Voltaire Network

Blir London, Paris og Tel Aviv ilagt sanksjoner fra Moskva og Washington?

Konfrontasjonen som nylig fant sted i Lattakia kan føre til en fullstendig global omfordeling av kortene. Det er to grunner til dette, den andre skjules for den vestlige verden. For det første kostet det livet til 15 russiske soldater, for det andre impliserer det ikke bare Israel men også Storbritannia (UK) og Frankrike. Dette er den potensielt farligste krisen på 60 år. Vi må nå finne ut om president Trump midt i sin pågående presidentperiode og mellomvalgkamp er i stand til å støtte sin russiske motpart slik at USA og Russland skal kunne stanse sine kolinimakt-motparter på samme måten som de gjorde i 1956 under Suez-krisen.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 47.4 ko
Israels chargé d’affaires i Moskva Keren Cohen Gat ble kalt inn til russisk UD, samtidig som statsminister Benjamin Netanyahu prøvde i refleks å velte ansvaret over på Iran. En delegasjon ledet av stabssjef i flyvåpenet general Amikam Norkin dro i all hast til Moskva, der han først tilbakeviste russiske anklager og hevdet at «alt skyldtes syrernes uforsiktighet».

17/9-2018 gjennomførte Frankrike, Israel og UK en felles operasjon mot syriske mål. I løpet av de korte kampene ble et russisk observasjonsfly skutt ned av syriske luftforsvarskrefter og styrtet på grunn av «friendly fire». En studie av alle data gjør det klart at et israelsk F-16-fly hadde skjult seg bak Iljusjin (IL-20)-maskinen for å unngå syriske forsvarsraketter.

Konfrontasjonen som fant sted i Latakia kan føre til ny utdeling av de globale kortene, av to grunner; en av grunnene skjules for Vestens publikum.

For det første kostet nedskytingen livene til 15 russiske soldater; for det andre angår det ikke bare Israel, men også UK og Frankrike. Muligens er vi i den farligste krisen på over 60 år. Nå må vi stille spørsmålet om president Trump, midt i en US-valgkamp, er i stand til å støtte sine jevnbyrdige russiske motparter, slik at USA og Russland kan bruke felles sanksjoner, som de to landene gjorde under Suez-krisen i 1956.

Ødeleggelse av et russisk militærfly grunnet Israels opptreden under en felles britisk-fransk-israelsk operasjon, har utløst bestyrtelse i alle utenriksministerier. Om det har vært en «rød linje» fra starten av Syria-konflikten for 7 år siden, så har den gått ut på aldri å utsette russiske, amerikanske eller israelske stridskrefter for fare fra andre krigsdeltakere.

Uansett vet vi svært lite om hva som faktisk skjedde, bortsett fra:
- Et britisk tornado-fly tok av fra Kypros for å fly inn i Irak. I løpet av flyturen krenkes syrisk luftrom. Britene ville også overvåke syriske mål og muliggjøre allierte angrep mot Syria.
- Under en time senere skjøt 4 israelske F-16-fly og den franske fregatten «Auvergne» mot syriske mål i provinsen Latakia. Syrias luftforsvar forsvarte landet sitt ved å fyre av S-200-raketter mot de franske og israelske rakettene.
- Under slaget brukte et av F-16-flyene det russiske overvåkingsflyet Iljusjin Il-20 som skjold. Il-20 var ute på oppdrag for å finne baser for jihadist-droner. Syrias forsvar skjøt en rakett, termisk rettet mot det israelske flyet. Teoretisk kunne det også ut fra misforståelse ramme det russiske flyet.

