Voltaire Network

Å finne en vei ut av krigen mot Syria

Det Hvite hus er ikke i stand til å frigjøre seg fra krigen i Syria. President Trump blir hindret både av den selvproklamerte «stabil-staten» (ifølge den anonyme kronikken i New York Times) som fortsetter å følge Rumsfeld - Cebrowski-strategien, og av de reaktiverte ambisjonene til hans allierte i Israel, Frankrike, Storbritannia og Tyrkia. Logikken til disse interessene kan overta krigen i stedet for å løse den.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 36 ko
Powerpoint-utdrag fra en konferanse som ble avholdt av admiral Cebrowski i Pentagon den 23. juli 2003. Til venstre i lilla er sonen som omfatter de stats-strukturene som må ødelegges.

Selv om Det Hvite Hus og Russland er blitt enige om å avslutte denne stedfortrederkrigen som er blitt kjempet av jihadister i Syria, så ser freden ut til å være langt unna.

Hvorfor er det krig mot Syria?

I motsetning til den oppfatningen som forsiktig er blitt antydet med syv års propaganda, så er krigen mot Syria IKKE en «revolusjon som slo feil». Den ble besluttet av Pentagon i september 2001, forberedt i mange år, riktignok med noen få vanskeligheter.

Her er en påminner om de viktigste forberedelsene til å planlegge denne krigen:

- I september 2001 adopterte USAs utenriksminister Donald Rumsfeld strategien til admiral Arthur Cebrowski. Han mente de statlige strukturene til halve verden var blitt ødelagt. I disse statene, der økonomien var blitt globalisert, kunne De Forente Stater kontrollere tilgangen til naturressurser i de regionene som ikke var forbundet med global økonomi. Pentagon tok så fatt på arbeidet med å «omforme» «Det Større Midtøsten».

- Den 12. desember 2003 undertegnet George W. Bush loven The Syria Accountability and Lebanese Sovereignity Restoration Act. Fra det øyeblikket kunne presidentene i De Forente Stater glede seg over retten til å gå til krig mot Syria uten å spørre Kongressen om tillatelse.

- Den libanesiske borgerkrigen (1978 - 90) ble avsluttet med Taif-avtalen. Etter en henvendelse fra Den Arabiske Liga, og med bifall fra FNs sikkerhetsråd, kom Syrian Arab Army (Syrias hær, overs.) til assistanse for den libanesiske hæren for å avvæpne militsene i landet. De opptrådte som en fredsstyrke for å stabilisere landet. Deretter beskyldte Israel Syria for å ha okkupert Libanon - noe som var helt meningsløst.

- I 2004 hadde Den Arabiske Liga møte i Tunis. Der prøvde presidenten Ben Ali å presse gjennom et forslag som skulle tillate Ligaen å bruke makt mot medlemsstater som nektet å respektere Ligaens helt nye Human Rights Charter.

- I 2005 organiserte så CIA Seder-revolusjonen i Libanon. Ved å drepe sunni-lederen Rafic Hariri, og kaste skylden på den kristne presidenten i Libanon og alawit-presidenten i Syria, håpet de å oppildne til et sunni-opprør mot den syriske fredsstyrken. USA-marines var klare til å gå i land i Beirut. Syria trakk seg så tilbake på eget initiativ, og spenningen løste seg.

- I 2006 ga Dick Cheney datteren Liz oppgaven med å danne «Iran Syria Policy and Operation Group». Den organiserte Israels angrep på Hizbollah, som de mente ikke kunne stå imot lenge. USA-marines sto nok en gang klare til å gå i land i Beirut, og så fortsette marsjen for å «frigjøre» Damaskus. Men hele operasjonen mislyktes. Etter 33 dagers kamp måtte Israel trekke seg tilbake.

- I 2008 prøvde Washington igjen å skape en konflikt med Libanon som slagmark. Statsminister Fouad Siniora bestemte seg for å kutte all indre kommunikasjon til motstandsbevegelsen og avbryte lufttransporter til Teheran. Men i løpet av få timer hadde Hizbollah snudd opp ned på de vestlige militærsystemene og erstattet deres infrastruktur.

- I 2010 kom Washington med strategien «vi tar dem bakveien». Obama-administrasjonen overleverte angrepene på Libya og Syria til respektive Frankrike og Storbritannia (Lancaster House-avtalen).

- I 2011 begynte så militær-operasjonene i Syria. Det er derfor absurd å snakke om en krig mot Syria som en unik spontan hendelse.

Det som er forunderlige med denne krigen mot Syria er at selv om den er blitt erklært av stater («Friends of Syria»), så blir den i realiteten kjempet nesten eksklusivt av ikke-statlige hærer, nemlig jihadistene.

I disse syv årene med krig har mer enn 250 000 krigere kommet fra andre land for å kjempe mot den syrisk-arabiske republikken. Uten tvil er de mest kvalifisert som kanonføde. De er utilstrekkelig opptrent. Men i løpet av de første fire årene i konflikten var disse soldatene bedre væpnet en den syrisk-arabiske hæren.

Historiens best organiserte våpentrafikk ble organisert for å forsyne jihadistene med krigsmateriell.

De vestlige maktene har ikke brukt leiesoldater i et slikt omfang siden den europeiske renessansen på 1500 - 1600-tallet. Det er derfor absurd å snakke om «en revolusjon som slo feil».

En krig overvåket av allierte som alle hadde sine egne mål

Da de ba Israel angripe Libanon på deres vegne, da de overlot krigene mot Libya og Syria til Frankrike og Storbritannia og til slutt tok i bruk NATO-installasjoner i Tyrkia, har Pentagon latt alle planer om deltakelse blitt gjennomført av sine allierte.

