Voltaire Network

Hva mellomvalgene forteller om USAs indre konflikt

Mellomvalgene i USA har blitt tolket av de store mediene som om de er av mindre betydning enn presidentvalgene når det gjelder skillelinjene mellom republikanere og demokrater. Imidlertid har Thierry Meyssan ved fortsatt å analysere den sosiale strukturen i USA kunnet vise en tydelig tilbakegang for de puritanske velgerne i forhold til lutheranere og katolikker. Donald Trumps forsøk på å få til et politisk holdningsskifte (realigment) – akkurat som Richard Nixon prøvde før ham – er nær ved å lykkes.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 26 ko
Det republikanske partiet har mistet Representantenes hus, men Donald Trump har påtvunget sine ideer.

Ved mellomvalgene i USA ble velgerne spurt via valgsedlene om å uttale seg om å skifte ut alle kandidatene til Representantenes hus og en tredel av kandidatene til Senatet. Det ble også nominert 36 guvernører på lokalt nivå sammen med en rekke andre lokale representanter, og de vedtok at det skulle avholdes 55 folkeavstemninger.

Som måling av holdningsendringer hos velgerne betraktes ikke mellomvalgene som like dyptgående som presidentvalgene. Fordi frammøte-reglene ved slike valg gjør det mulig å delta bare i enkelte og ikke i andre, bryr valgforskere i USA seg lite om frammøtet ved slike valg.

Siden den kalde krigens slutt har frammøtet ved presidentvalgene ligget på mellom 51 % og 61 % (unntaket er Bill Clintons andre periode, som bare et mindretall av velgerne var interessert i). Hvis man bare ser på valgdeltakelsen, kan spillereglene synes demokratiske – men i praksis er de så langt derifra.

Blir det et flertall (quorum [1]) i Kongressen, vil de valgte kongressmedlemmene være få, og det vil være langt mellom dem. Kongressmedlemmer og senatorer blir vanligvis valgt av mindre enn 20 % av befolkningen.

Forskerne som analyserte valgresultatene med sikte på å forutsi karrieren til kandidatene ved å rette søkelyset på partienes forskjeller. Denne gangen blir flertallet i Representantenes Hus demokratisk, mens det i Senatet er flest republikanere. Etter min mening har det ingen hensikt å bruke dette for å forstå hvordan det amerikanske samfunnet utvikler seg.

Under presidentvalgkampen i 2016 presenterte en ex-demokrat, Donald Trump, seg som kandidat for det republikanske partiet. Han representerte en politisk strømning som hadde vært fraværende fra det politiske landskapet siden Richard Nixons avgang – nemlig jacksonianerne. I utgangspunktet hadde han ingen sjanse til å bli valgt til republikanernes presidentkandidat. Likevel nedkjempet han alle sine 17 konkurrenter, og vant så presidentvalget foran meningsmålingenes favoritt, Hillary Clinton.

JPEG - 35.6 ko
Andrew Jackson, som har sitt portrett på 20-dollarseddelen, er den mest kontroversielle presidenten i USA.

Jacksonianerne (etter navnet til president Andrew Jackson, 1829-1837), er forsvarere av folkedemokrati og individets frihet mot politisk så vel som økonomisk maktbruk. Dette er det motsatte av den dominerende ideologien i tiden med moralsk orden og imperialisme.

Under valgkampen observerte jeg at den sterke oppslutningen om Donald Trump, kjennetegnet av gjenoppblomstringen av den fundamentale konflikten mellom på den ene siden etterkommerne av «Pilgrimsfedrene» (puritanerne som grunnla de britiske koloniene i Amerika) og på den andre siden etterkommerne av immigranter som hadde kjempet for friheten for landet sitt [2].

Den første gruppen, puritanere som kom til USA, hadde til hensikt å bygge opp kolonier basert på en «ren» livsstil og samtidig fortsette å følge Englands utenrikspolitikk. Den andre gruppen (anglikanerne, lutheranerne og katolikkene) hadde flyktet fra nøden de hadde levd under i Europa, og de håpet å bedre sin situasjon gjennom eget arbeid.

Disse to gruppene fant en enighet rundt sin grunnlov (Constitution). De store jordeierne som presset fram de grunnleggende lovene, forklarte inngående at de ønsket å etterligne det politiske systemet til det engelske monarkiet, men uten å skape et aristokrati [3]. Den andre gruppen som la «The Bill of Rights» (de første ti tilleggene) til «The Constitution» ønsket å oppnå «Den amerikanske drømmen» (The American Dream) uten fare for å bli knust av en eller annen statlig forordning («raison d’etat»).

I løpet av de siste årene har både Det demokratiske parti og Det republikanske partiet utviklet seg til å bli talerør for puritanske tanker ved å forsvare moralsk orden og imperialisme. Begge Bush-presidentene var direkte etterkommere av «Pilgrimsfedrene» (The Pilgrim Fathers). Barack Obama satte sammen sitt første kabinett (regjering) ved å støtte seg massivt til medlemmer av «Pilgrim Society» med dronning Elizabeth II som president. Hillary Clinton hadde støtte av 73 % av jødisk-kristne [4] osv. Motsatt representerte Donald Trump den andre siden av amerikansk politisk historie. På mindre enn noen få måneder klarte han å ta kontroll over Det republikanske partiet og styre det etter sine egne overbevisninger. I det minste virker det slik.