Men sistnevnte mulighet er høyst usannsynlig, for S-200-rakettene har avsløringsmekanismer som skiller mellom venn og fiende. Dette ble først bekreftet av det russiske forsvarsministeriet og deretter dementerte de det. Likevel ødelegges Il-20 uten at noen vet sikkert av hvem og hvordan. Feigheten til britiske og franske medansvarlige fikk dem til å sensurere all informasjon om deres eget ansvar for operasjonen. London har ikke kommentert saken, Paris bestrider fakta. Verken BBC eller France-Télévision våger å ta i saken. For begge disse landene er den reelle utenrikspolitikken de driver, mer enn noen gang før, ekskludert fra åpen demokratisk debatt.

Umiddelbar tolkning

Vi vet ikke om ødeleggelsen av det russiske flyet og de 15 døde ombord skyldes den israelske piloten, noe som virker usannsynlig, eller hvorvidt det er hæren i Israel eller alliansen som ledet angrepet. En mulig konflikt mellom 4 atomvåpenmakter, avhenger av svaret på dette spørsmålet. Situasjonen er altså ekstremt alvorlig. Vi har ikke sett noe liknende siden opprettelsen av den russiske føderasjon i 1991.

Den britisk-fransk-israelske aggresjonen er reaksjonen fra disse tre land på avtalen inngått i Sotsji noen timer før. Møtet der pågikk fra tidlig i september, etter USAs nei til å bombe Syria under falske påskudd og utsendelse av en US-delegasjon til arabiske land for å distansere seg fra de britisk-franske initiativene. [1]. Avtalene i Sotsji ble signert av Tyrkia etter hardt russisk press. President Recep Tayyip Erdoğan sa nei i Teheran til et memorandum om tilbaketrekning av jihadistiske og tyrkiske styrker fra Idlib. President Vladimir Putin svarte kort, først med å slå fast Syrias suverenitet og territoriale integritet [2] og deretter la Putin for første gang vekt på Tyrkias urettmessige militære tilstedeværelse i Syria. Svært bekymret sa dermed Erdoğan ja til en invitasjon fra Russland 10 dager senere.

Sotsji-avtalen, som fjerner Tyrkia ytterligere fra Nato via de russiske energi-avtalene, tvang faktisk tyrkerne til å trekke seg ut av noen av områdene de har okkupert i Syria, angivelig for å gi «pseudo-opprørerne» i Idlib-provinsen mer beskyttelse. [3]. Utover det har Tyrkia bare en måned på seg til å ta ut tunge våpen fra sine al-Qaida- og IS-venner [4].

Denne avtalen var naturligvis uakseptabel for London, Paris og Tel Aviv:

- Det er slutten på jihadistenes rolle som en samlet armé, som London har styrt, bygget opp og over flere 10-år manipulert [5].
- Det er slutt på drømmen om et fransk mandat i Syria og opprettelse av en ny fransk koloni i Nord-Syria, under det falske navnet Kurdistan, som bare i 1920 nevnes som legitimt under Sèvres-avtalen om oppdeling av det ottomanske riket, som også viser at Kurdistan kun nevnes som geografisk område, verken i Iran, Irak eller Syria, men i Tyrkia av idag. ( [6]
- Det betyr slutten på Israels regionale dominans overfor et sterkere Syria, beskyttet av Russland.

Tolkning av hendelsene på mellomlang sikt

Den britisk-fransk-israelske militæralliansen opphørte etter Suezkanalkrisen i 1956. Da satte Anthony Eden, Guy Mollet og David Ben Gurion kreftene inn for å ydmyke de arabiske nasjonalistene, spesielt den egyptiske Gamal Abdel Nasser, og gjenopprette britisk-franske kolonirettigheter med «operasjon Musketer».

Akkurat det samme skjedde i det siste angrepet 17/9-2018. Hezbollas generalsekretær Hassan Nasrallah bekrefter at angrepsmålene ikke hadde med Hezbollah og Iran å gjøre. En britisk-fransk-israelsk aksjon hadde heller ikke noe med den internasjonale kampen mot jihadister og IS å gjøre. Heller ikke var den en del av forsøket på å styrte den syrisk-arabiske republikken eller president Bashar al-Assad. Hovedmålet var å ta livet av militær-forskere, bl. a. spesialister fra institutt for teknisk industri i Latakia.

