blitt erklært «dårlige muslimer» av de såkalte Council of the Guardians of the Constitution. Ahmadinejad er blitt satt under husarrest, mens Beghaie har blitt dømt til 15 års fengsel etter en lukket rettssak.

Siden mordet på Jihad Moughniyah (sønnen til Imad Moughniyah, militær leder av det libanesiske Hizbollah) og offiserer i Revolusjonsgarden i januar 2015 ved syrisk-israelske-grensen ved Golan høyden, er det klare tegn på at Iran forsøker å sette opp militære baser i Sør-Syria. Det kan være en del av en plan for å organisere et planlagt angrep mot Israel fra Gaza, Libanon og Syria.

Det er dette prosjektet som Israel prøver å forhindre, samtidig som at Russland nekter å kritisere styrkeoppbyggingen.

Utviklingen på den politiske fronten

Fra russisk ståsted er Israel en internasjonalt anerkjent stat, og over en million av deres borgere kommer fra tidligere Sovjetunionen. Landet har rett til å forsvare seg selv, uavhengig av landets tyveri av landområder og det nåværende apartheidregimet.

Fra iransk ståsted derimot, er ikke Israel en stat, men en illegitim enhet som okkuperer Palestina og undertrykker landets egentlige innbyggere. Det er derfor legitimt å bruke militær makt mot landet. I dette tilfellet går Irans leder ut over analysen satt opp av republikkens grunnlegger, Ayatollah Khomeini. For Khomeini er faktisk Israel ikke mer enn et redskap for de to største kolonimaktene, USA («Great Satan») og Storbritannia. I løpet av de siste årene har iranske uttalelser om Palestina blitt særlig forvirrende, da de blander politiske og religiøse argumenter og faller tilbake på antisemittiske stereotyper.

I de siste tre årene har Israel insisterende bedt Russland om å hindre Iran fra å installere militære baser mindre enn 50 kilometer fra den såkalte avgrensningslinjen. Først påpekte Russland at Iran hadde vunnet krigen i Syria, mens Israel hadde tapt den. Tel-Aviv var derfor ikke i stand til å kreve noe. Men nå nærmer vi oss en mulige slutt på krigen, og den russiske posisjonen har endret seg – det er nå utelukket for de å tillate Iran å starte en ny konflikt.

Det er akkurat den samme holdningen som presset Russland til å bombe de to flyplassene som ble leid av det israelske forsvaret i Georgia i 2008. På den tiden var det et spørsmål om å forhindre et angrep på Teheran fra Tel-Aviv. Denne gangen forsøker man å forhindre det motsatte, et angrep på Israel fra Iran.

Den syriske posisjonen

Fra det syriske ståstedet er Israel en fiende som ulovlig okkuperer Golan. Under krigen støttet Israel jihadistene, og har allerede bombet Syria mer enn hundre ganger.

Dette gjør ikke nødvendigvis det iranske prosjektet mer velkomment. Faktisk er Damaskus på linje med Moskva. De stiller ikke spørsmål om eksistensen av den hebraiske staten, men bare dens regjeringsform, som utelukker palestinerne. Syria er klare på at de ikke ønsker krig med sin nabo, men en fredsløsning. Presidentene Hafez og Bachar el-Assad har begge forsøkt å forhandle – særlig gjorde de det med den amerikanske presidenten Bill Clinton – men til ingen nytte.

Videre vet alle at den israelske hæren støttes betingelsesløst av USA, og det å angripe Israel er et angrep Washington. Syria, som har forvitret etter syv år med utenlandsk aggresjon og derigjennom blitt påført store skader, kunne ikke involvere seg i en slik operasjon selv om de ønsket det.

Følgelig vil Damaskus, som har gjort det mulig for Iran å installere baser på sin jord, ikke gå videre mot noen konflikt.

Den iransk-amerikanske konteksten

Akkurat som den mulige enden på krigen har fremprovosert den nåværende krisen, vil man også måtte ta med i betraktningen fremtiden for den såkalte 5 + 1-avtalen. USA vil trolig slutte å være garantist.

Denne multilaterale avtalen er ikke hva vi tror det er. Teksten, undertegnet 14. juli 2015, er identisk med traktaten som ble forhandlet frem nå 4. april. Men de siste månedene har Washington og Teheran fremforhandlet visse hemmelige bilaterale klausuler, med et innhold som ingen utenforstående vet noe om.

Alle kan imidlertid se at siden slutten av denne hemmelige avtalen, har amerikanske og iranske tropper, som er presentert overalt i Midtøsten, aldri hatt direkte konfrontasjoner.

Den offentlige delen av avtalen omhandler suspensjonen av det iranske atomprogrammet i minst ti år, kansellering av internasjonale sanksjoner mot Iran, og en forsterkning av IAEAs kontroller. Avtalen er katastrofal for Teheran, som for eksempel har vært forpliktet til å slutte å undervise i kjernefysikk. De undertegnet likevel, i håp om en opphevelse av sanksjonene som er svært skadelig for deres økonomi. Men så snart sanksjonene ble løftet, ble landet påført ditto på andre områder (missilprogrammet). Den iranske levestandarden fortsetter nå å synke.

I motsetning til den vanlige oppfatningen, sluttet den islamske republikken å forsøke å utvikle atomvåpen i 1988, fordi Khomeiny hadde overbevist sine ledere om at masseødeleggelsesvåpen var i strid med islam. De hadde imidlertid fortsatt å forfølge sine aktiviteter rundt atomkraft, samt noen undersøkelser rundt taktiske militære applikasjoner. I dag vil sannsynligvis bare de som søker å følge i Sjahens fotspor – med andre ord, president Rohani-gruppen – ha et ønske å gjenopprette det militære atomprogrammet. Men de vil ikke gjøre det på grunn av deres gode forhold til Washington.

Et forberedende møte på verdenskonferansen for gjennomføring av traktaten om ikke-spredning av atomvåpen er i gang i Genève. Iran og Russland er til stede og forsvarer en bevegelse som tar sikte på å erklære Midt-Østen en ”en atomvåpen-fri sone” – i klar opposisjon til Israel, Saudi-Arabia og de vestlige makter.

Den trusselen Syria lider under som følge av politikken fra Teheran, bør kanskje ses på som et iransk press for å opprettholde de hemmelige klausulene parallelt med de offentlige delene av 5 + 1-avtalen.

Oversettelse
Bjørn Thorsønn

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.