Voltaire Network

Krigens skumringstime

Hvis vi anser krigen i Syria ikke som en begivenhet i seg selv, men som kulminasjonen av en verdenskonflikt som har vart i et kvart århundre, må vi stille spørsmål om konsekvensene av at fiendskapene slettes. Fullførelsen markerer nederlaget for en ideologi, nemlig globaliserings- og finanskapitalismen. Folk som ikke har forstått det, spesielt i Vest-Europa, ekskluderer seg selv fra resten av verden.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 33.3 ko

Verdenskriger slutter ikke bare med en vinner og en taper. Konturene av en ny verden defineres ved krigens slutt.

Første verdenskrig endte med nederlag for de tyske, russiske, Østerrike-Ungarn og ottomanske imperier. Enden på fientlighetene ble markert med dannelsen av en ny organisasjon, the League of Nations (LN), hvis oppgave var å avskaffe hemmelig diplomati og løse konflikter mellom medlemsstatene ved mekling.

Andre verdenskrig endte med Sovjetunionens seier over naziriket og det Japanske imperiet Hakkō ichi’u, etterfulgt av et frenetisk kappløp mellom de allierte for å okkupere det som var igjen av den beseirete koalisjonen. Dette førte til en ny struktur, de Forente Nasjoner (FN), hvis oppgave var å forhindre nye kriger ved å etablere internasjonale lover med en dobbel legitimitet, Generalforsamlingen, der hver stat har sin egen stemme, uavhengig av størrelse, og en lederkomité av de fem største seiersherrene, Sikkerhetsrådet.

Den kalde krigen var ikke den tredje verdenskrig. Den sluttet ikke med Sovjetunionens nederlag, men med dets sammenbrudd. Dette sammenbruddet ble ikke fulgt av etableringen av nye strukturer, men av integrering av Sovjetstatene i allerede eksisterende organisasjoner.

Den tredje verdenskrig begynte i Jugoslavia, fortsatte i Afghanistan, Irak, Georgia, Libya og Yemen, og endte i Syria. Slagmarkene har vært begrenset til Balkan, Kaukasus og det som nå kalles "bredere Midtøsten". Den har kostet livet til utallige muslimske eller ortodokse kristne befolkninger, uten å trenge for mye inn i den vestlige verden. Den nærmer seg slutten etter toppmøtet mellom Putin og Trump i Helsinki.

De dyptgripende forandringene som har endret verden de siste 26 årene har overført noe av regjeringens makt til andre enheter, enten administrative eller private, så vel som omvendt. For eksempel så vi en privat hær, IS, erklære seg selv som en suveren stat. Eller vi så general David Petraeus (FNs nestleder, overs.) organisere den største våpenhandel i historien da han ledet CIA, og så fortsette etter sin oppsigelse på vegne av et privat selskap, hedgefondet KKR.

Denne situasjonen kan beskrives som et sammenstøt mellom en transnasjonal regjeringsklasse på den ene siden, og på den annen side regjeringer som er ansvarlige for sitt folk.

I motsetning til propagandaens antydninger, som forklarer årsakene til krig med umiddelbare forhold, kan de faktiske årsakene bli funnet i rivalisering, og i dyptliggende gamle ambisjoner. Stater bruker år på å utfordre hverandre. Ofte er det bare etter tid at vi kan forstå konfliktene som fortærer oss.

For eksempel forsto svært få mennesker hva som skjedde under den japanske invasjonen av Manchuria (1931) det var ikke før Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia (1938) at de forsto at det var rasistiske ideologier som førte til Andre verdenskrig. Likeens er det få som forsto at ved krigen i Bosnia-Hercegovina (1992) åpnet alliansen mellom NATO og den politiske islam veien for ødeleggelsen av den muslimske verden.

I dag, til tross for journalister og historikeres arbeid, har mange fortsatt ikke innsett hvor enormt omfanget har vært av manipulasjonen vi alle har vært ofre for. De nekter å innrømme at NATO samordnet saudiske og iranske hjelpere på det europeiske kontinentet. Likevel er dette et faktum det er umulig å nekte for.

På samme måte nekter de å innrømme at al-Qaida, som ble anklaget av USA for å begå angrepene den 9/11, kjempet under NATO-ordrer i Libya og Syria. Likevel er dette enda et faktum som ikke kan bestrides.

Den opprinnelige planen om å sette den muslimske verden opp mot den ortodokse verden endret seg underveis. Det var ingen "krig mellom sivilisasjoner". Det shiitiske Iran vendte seg mot NATO som de hadde tjent i Jugoslavia og allierte seg med ortodokse Russland for å redde det mange-religiøse Syria.

Vi må åpne øynene for historien og forberede oss på et nytt verdensystem sin tilblivelse, der noen av våre venner fra i går har blitt våre fiender i dag og omvendt.

I Helsinki var det ikke USA som skisserte opp en avtale med Russland. Det var bare Det Hvite Hus. Årsaken er at en felles fiende er en transnasjonal gruppe som har stor innflytelse og makt i USA. Siden den gruppen anser at det er de og ikke den valgte presidenten som representerer USA, nølte den ikke med å anklage president Trump for forræderi umiddelbart.

Denne transnasjonale gruppen har klart å få oss til å tro at ideologier er døde og historien er over. Den presenterer globalisering, med andre ord anglosaksisk dominans gjennom utbredelse av det amerikanske språket og livsstilen som følge av den tekniske utviklingen av transport og kommunikasjon. Den forsikrer oss om at ett enkelt politisk system er ideelt for alle mennesker - demokrati (dvs. folks regjering, av folket for folket), og at det er mulig å pålegge alle dette systemet med makt. Til slutt presenterte den fri bevegelse av mennesker og kapital som løsningen på alle arbeids- og investeringsproblemer.

Disse påstandene, som vi alle aksepterer i vårt daglige liv, holder imidlertid ikke et øyeblikk når man tenker gjennom det.

Bak disse løgnene har denne transnasjonale gruppen systematisk slitt ned statens makt og opparbeidet seg formuer.

Den siden som kommer seirende ut fra denne lange krigen forsvarer tvert imot ideen om at man for å kunne velge sin skjebne må organisere seg i klart definerte nasjoner, basert enten på et land, en historie eller et felles prosjekt. Derfor støtter den nasjonale økonomier fremfor transnasjonal finansiering.

Vi har nettopp opplevet fotball VM. Hvis globaliseringens ideologi hadde vunnet krigen ville vi måtte støtte ikke bare vårt landslag, men også lag fra andre land basert på deres medlemskap i våre felles overnasjonale strukturer. For eksempel burde belgierne og franskmennene ha støttet hverandre ved å vifte flagg i EU. Men ikke en eneste supporter tenkte på dette. Her måler vi gapet mellom propagandaen vi blir konfrontert med og repeterer, og vår spontane oppførsel. Til tross for slik det kan se ut, har globalismens overfladiske seier ikke forandret hvem vi er.

Det er åpenbart ikke en tilfeldighet om Syria, hvor ideen om en stat først ble påtenkt og utviklet for flere tusen år siden, er landet der denne krigen slutter. Det var fordi de hadde en reell stat, som aldri sluttet å fungere, at Syria, dets folk, dets hær og presidenten var i stand til å motstå den mest gigantiske koalisjonen i historien, bestående av 114 stater, alle medlemmer av De forente nasjoner.

Oversettelse
Adele Tempest

Kilde
Horizons et débats (Suisse)

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.