Derfor er det en gjenopptakelse og fortsettelse av 20 års israelsk politikk med målrettete drap, først mot irakiske, så iranske og nå syriske forskere. Det er en grunnpillar i kolonipolitikk å hindre at det blant undertrykte er mulig å få en grad av utdanning som setter dem på like fot med herskerfolket. Vesten forbød først under trussel om dødsstraff å hindre de slavebundne i å lære å lese. Idag myrder de folk med forskerutdanning. Samme politikk startet på ny med britisk-fransk-amerikansk bombing, 14/4-2018, som kun ødela senteret for vitenskapelig forskning i Barzeh [7], og så med retretten fra Iranavtalen, som tvinger Iran til å stenge fakultetet for kjernefysikk, 8/5-2018. Det foreligger enkelt og greit en arbeidsdeling: Jihadistene ødelegger fortida, Vesten ødelegger framtida.

Tolkning av hendelsene på lang sikt

Etter at Russland stasjonerte tropper i Syria 13/9-15 for å hjelpe landet i kamp mot terrorister, har USAs allierte innsett det umulige i å utføre US-planene uten å risikere en verdenskrig. Etter at Trump overtok i Det Hvite Hus har USA litt etter litt stilt spørsmål om målene, gitt opp «Syrias venner» og trukket seg tilbake til egne historiske strategier. [8]

Samme logikk har ført til reetablering av alliansen som i sin tid førte til Suez-krisen og fikk Tyskland til å distansere seg fra den. I starten av 1. verdenskrig besluttet britiske, franske og russiske imperier å dele verden slik de ville den skulle se ut på seiersdagen. En delingsplan ble utarbeidet av Mark Sykes, Georges-Picot og Sergei Satsonov. Under krigen ble tsaren styrtet av bolsjevikene, slik at de delene som var reservert for det russiske riket, på ny var i spill. Etter 1. verdenskrig ble bare de delene av planen som omfattet Midtøsten, fulgt opp som «Sykes-Picot»-avtalen.

Når Russland nå trer inn igjen i det globale, må vi åpenbart stille et kritisk spørsmål om den britisk-franske kolonidelingen av Midtøsten. En forutsigbar konfrontasjon har nettopp funnet sted, tilfeldig eller overlagt, med ødeleggelsen av Iljusjin-20-flyet i en felles britisk-fransk-israelsk militær-operasjon.

Hvordan er reaksjonen?

Panikkartetete fordømmelser i det internasjonale samfunn mot en brutal restart av en 100-års-konflikt blandes med twitter-taushet i Det Hvite Hus. I Suez-krisen satte Israel inn dobbelt så mange tropper som briter og franskmenn. Totalt deltok 250 000 i den alliansen. Det var derfor en storoperasjon i forhold til aksjonen i Latakia. Men det forblir et faktum at begge krisene har samme diplomatiske logikk og sannsynligvis vil utløse de samme utviklingstrekkene.

Under Suez-krisen, midt under den kalde krigen, truet Sovjetunionen UK, Frankrike og Israel med kjernefysisk gjengjeldelse om alliansen ikke trakk seg ut av Egypt. Nato støttet først de de to landene ved trusler mot Moskva om verdenskrig, før alliansen besinnet seg. Midt i en kald krig støttet altså USA Sovjetunionen provisorisk for å stanse europeisk galskap. Å la europeerne styre ville for Washington bety at alle arabiske land ville drives over på sovjetisk side. Ut over det: det ville være uholdbart å godta en fransk-britisk intervensjon samtidig som USA fordømte Warszawa-paktens undertrykkelse av oppstanden i Ungarn i 1956.

