Det Hvite Hus forbereder tilbakeføring av missiler til Europa

Annonseringen av at «Trump bryter historisk kjernefysisk nedrustningsavtale med Moskva» - avtalen for mellomdistanse atomvåpen (INF) – var ingen overraskelse. Nå er det blitt en realitet. For å forstå perspektivet for denne handlingen må man gå den historiske konteksten som var grunnlaget for INF avtalen.

USAs daværende president Ronald Reagan og presidenten til USSR Mikhail Gorbatsjov, signerte INF avtalen i Washington den 08 desember 1987, etter å ha kommet til enighet om dette året før under toppmøtet i Reykjavik på Island. Ifølge INF var USA forpliktet til å eliminere «Euromissilene»: de ballistiske Pershing 2 missilene som var lagret i Vest-Tyskland, og de landbaserte cruiser missilene som var utplassert i Storbritannia, Italia, Vest-Tyskland , Belgia og Nederland. Sovjetunionen, på sin side, gikk med på å eliminere de ballistiske SS-20 missilene som var utplassert på sovjetisk territorium.

INF avtalen innførte ikke bare et tak på utplasseringen av en spesifikk kategori av kjernefysiske missiler, men også en eliminasjon av alle missiler i denne kategorien: I 1991 var det et totalt antall på 2692 som ble eliminert. Begrensningen avtalen hadde, var at den eliminerte kort- og mellom-distanse atomraketter avfyrt fra land, men ikke de som kunne sendes ut fra sjø eller luft. Ikke desto mindre, INF avtalen var et første skritt på veien mot en reell kjernefysisk avvæpning.

Det viktige resultatet som ble oppnådd skyldtes i all vesentlighet «offensiven for nedrustning» som var på initiativ fra Sovjetunionen under Gorbatsjov: Den 15 januar 1986 hadde USSR (Sovjet) foreslått, ikke bare å eliminere Sovjets egne og USAs mellomdistanse missiler, men også å gjennomføre et fullstendig program i tre faser med sikte på å forby kjernefysiske våpen innen år 2000. Dette prosjektet forble et forslag fordi Washington benyttet seg av krisen og oppløsningen av den rivaliserende supermakten til å øke sin strategiske overlegenhet, inkludert sitt kjernefysiske forsprang. USA stod da igjen som den eneste supermakten på verdensscenen.

Det er ingen tilfeldighet at Washington ikke begynte å stille spørsmål ved INF overenskomsten før de selv så at deres strategisk overtak ovenfor Russland, Kina og andre makter avtok. I 2014 beskyldte Obama administrasjonen Russland, uten å legge frem noen beviser, for å ha eksperimentert med et kryssermissil som tilhørte den forbudte kategorien ifølge avtalen. Administrasjonen annonserte at «USA vurderte utplassering av bakkestasjonerte missiler i Europa,» som en oppgivelse av INF avtalen [1].

Trumpadministrasjonen har i ettertid bekreftet denne planen: For regnskapsåret året 2018, godkjente kongressen finansieringen av et forsknings- og utviklings-prosjekt til et kryssermissil som kunne avfyres fra bakken av en mobil kjørbar plattform.

NATOs europeiske medlemmer støttet planen. På det nylig avholdte rådsmøtet i North Atlantic Council, som ble holdt på forsvarsministernivå representerte Elisabeth Trenta (til fem-stjernes bevegelsen) Italia. Der sa hun at «INF avtalen står i fare på grunn av Russlands handlinger,» som hun anklaget for å utplassere «et destabiliserende missil system som medfører en seriøs risiko for vær sikkerhet».

Moskva benekter at dette missilsystemet bryter med INF avtalen og i sin tur beskylder de Washington for å ha installert avfyringsramper for avskjærings-missiler i Polen og Romania (de som er med i «skjoldet»), ramper som også kan brukes til avfyring av kryssermissiler med kjernefysiske stridshoder.

Ifølge rapporter lekket av administrasjonen, forbereder USA å utplassere bakkebaserte mellomdistanse kjernefysiske missiler ikke bare i Europa, men også i Stillehavet og Asia rettet mot Kina.