Som i alle kriger har landet som står i ledelsen måttet love de lydige allierte at de vil bli belønnet med noe som takk for innsatsen. Men da Russland kom med i krigen var det ikke lenger mulig med en vestlig seier. Alle USAs allierte gikk tilbake til sin egen strategi i regionen. Etter hvert fikk de allierte overtaket på USA, som nektet å investere det de hadde lovet militært.

Israel

Israel innførte en splitt-og-hersk politikk når de fulgte koloni-ideologien til sine grunnleggere. En politikk for å splitte sine større naboer opp i en samling mindre land med etniske og religiøse enheter. Derfor støttet de - forgjeves - delingen av Libanon inn i to stater, en muslimsk og en kristen. Eller dannelsen av Kurdistan i Irak, senere også i Syria.

Vi kjenner ikke de israelske strategiske dokumentene. Men i ettertid er dette linjen i Tel Aviv-korrespondansen om «Yinon-planen» fra 1982, eller fra Institute for Advanced Strategic and Political Studies fra 1996.

Den israelske strategien ligger innenfor grensene til «omformingen av Det Større Midt-Østen» som ble tegnet opp av Rumsfeld og Cebrowski. Men de hadde på langt nær de samme målene. Pentagon ville ha tilgang til og kontroll over regionens rikdommer i disse landene, mens Israel ville sikre seg at ingen av naboene kunne bli sterke nok til å utfordre dem.

Storbritannia og Frankrike

Storbritannia og Frankrike falt tilbake til sin koloni-politikk slik den var blitt definert i det øyeblikket Det Ottomanske Imperiet falt, etter oppdelingen av Midt-Østen etter Sykes-Picot-avtalen.

Britene brukte en gjentakelse av «Det store Arabiske opprøret i 1915» som Lawrence of Arabia hadde satt i gang mot osmanene. På den tiden hadde de lovet frihet til alle arabere dersom de kunne kaste ut restene av Det Ottomanske Imperiet og plassere wahabittene ved makten.

Denne gangen lovet de frihet dersom de kunne styrte alle de nasjonale regjeringene, og erstatte dem med Det Muslimske Brorskap. Men verken i 1915 da britene erstattet osmanene eller i 2011 fikk araberne noen frihet. Men det var det som var planen med «den arabiske våren» i 2011.

Franskmennene ville prøve å gjenetablere mandatet over Syria som var blitt gitt dem av Nasjonenes Forbund. Dette var blitt forklart av Picots grand-nevø ex-president Giscard d’Estaing. Og det var det president Hollande forlangte under sitt besøk i FN i september 2015. Som i 1921, da Frankrike sto for å skille kurderne fra araberne, forsvarte de derfor dannelsen av et Kurdistan. Ikke i deres historiske område i Tyrkia, men hvor-som-helst eller så lenge det var på arabisk land i Syria.

Tyrkia

Når det gjelder Tyrkia, så drømmer de om å realisere løftet til sin grunnlegger Mustafa Kemal Atatürk, «Den Nasjonale Pakten» (Misak - i Milli). Den var blitt vedtatt av det ottomanske parlamentet den 12. februar 1920. Der var det meningen å annektere det nordlige Syria, inkludert Aleppo. De skulle også eliminere de kristne, inkludert katolikkene i Maaloula og armenerne i Kessab.

Tyrkerne gikk inn i konflikten sammen med de andre allierte. Med israelerne fordi de ville annektere Nord-Syria heller enn å gjøre det selvstendig. Med britene fordi de ønsket å gjenopprette det ottomanske kalifatet. Og med franskmennene fordi de prøver å opprette et uavhengig Kurdistan i Syria.

Framfor alt gikk de inn i konflikten sammen med USA fordi de ikke gjorde noen hemmelighet av at de ønsker å ødelegge Syria etter å ha demontert det.

Hvordan komme ut av denne krigen?

Etter syv års krig består fremdeles den syriske staten. Den syrisk-arabiske republikken og deres allierte Russland, Iran og Hizbollah ser ut til å seire. De fremmede hærene (jihadistene) har lidd et knusende nederlag. Men ikke de som står bak dem - USA, Israel, Storbritannia, Frankrike og Tyrkia.

Ikke bare har krigen vekket til live ambisjonene fra begynnelsen av det 20. århundre, men ingen av hovedpersonene er villige til å trekke seg ut av kampen, selv etter det knusende nederlaget til leiesoldatene deres.

Det kan se dumt ut å ønske å fortsette en krig som allerede er tapt for jihadistene. Nærværet av den russiske hæren gjør det umulig med noen direkte konfrontasjoner. Den syriske befolkningen er langt fra eliminert. De er nå blitt herdet av krigen, klare til å tåle enda mer motgang. Og mye bedre væpnet enn før.

Slik situasjonen er nå, er de ikke så lette å manipulere som i 2011. Men retorikken hos de vestlige politkerne er igjen det samme gamle refrenget: «Bashar må gå».

Helt logisk vil konflikten måtte starte igjen på en annen slagmark. Admiral Cebrowski hadde i sin tid planlagt det neste skrittet i krigen - den skulle utvides til Sentral-Asia og mot sør-øst. Men hans etterfølgere må først fullføre jobben i Det Større Midt-Østen.

På nåværende tidspunkt studerer de muligheten til å gjenopplive kampene i Irak. Slik vil de møte Rohani-administrasjonen i Iran og opprørene i Basra.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.