President Dwight D Eisenhower og visepresident Richard Nixon startet monetært angrep på pund sterling, sendte marine og flyvåpen for å forstyrre britisk-fransk-israelske styrker og forbød bruk av fransk militærutstyr, finansiert av USA-penger. Freden i verden ble bevart takket være personer fra en 3. kant, slike som FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld, som ble drept 3 år senere og fikk Nobels fredspris posthumt, Canadas utenriksminister Lester B Pearson som også fikk fredspris og leder for de alliansefrie land og statsminister i India, Jawaharlal Nehru.

Suez-krisen førte til en grunnleggende reorganisering, ikke bare av det politiske livet i UK, Frankrike og Israel. - Ved å se bort fra de to europeiske statenes veto i sikkerhetsrådet, ga FNs generalforsamling ordre om å trekke tilbake invasjonsstyrkene og opprettet FNs første freds-tropper. - I UK innledet Underhuset oppløsning av koloniene og ville satse på å ivareta sine økonomiske interesser gjennom Commonwealth. - I Frankrike sto kommunister, gaullister og den høyrepopulistiske pujadistbevegelsen, inkludert Jean-Marie Le Pen, mot sentrister og sosialister, en allianse vi aldri har sett senere. 6 år etter vurderte president de Gaulle det slik at anerkjennelsen av Algeries uavhengighet satte en stopper for militær-samarbeid med staten Israel og start på en politikk der vennskap og samarbeid med arabiske folk tas opp igjen, som siden har kjennetegnet Frankrike, med unntak av en kolonial mellom-fase. [9].

Vestens holdning til aggresjonen i Latakia er desto verre, fordi Israel trass i sin avtale med Russland informerte Moskva først lenge etter operasjonen startet, nemlig kun ett minutt før de begynte å fyre løs. Mens Pentagon sa at de overhodet ikke ble informert. Men la oss ikke glemme at en gjensidig israelsk-russisk ikkeangrepspakt i Syria kun eksistere fordi Israel er USAs hovedarsenal i Midtøsten. Der har USA all ammunisjon for hele regionen. Om Israel altså ikke informerte Pentagon på forhånd, kan heller ikke israelerne nyte fordel av USAs beskyttelse. Dermed kan Russland kanskje stille spørsmål om verdien av ikke-angrepspakten.

Et russisk svar avhenger av holdningen i Det Hvite Hus, som vi ikke kjenner i øyeblikket. Det må om mulig styres av vilje til å redusere spenning og legge vekt på avskrekking ved å straffe dem Kreml mener er skyldige. Russland må ikke nødvendigvis bekjentgjøre sanksjonene, så lenge myndigheter på respektive regjeringsnivå er informert.

Det russiske svaret

Russland kan velge mellom å framstille ødeleggelsen av flyet som bare en feil fra en israelsk pilot eller den israelske arméen eller sågar de tre landene; UK, Frankrike og Israel. Forsvarsminister Sergei Shoigu har snakket med sin israelske kollega Avigdor Lieberman og gjort Lieberman oppmerksom på at Russland mener Israel er ansvarlig og vil forbeholde seg rett til gjengjeldelse. Litt senere sa Putin: «Det dreier seg om en serie tragiske hendelser fordi flyet vårt ikke ble skutt ned av et israelsk fly». Han ville skille situasjonen fra det som skjedde da Sukhoi Su-24M med overlegg ble skutt ned i november 2015 av et tyrkisk jagerfly. Det ser ut til at russerne vil gi Israel eneansvaret for det som skjedde, samtidig som de ilegger de to andre impliserte landene hemmelige sanksjoner.

Israels chargé d’affaires i Moskva Keren Cohen Gat ble kalt inn til russisk UD, samtidig som statsminister Benjamin Netanyahu prøvde i refleks å velte ansvaret over på Iran. En delegasjon ledet av stabssjef i flyvåpenet general Amikam Norkin dro i all hast til Moskva, der han først tilbakeviste russiske anklager og hevdet at «alt skyldtes syrernes uforsiktighet».