I den siste tiden har det skjedd en voldsom polarisering i USA – nesten en tredel av befolkningen er enten pro-Trump og anti-Trump – mens de andre to tredelene er langt mer moderate og forholder seg tause. Mange observatører mener at landet nå er like delt som det var i 1850-årene, like før borgerkrigen, også kjent som «Krigen for løsrivelse», brøt løs. I motsetning til hva mytene forteller, handlet konflikten den gang ikke om at Sør med slaveeierne gjorde opprør mot Nord, som ville avskaffe slaveriet – all den tid begge sider praktiserte slaveri. Krigen handlet mer om økonomisk politikk og motsetningen mellom et hovedsakelig jordbruksbasert katolsk Sør og et mer industrielt protestantisk Nord. I løpet av borgerkrigen gjorde begge sider forsøk på å verve slaver som soldater. Etter krigens slutt var Nord raskt klar til å gi slavene friheten, mens Sør måtte vente på Londons signaler før de kunne undertegne avtalen.

Historikere har vist at konflikten i USA var en forlengelse av den engelske borgerkrigen, kjent som «Det store opprøret» (The Great Rebellion) mellom Lord Cromwell og Charles I. Imidlertid gikk det ikke i USA som i England, der puritanerne til slutt tapte krigen. I USA var det puritanernes etterkommere som seiret.

JPEG - 42.7 ko
Metodene til den kriminelle Richard Nixon har dessverre fått oss til å glemme hans politiske suksesser.

Det var denne konflikten som truet med å åpenbare seg igjen under Richard Nixon, og som i dag har blitt tydelig for alle. Den som best kjenner historien om dette spørsmålet [5], er Kevin Phillips, ex-valgstrategen som hjalp Nixon til å vinne Det hvite hus. Nixon ga oppreisning til valgmennene fra sørstatene, anerkjente Folkerepublikken Kina og fikk en endelig slutt på Vietnamkrigen (som hadde blitt igangsatt av Demokratene). Han kom i konflikt med myndighetene i Washington og ble tvunget til å trekke seg som president (Watergate-affæren).

Det er naturligvis mulig å lese resultatene av mellomvalgene i forhold til splittelsen mellom demokrater og republikanere, og konkludere med at demokratene hadde oppnådd et lite gjennombrudd. Men framfor alt burde de bli forstått ut fra splittelsen mellom lutheranere og calvinister.

I dette tilfellet har vi ikke bare sett at president Trump har deltatt intenst i valgkampen på samme måte som hans forgjenger Obama. Målet har enten vært å støtte den kulturelle holdningsendringen ledet av Donald Trump, eller skaffe flertall i Kongressen for å ødelegge han uansett påskudd. Resultatet er klart – riksrett er umulig» og Donald Trump har støtte fra et flertall av guvernørene, noe som gjør det mulig for ham å bli gjenvalgt.

De nye demokratiske kongressrepresentantene er unge, er tilhengere av Bernie Sanders og svært fiendtlige overfor de etablerte i sitt parti – og i særdeleshet Hillary Clinton. Først og fremst ble HVER ENESTE ÉN av de republikanske kandidatene som fikk hjelp under valgkampen av Trump, gjenvalgt. De som nektet å ta imot hans hjelp, fikk ikke stemmer nok til å bli valgt.

Taperne i disse valgene – særlig pressen og Barak Obama – gjorde ingen feil som skyldtes at de var republikanere eller demokrater, men at de er puritanere. I motsetning til kommentarene i de store og dominerende mediene er vi forpliktet til å konstatere at USA ikke er i en prosess der landet er i ferd med å rives i stykker, men inne i en reformprosess. Fortsetter denne trenden, må mediene slutte med sine angrep om moralsk standard, og landet må på en akseptabel måte kunne vende tilbake et en politikk som baserer seg mer på å innta en lederrolle enn på imperialisme. På lang sikt vil USA kunne bli i stand til å oppnå enighet basert på konstitusjonen.

Oversettelse
Leif Steffen Danielsen

[1] Quorum, beslutningsdyktig antall, det minste antall deltakere som kreves for at et valg er gyldig

[2] «United States – reformation or fracture?», av Thierry Meyssan, oversatt til engelsk av Pete Kimberley, Voltaire Network, 26. oktober 2016

[3] How Democratic Is the American Constitution ?, Robert A. Dahl, Yale University Press, 2002.

[4] Med «jødisk-kristne» mener jeg folk som har basert sine liv på jødiske skrifter (Det gamle testamentet) og kristne skrifter (Det nye testamentet) uten å påpeke motsetningene mellom de to.

[5] The Cousins’ Wars, Kevin Philipps, Basic Books, 1999.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.