Voltaire Network

«Det som ikke blir sagt om toppmøtet mellom 4 stater om Syria»

Toppmøtet i Istanbul har gitt sin tilslutning til Russlands politiske holdning, men ennå ikke vedtatt noe. Russerne orienterte sine tyrkiske, franske og tyske samtalepartnere om situasjonen. De 3 landene, allierte med USA, har hatt det tøft med å ta innover seg nederlaget og trekke konklusjoner.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 42.4 ko

Etter den russisk-amerikanske avtalen fra Helsinki i juli har president Donald Trump prøvd å trekke tilbake US-troppene fra Syria, mens staben i Pentagon insisterer på å holde dem der de er for å hindre Russland fra å være eneste stormakt med innflytelse på Syrias framtid. Men USAs allierte har ennå ikke innrømmet sine nederlag. 4-maktsmøtet i Istanbul tok sikte på å harmonisere synspunktene til Russland, Tyrkia, Frankrike og Tyskland.

Leser vi det siste kommunikéet fra møtet [1], Joint Statement by the Quadrilateral Summit on Syria, virker enheten perfekt, men sammenlikner vi med det som kommer i mediene i de samme land, virker ingenting sikkert.

Det er uenighet om Syrias grunnlov vedtatt ved folkeavstemning i 2012, men den er ikke en gang nevnt i kommunikéet.

- Etter å ha tenkt seg en mulig etnisk basert føderal modell i Syria må Russland nå innrømme at situasjonen er helt annen enn i den russiske føderasjon. I Syria er ikke geografien avklart. Russland har derfor ingen planer om å blande seg inn i intern syrisk debatt.

- Fra Tyrkias ståsted synes det som en god idé å gjenta i Syria det som ble gjort på Kypros i 1974, da Tyrkias fredsinvasjon» under kodenavnet «operasjon Attila» ble lansert. Den tok sikte på å annektere Nord-Kypros med støtte fra Henry Kissinger [2] I dag vil «Operation Olive Branch» kunne tillate annektering av Nord-Syria og dermed delvis oppfylle «Atatürks drøm om stor-Tyrkia» [3].

- Frankrike har låst seg til fantasier basert på «mandatet» gitt av Folkeforbundet i 1920 og Sykes-Picot-avtalen av 1915. I og med starten på avkoloniseringen like etter 1. verdenskrig, forklarte Folkeforbundet at mandatet bare gjelder i en «overgangsperiode» mellom de facto uavhengighet til reell uavhengighet. Frankrike bruker ennå det samme vokabular. I New York vekket ex-president François Hollande til live forestillingen om at det trengs et nytt «mandat» for Syria. Hans etterfølger Emmanuel Macron forsikret at det nå trengs «overgangsperiode» uten en gang å prøve å forklare: mellom hva og hva?

På slutten av 2. verdenskrig ville ikke det franske «koloni-partiet», som ikke var et politisk parti men en lobby-gruppe på utsiden av partiene, godta avkoloniseringen. Uten offisiell støtte fra Paris bombet ikke franske styrker bare Syria i 1945, dvs etter uavhengigheten. De bombet også i Algerie og var ansvarlig for massakrer i Sétif, Guelma og Kherrata i 1945 og i Indo-kina sørget de for massakren i Haiphong i 1946: På linje med samme ideologi vurderte Frankrike å skape et «kurdisk nasjonalt hjemland» etter samme modell som ble satt opp av britene i Palestina.

- Til slutt har vi det tyske synspunktet: Uansett hva Syrias grunnlov sier, så må de få «disse syrerne i bevegelse (migrasjon) igjen». De er allerede tvunget ut av sine hjem etter ordrer fra Nato og tysk storkapital. [4].

Nå må flyktningene sendes hjem igjen. Ut fra en strategisk synsvinkel, førte ikke operasjonen til seier etter at landet ble tømt for sine innbyggere. Fra økonomisk synsvinkel var det umulig å integrere det store flertallet av migrantene, inn i tysk storindustri. Tyske velgere reagerte svært negativt på kansler Merkels linje som tvang dem til sosiale belastninger.

Det var noe sent da kansleren endelig forsto at gitt Tysklands tiltrekningskraft i sør, ville tallet på migranter ha blitt det samme med eller uten krigen, så lenge Tyskland åpent erklærte at de ville godta alle utlendinger som ville emigrere. [5].

Oversettelse
Per Lothar Lindtner

[1] “Joint Statement by the Quadrilateral Summit on Syria”, Voltaire Network, 27 October 2018.

[2] The Cyprus Conspiracy: America, Espionage and the Turkish Invasion, Brendan O’Malley & Ian Craig, I.B. Tauris, 1999.

[3] « Serment national turc », Réseau Voltaire, 28 janvier 1920. “Militærstrategien til det nye Tyrkia”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Bjørn Thorsønn, Voltaire Network, 18 octobre 2017.

[4] “Strategic Engineered Migration as a Weapon of War”, Kelly M. Greenhill, Civil War Journal, Volume 10, Issue 1, July 2008. Understanding the Coercive Power of Mass Migrations,” in Weapons of Mass Migration: Forced Displacement, Coercion and Foreign Policy, Kelly M. Greenhill, Ithaca, 2010. “Migration as a Coercive Weapon: New Evidence from the Middle East”, in Coercion: The Power to Hurt in International Politics, Kelly M. Greenhill, Oxford University Press, 2018.

[5] “Hvordan Den Europeiske Union manipulerer de syriske flyktningene”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 7 mai 2016.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.