Den kinesiske presidenten, Xi Jinping, har startet på en rundreise til Saudi-Arabia, Egypt og Den Islamske Republikken Iran. Offisielt vil han ikke snakke politikk men bare økonomi. China foreslår at statene i «Det Nære østen» deltar i etableringen av en ny «Silkevei» med det formål å fremme sin egen utvikling og frigjøre seg fra vestlig kolonialisme.
Den arabiske verden er i dag dominert av USA som har til hensikt å utnytte den og forhindre dens utvikling. En rekke opprør i Palestina, Syria, Irak, Jemen og Bahrain er bevis på viljen til å gjøre motstand som står i kontrast til den frivillige underkastelsen til europeerne.
Dette spillet som har vært fullstendig kontrollert av Washington helt siden Henry Kissingers diplomatiske suksesser, er blitt forstyrret på den ene siden av den russiske militære intervensjonen i Syria, og på den andre siden av kinesisk handel, som dominerte Middelhavet under den siste perioden av Antikken og i Middelalderen. Det er i denne sammenheng president Xi Jinping har innledet reisen til Saudi-Arabia, Egypt og Den Islamske Republikken Iran. Her er målsettingen å åpne opp deler av en ny kommunikasjonsrute som vil kunne bli, ifølge et slagord, «en hovedvei». Dette antyder både en landbasert rute lik den gamle «silkeveien» og en sjøbasert som den en forestiller seg under Ming-dynastiet av admiral Zheng He. For å kunne lykkes i dette prosjektet, hvor kapital er en nøkkelfaktor og som har vært under forberedelse de siste ti årene, etablerte Folkrepublikken China siste år en Asiatisk Infrastruktur Investeringsbank (AAIB) hvor alle de tre landene som Xi besøker er medlemmer, selv om Iran enda ikke har ratifisert avtalen.
Selv om den kinesiske presidenten unngår å nevne politikk og heller ikke går direkte mot vestlige interesser, vil hans økonomiske prosjekt, hvis det blir noe av, føre til en kinesisk-russisk ledelse av verden og vil markere slutten på det havbaserte imperiet til Storbritannia og USA.
Det er feil å tro at Beijing ikke er interessert i politikk og er fraværende i regionen på politisk nivå. China støtter palestinerne motstandskamp, som åpnet et representasjonskontor i Beijing for mange år siden. I 2006 gjorde kinesiske luft til-sjø raketter Hezbollah i stand til å forhindre Israel i å bombe den libanesiske kysten. Og ifølge en rekke eksperter var disse rakettene ikke styrt av arabere, men av kinesiske rådgivere. Nå har kineserne invitert seg med i forhandlingene vedrørende Syria og har de siste månedene tatt imot grupper fra de ulike deltagerne. Xi har imidlertid avgrenset sine politiske utspill under denne reisen.
Folkerepublikken China produserte en storfilm i 2015, «Dragon Blade» om silkeveien i den seine antikken. Et hovedformål var å vise at stormakter ikke nødvendigvis trenger være fiender, men at de kan samarbeide med utgangspunkt i gjensidige interesser.
Saudi-Arabia
China er Saudi-Arabias viktigste klient fordi de importerer for 70 milliarder dollar i olje hvert år. Kineserne håper at saudiene vil tillate at kinesiske handelsmenn å krysse over deres land, (eller mer presis deres eiendommer). Kineserne og saudiene er imidlertid rivaler i Pakistan og kjemper en bitter krig i Xinjiang. I det minste i ti år har USA rekruttert kinesiske jihadister med Saudisk hjelp i forbindelse med pilegrimsreisen til Mekka. De er ofte uigurer og er styrt av tyrkiske hemmelige tjenester med den hensikt å begå terrorangrep i navnet til IS, tidligere i Vest-China, men nå over hele landet.
Kong Salmane og president Xi innviet raffineriet i Yasref-Yanbu på landets vestkyst. Det er det første raffineriet som er bygget i utlandet av Sinopec (kinesisk oljeselskap, overs.). Det kostet 10 milliarder dollar og eies av Aramco (saudisk oljeselskap) med to tredjedeler og en tredjedel av det kinesiske selskapet. Dette er en enorm fabrikk som er bygget på to år, og det er en investering som kommer mens USAs internasjonale anti-IS koalisjon allerede har bombet og ødelagt alle de tilsvarende kinesiske investeringene i Irak. I tilfelle en fremtidig deling av av Arabia vil raffineriet befinne seg i en stat som vil være etablert rundt de hellige moskeene.
President Xi møtte generalsekretæren i Gulfens samarbeidsråd (GCC) for å få til et frihandelsområde og også sekretæren i organisasjonen for Islamsk samarbeide.
