Voltaire Network

Hvor står Donald Trump nå?

Han ble valgt på grunn av sine løfter om å forandre Amerika. Og president Trump fortsetter å forbause alle de som mente at han var en idiot. Men alt han gjør er å gjennomføre de ideene han kom med i valgkampen. Slik plasserer han seg i en politisk tradisjon, som selv om den lenge har vært forsømt, har solide røtter i USAs historie. Thierry Meyssan ser bort fra presidentens kommunikasjon med offentligheten - han analyserer i stedet hva han gjør i forhold til det han bryr seg om.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 27.1 ko

I løpet av valgkampen før presidentvalget prøvde vi å vise at rivaliseringen mellom Hillary Clinton og Donald Trump ikke handlet så mye om deres forskjellige stil men om forskjellige kulturer. Han som var outsider utfordret den puritanske dominansen i USA, og forlangte en retur til de originale kompromissene fra 1789 - Bill of Rights - mellom de revolusjonære som kjempet mot kong George og de store landeierne i de 13 koloniene.

Trump var ikke den amatøren i politikk som folk trodde. Han hadde allerede vist opposisjon til systemet samme dag som angrepet 9/11 fant sted. Senere kom kontroversene der han stilte spørsmål ved president Obamas fødested.

Vi regnet ikke med Donald Trumps formue som et klart signal til at han ville tjene de rike, men som et bevis på at han ville forsvare produktiv kapitalisme mot spekulativ kapitalisme. Vi pekte på at i utenrikspolitikken hadde presidentene George W. Bush og Barack Obama valgt å gå til krig i Afghanistan, Irak, Libya og Syria og slik sette i verk strategien til admiral Cebrowski om å ødelegge statene i «Det større Midt-Østen». Innenlands hadde de lagt Bill of Rights skinndød - noe som førte til nedskrivinger og fattigdom for «de fattige hvite» i USA-samfunnet.

Donald Trump, derimot, fordømte stadig amerikansk imperialisme, og annonserte at han ville tilbake til republikanske prinsipper. Han forfektet Andrew Jacksons (1829 - 37) ideer og ble støttet av Richard Nixons (1969 - 74) tilhengere.

Han framstilte side ideer for innenrikspolitikk med slagordet «Make America Great Again! ». Med andre ord, ikke noen slags imperialistisk jag, men tilbake til «Den amerikanske Drømmen» med personlig framgang.

Når det gjaldt utenrikspolitikk brukte han slagordet «America First!», som vi forsto, ikke slik det hadde blitt brukt i den andre verdenskrigen, men slik det hadde blitt forstått originalt. Derfor betraktet vi han ikke som noen nynazist, men som en politiker som nektet å engasjere landet sitt til fordel for en transnasjonal elite.

Mer overraskende trodde vi at det ville være umulig for han å komme til en kulturell enighet med den meksikanske minoriteten, og vi spådde at han til syvende og sist ville på en vennlig måte støtte et uavhengig California.

Vår analyse av målsettinger og metoder til Donald Trump etterlater likevel et åpent spørsmål om presidenten i USA kan gjøre noe med den militære strategien i landet sitt.

I to år har vi skrevet og kommet med meninger på tvers av hva andre kommentatorer har kommet med. Helt feilaktig er vi blitt klassifisert som Donald Trumps partisaner. Men det er en helt feil tolkning av vårt arbeid. Vi er ikke velgere i De Forente Stater. Som et resultat støtter vi ingen av kandidatene til Det Hvite Hus. Vi er politiske analytikere, og vi prøver bare å forstå fakta og forutse konsekvensene.

Hvor står vi så i dag?

- Vi må prøve å konsentrere oss om fakta, og eliminere alle presidentens twitter-uttalelser fra vår analyse.
- Vi må skille mellom det Donald Trump er direkte ansvarlig for og det som er en fortsettelse av det hans forgjengere er ansvarlig for, og effekten det har hatt på utviklingen i verden.

Innenlands

Donald Trump ga sin støtte til demonstrasjonene om hvit overhøyhet i Charlottesville, og også bevegelsen for retten til å bære våpen, til og med etter skytingen på en skole i Parkland. Dette ble forstått som en støtte til høyrevridde ideer og til vold.

På den andre siden, derimot, var det for han en kampanje for «Human Rights», USA-versjonen, slik den ble definert i de to første tilleggene i Bill of Rights fra 1789.

Vi kan naturligvis kritisere USAs definisjon på «Human Rights» så mye vi klarer. Og i tradisjonen etter Thomas Paine (amerikansk politiker 1739 - 1809) nøler vi ikke med å kritisere den. Men det er et annet spørsmål.