President Trump, som beundret Nixons utenrikspolitikk, har nå anledningen til å rydde opp i britisk-fransk-israelsk støtte til USA-dypstaten. Likevel kan han midt i «mellom-valgkampen» ikke skape inntrykk av at han ensidig støtter den russiske rivalen og slår mot allierte. Derfor er han på leting etter en mulighet til å presentere en stor snuoperasjon for opinionen i USA. Ut fra det perspektivet kan vi se hans fordømmelse av USAs innsats for et utvidet Midtøsten, A Greater Middle-East, som ble fanesak for hans forgjenger, George Bush Jr. etter New York-terroren, 11/9-01. Det går klart fram av Hill TVs Trump-intervju under valgkampen i 2016.

23/9 konkluderte general Igor Konasjenkov, talsperson for Russlands forsvarsminister, ut fra informasjon fra russiske militære e-tjenester, Syria og Israel.

– Han beskyldte Israel for å ha krenket en gjensidig ikke-angrepspakt fra 2015 med overlegg, fordi israelerne ikke ga fra seg informasjon til Russland på forhånd om sine angrep og løy om målene med dem. – Han sa at israelerne satte sivil flytrafikk i fare i Middelhavs-sonen, og holdt dem ansvarlig for ødeleggelse av Iljusjin Il-20. – Han fordømte Israels manglende assistanse til russiske soldater da flyet deres styrtet. – Han beskyldte også general Amikam Norkin for å lyge ved å late som om de israelske flyene allerede hadde returnert til Israel da det russiske flyet styrtet og krasjet. – Til slutt avviste han anklager om dilletanteri fra Syrias luftforsvar.

Men han unnlot å gi UK og Frankrike skyld, som ikke desto mindre følte seg like truffet av hans uttalelser mot Israel.

Om Det Hvite Hus skulle finne en akseptabel historie om de faktiske forhold for velgerne sine, kan Russland forby alle forsøk på å trenge inn i Syrias sjø- land- og luftrom fra UK, Frankrike og Israel uten offisiell tillatelse fra Damaskus. London og Paris må da stanse sine trusler om å bombe, og trekke tilbake spesialstyrker uansett påskudd á la falske anklager om Syrias misbruk av kjemiske våpen. Disse tiltakene vil gjelde for alle hovedparter, med unntak av USA, i Idlib også for Tyrkia.

Oversettelse
Per Lothar Lindtner

[1] “Hvem ønsker å gjenoppta krigen i Syria?”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Eric Kamov, Al-Watan (Syria) , Voltaire Network, 6 septembre 2018.

[2] « Déclaration de l’Iran, de la Russie et de la Turquie sur la Syrie » (Erklæring fra Iran, Russland, Tyrkia om situasjonen i Syria), Horizons et débats (Suisse) , Réseau Voltaire, 7 septembre 2018.

[3] “Kampen om Idlib er utsatt”, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 23 septembre 2018.

[4] « Mémorandum de stabilisation de la situation dans la zone de désescalade d’Idleb » (Memorandum for å stabilisere situasjonen i Idlibs de-eskalerte sone), Réseau Voltaire, 17 septembre 2018.

[5] Sous nos yeux. Du 11-Septembre à Donald Trump (Det vi ikke kan se. Fra 11/9-2001 til Donald Trump), Thierry Meyssan, Demi-Lune, 2017.

[6] “Kurdistan-prosjektene”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 7 septembre 2016.

[7] “Bombeangrepet mot Syria sin fiasko”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Bjørn Thorsønn, Voltaire Network, 6 mai 2018.

[8] “Å finne en vei ut av krigen mot Syria”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 19 septembre 2018.

[9] « Conférence de presse de Charles De Gaulle, extrait relatif à Israël » (Charles de Gaulles pressekonferanse, utdrag med henvisning til Israel), Réseau Voltaire, 27 novembre 1967.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.