Trump og Nato-byråkratene, av Thierry Meyssan
Voltaire Network

Trump og Nato-byråkratene

I motsetning til tenkemåten i hovedstrømsmedier, førte ikke Nato-toppmøtet 11-12./7-18 til at USA kom i konflikt med andre Nato-medlemsland, men Trump kom i konflikt med gamle mellomstatlige byråkrater i alliansen. For Thierry Meyssan er ikke problemet om vi setter pris på Trumps personlighet. Problemstillingen er om vi støtter ham fordi han er valgt leder av sitt folk eller om vi foretrekker systemet med byråkrater.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 82.3 ko
NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, ble kritisert hardt av Trump på offisielt møte i US-ambassaden i Brüssel, fordi han ikke var i stand til å opprettholde samholdet i alliansen.

Fra 20/1-2017 har innsettelse av en som tror på den produktive kapitalismen i Det Hvite Hus, skapt internasjonalt kaos på bekostning av finanskapitalismen. Imperialismen som alltid har blitt forsvart blindt av US-presidenten fram til det punkt av vi identifiserer den (imperialismen) med USAs utenrikspolitikk, støttes opp nå av byråkrater og i fremste linje står forvaltningene i Nato og EU.

Trump, som har fulgt opp det han sa i valgkampen, er svært forutsigbar. Hans evne til å endre systemet er det likevel helt umulig å forutse. Han er ennå ikke myrdet som John F Kennedy, han er heller ikke tvunget til å trekke seg tilbake i vanære som Richard Nixon [1] ble, men fortsetter på sin vei, et skritt fram og et skritt tilbake.

Vestmaktene har glemt det, men i en republikk har de valgte representanter en egenartet rolle som går ut på å kontrollere regjeringer i statene de selv regjerer. En «pensée unique» har litt etter litt likevel erobret og forvandlet demokratisk valgte til ledere av forvaltnings-diktatur. Konflikten mellom president Trump og høyere embedsfolk til forgjengeren Obama er bare et forsøk på å vende tilbake til normaliteten. Det pågår også et titanisk slag på høyde med konflikten mellom de 2 franske regjeringene under 2. verdenskrig. [2]

Som følge av hard medfart på Nato-toppmøtet, 25/5-2017, hvor Trump fikk til «krig mot terror» som et allianse-mål, og på G-7-toppmøtet 8.-9. juni 2018 hvor han nektet han å signere slutterklæring har Nato-administrasjonen likevel forsøkt å opprettholde imperialistiske målsettinger.

- Kvelden før møtet signerte han en felles erklæring med sine motparter fra EU. [3] Med den knyttes en forbindelse mellom EU og Nato hvor EU underordnes Nato i tråd med artikkel 42 i Maastricht-traktaten. Erklæringen ble signert av presidenten i Europa-rådet, Donald Tusk og president i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker. Tusk har polsk bakgrunn og er fra en familie, som under kald krig jobbet hemmelig for Nato, mens Luxembourgeren Juncker er ex-representant for alliansens hemmelige tjenester i sitt eget land (Gladio) [4].

Høyere EU-ansatte vet de er i fare for Trumps ex-spesialrådgiver, Steve Bannon, som er ankommet Italia for å etablere et anti-regjeringssystem som tydeligvis har til hensikt å sprenge EU.

- For det andre sørget Nato-administrasjonen for signering av det første utkastet til en felles erklæring i starten av toppmøtet og ikke på slutten av møtet. [5] Derfor ble det ingen debatt omkring alliansens anti-russiske doktrine. Fullstendig på det rene med fellen som var satt opp for ham, besluttet president Trump å overraske sine ansatte. Mens alle deltakere ventet tale om minimale finansielle bidrag fra de allierte til felles krigs-anstrengelser, stilte Trump spørsmål om grunnlaget for alliansen; forsvaret mot Russland.

Ved å innkalle generalsekretær Jens Stoltenberg i US-ambassadørens residens med pressen til stede slo han fast at Tyskland baserte sin olje- og gass-økonomi på sin russiske «venn» og på samme tid krevde beskyttelse mot sin russiske «fiende». Ved å peke på den motsigelsen, la han også finansieringsspørsmålet inn på 2. plass, som han likevel ikke forlot. Framfor alt la han død erklæringen med en lang anklage mot Russland i starten av møtet en uke før sitt møte med president Putin. I motsetning til pressekommentarer var Trump-bemerkningen i mindre grad rettet mot Tyskland, men mer mot Stoltenberg, for den understreker uaktsomheten hos høyere tjenestemenn som forvalter Nato uten å stille spørsmål om Natos raison d`etre (eksistensberettigelse, overs.).

Konfrontasjonen mellom Det Hvite Huset og Brüssel fortsetter. [6]

På ene siden har Nato nylig godkjent etableringen av to felles kommandosentraler med 10 % økning av antallet helårskrigere i Ulm, Sør-Tyskland og Norfolk i USA. Samtidig har EU satt i gang et «permanent strukturert samarbeid» - et kapasitetsprogram med et budsjett på 6,5 milliarder euro og Frankrike har lagt inn det operative «intervensjons-initiativs-programmet». I motsetning til tale om europeisk selvstendighet er disse to strukturene tilpasset Maastricht-traktaten og står derfor i Natos tjeneste. De øker kompleksiteten i det europeiske byråkratiet til stor glede for EUs høyere tjenestepersoner. På andre siden har Trump diskret åpnet for nye diskusjoner med sine russiske motparter for å trekke tilbake russiske og Nato-tropper fra sine fremste posisjoner.

Oversettelse
Per Lothar Lindtner

[1] Richard Nixon tvinges utvilsomt til å gå av på grunn av sitt ansvar i Watergate-affæren. Men faktisk ansvarlig for affæren er «Deep Throat»-informanten; Mark Felt, en av J. Edgar Hoovers medarbeidere) .

[2] Med fransk nederlag i verdenskrigen erklærte en nasjonalforsamling som møttes 10/7-1940 i spa-byen Vichy «den franske stat» som var et de facto brudd med republikken. Regimeskiftet hadde lenge hatt støtte fra anti-parlamentariske grupper og partier. Fra da av var Frankrike representert av to rivaliserende regjeringer - republikkens legitime regjering i London og Vichy-regjeringen. I august 1944 overtok republikkens regjering i Paris, mens Vichy-regjeringen flyktet til Sigmaringen i Sør-Tyskland og fungerte derfra fram til april 1945. Forvirring mellom en fransk republikk og en franske stat er aktuell i dag når tittelen «statssjef» brukes ukritisk i omtale av republikkens president.

[3] « Déclaration conjointe sur la coopération entre l’UE et l’OTAN » (Felles-erklæringen om samarbeid mellom EU og Nato), Réseau Voltaire, 10 juillet 2018.

[4] « La guerre secrète au Luxembourg » (Den hemmelige krigen i Luxembourg), par Daniele Ganser; « Luxembourg : Jean-Claude Juncker refuse de démissionner pour le Gladio » (Luxemburg: Jean-Claude Juncker vil ikke trekke seg fra Gladio); « Gladio-Luxembourg : Juncker contraint de démissionner » (Gladio-Luxemburg: Juncker tvunget til å tre tilbake), Réseau Voltaire, 4 et 10 juillet 2013.

[5] « Déclaration d’ouverture du sommet de l’Otan » (Åpning av Nato-toppmøtet), Réseau Voltaire, 11 juillet 2018.

[6] Brussel er hovedkvarteret til både EU og Nato.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.