Trump mangler midler til å fullføre muren på den meksikanske grensen. Den ble påbegynt av hans forgjengere - og er på langt nær fullført. Det er altfor tidlig å trekke noen konklusjoner. Konfrontasjonen mellom de spansktalende immigrantene som nekter å snakke engelsk, og å la seg integrere, stammer fra et kompromiss fra 1789, og det har ennå ikke skjedd. Donald Trump har ikke gått lenger enn at han har fjernet service på spansk fra kommunikasjons-systemet i Det Hvite Hus.

Når det gjelder spørsmålet om klimaforandringer, så har Donald Trump altså trukket USA fra Paris-avtalen - ikke fordi han er likegyldig til økologi, men fordi det pålegger deltakerne finansielle reguleringer som kun er til fordel for de som kontrollerer CO2-handel.

Når det gjelder økonomi har Donald Trump ennå ikke klart å innføre sin revolusjon - å frita eksport for skatt og å skattlegge import. Men han trakk tilbake landet sitt fra frihandelsavtaler som ennå ikke var ratifisert, som Trans-Pacific Partnership. Hans Border Adjustment Tax ble avvist av kongressen. I dag prøver han å overtale parlamentarikerne til å få lagt skatter på import av visse produkter. Dette er et trekk som har forbløffet USAs allierte og gjort Kina rasende.

Samtidig går det sakte for Donald Trump å gjennomføre sitt Roosevelt-program om å bygge opp infrastrukturen. Så langt har han kun funnet 15% av de nødvendige økonomiske midlene.

Og han har ennå ikke klart å gjennomføre sitt program med å skaffe utenlandske spesialister til å forbedre USAs industri, selv om dette ble annonsert i hans National Security Strategy.

Men til slutt, det lille han har oppnådd har vært nok til å få i gang produksjonen og få ned arbeidsløsheten i landet.

Utenlands

For å kunne likvidere det amerikanske imperiet, har Donald Trump annonsert at han vil slutte å støtte jihadistene. Han vil oppløse NATO, fjerne seg fra Cebrowski-strategien og få hjem okkupasjonstropper i utlandet.

Det er helt klart mye vanskeligere å reformere den føderale administrasjonen, de væpnede styrkene, enn det er å endre på økonomien og finansregulere med dekreter.

Til å begynne med plasserte president Trump pålitelige folk i spissen for forsvarsdepartementet og i CIA for å unngå alle forsøk på opprør. Han reformerte National Security Council ved å minske rollene til Pentagon og CIA. Han stanset øyeblikkelig alle «fargerevolusjoner» og andre statskupp som hadde karakterisert den foregående administrasjonen.

Så overbeviste han de arabiske nasjonene, inkludert Saudi-Arabia, om å stanse støtten til jihadistene. Konsekvensen av denne beslutningen viste seg raskt, med Daesh sitt fall i Irak og i Syria.

Samtidig utsatte Donald Trump oppløsningen av NATO, og la til en anti-terrorist-funksjon for dem. I mellomtiden, i sammenheng med de britiske anti-russiske aksjonene mot Moskva, så utvikler alliansen en anti-russisk aksjonsplan.

Donald Trump beholder NATO kun for å kunne kontrollere USAs vasaller.

Med vilje ydmyket han G7, han tvang sine allierte til å ta ansvar selv.

For å forstyrre Cebrowski-strategien i «Det Større Midt-Østen» forbereder nå Donald Trump en reorganisering av denne sonen ved å trekke seg fra Iran-avtalen (JCPoA og en hemmelig bilateral avtale), og fra sin plan om en løsning på Palestina-spørsmålet.

Både Frankrike og Storbritannia prøver å sabotere dette prosjektet. Men de har små sjanser til å få til en regional fred. Det gjør at han kan paralysere Pentagons initiativ. Men de øverste offiserene der forbereder nå en Cebrowsji-strategi i «Det karibiske bassenget» i stedet.

Initiativet for å få til en løsning på Korea-konflikten, den siste rest av den kalde krigen, burde sette i han i stand til å stille spørsmål ved betydningen av NATO. De allierte i den organisasjonen er bare opptatt av å hindre en europeisk versjon av Korea-krigen.

Til slutt bør ikke USAs væpnede styrker brukes til å knuse små land, men kun brukes til å isolere Russland. Og til og med brukes til å hindre Kina fra å utvikle sin «Nye Silkevei».

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.