I 2009 sendte Chinas nasjonal fjernsyn en 59-episoders serie om livet og reisene til Zheng He, «Stor-evnukken av de tre juveler», som i det 15. århundre forsøkte å gjenopprette «silkeveien», men denne gangen over havet. Han bygget en flåte på 70 skip og 30 000 sjømenn. Han foretok en pilsgrimreise til Mekka, seilte opp Rødehavet til Egypt og dro nedover Afrika-kysten helt til Mosambik. I serien gjøres det et poeng av at det var 7 fredelige ekspedisjoner. På grunn av internasjonal politikk ble hans arbeider brent da han døde, flåten hans ble også oppløst og China trakk seg inn i seg selv i 600 år.
Egypt
Da Xi kom til Egypt møtte han president, General al-Sissi. De to mennene vurderte arbeidet som dreide seg om utvidelsen av Suez-kanalen. Det siste året har vestmaktene latt seg forbause av det enorme omfanget av prosjektet og den kolossale anstrengelsen som Kairo har gjort i denne forbindelse, særlig når en tar i betraktning at Egypt ikke er i stand til å brødfø sin egen befolkning og bare overlever på saudisk hjelp. Det er nå helt klart at dette prosjektet, som ikke har mening med tanke på den nåværende globale forretningsvirksomheten, er den del av Chinas prosjekter på mellomlang sikt.
En stor industrisone er åpnet ved utløpet av kanalen, 120 km. fra Kairo. Enestående investeringer er planlagt som vil gi 40 000 egyptere jobb. Kineserne har allerede investert i egyptiske steinbrudd i en slik grad at stein har blitt den handelsmessige ryggraden mellom disse to landene.
Utover dette deltar kineserne i konstruksjonen av en ny egyptisk hovedstad.
Kairo, som på Nassers tid var den sentrale arabiske maktkjernen, har gradvis blitt mer tilbaketrukket på den internasjonale scenen. Al-Sissis seier over det Muslimske Brorskapet kombinert med den relative stabiliseringen av landet, gjør han nå i stand til å vurdere om Egypt enda en gang kan ta tilbake plassen sin. Oppdagelsen til italienere av betydelige oljereserver gir løfter om en rask løsing av landets økonomiske problemer, og det har allerede gitt han anledning til å låne penger på det internasjonale markedet.
Kineserne som husker relasjonene mellom de to statene helt tilbake til Nasser og Chou Enlais (kinesisk utenriksminister, overs.) tid, hadde et møte med presidenten for nasjonalforsamlingen, Ali Abdel Aal, og fikk i stand et institusjonelt samarbeid med folkeforsamlingen.
President Xi og hans egyptiske motpart uttalte offentlig deres støtte for en politisk prosess i Syria og utfordret ethvert forsøk på å kaste regimet med makt. Men de spesifiserte ikke hva de la i deres respektive synspunkter om dette tema.
Til sist henvendte president Xi seg til den Arabiske Liga. Han understreket det enorme kommersielle potensialet i regionen og nødvendigheten for fredelig samarbeid mellom nasjonene for å få fart på den økonomiske utviklingen.
Irans Islamske Republikk
Når disse linjene skrives har president Xi nettopp ankommet Iran. De to nasjonene har en lang felles historie siden antikken, slik det demonstreres gjennom enkelte statuer i Persepolis og den kinesiske innflytelsen på iransk malerkunst. Under Middelalderen gikk silkeveien utenom India og strakk seg gjennom Sentral-Asia ved å krysse Iran, Irak og Syria. Etter president Ahmadinejad har de iranske universitetene redusert deres undervisning i engelsk og øket undervisningen i kinesisk.
For Beijing er ikke Iran bare et historisk skritt på «silkeveien», men en «nabokultur» som lenge har vært adskilt, en naturlig partner som, på grunn av sin muslimske identitet, gjør deres inntreden i den arabiske verden lettere, en verden som oppfattes som generelt tilbakeliggende og voldelig.
Folkerepublikken China og Russland har offentliggjort sin hensikt om å gjøre Irans Islamske Republikk til fullt medlem av Shanghai-organisasjonen for samarbeid. Denne beslutningen som er fremført under perioden med vestlige sanksjoner vil gjøre Teheran til en sentral aktør i internasjonale relasjoner.
Husk:
– China fortsetter konstruksjonen av silkeveien gjennom den arabiske verden. De har allerede fått til en utvidelse av Suez-kanalen. De forholder seg klokt til Saudi-Arabia og ser ut til å trives bedre med Iran og Egypt.
– Beijing er interesser i handel med det Nære Østen, men i enda større grad med Europa via det Nære Østen.
– Selv de avstår fra å demonstrere på det politiske nivået, er China diskret til stede i forhold til den arabiske motstanden mot vestlig imperialisme. Iran vil snart være fullverdig medlem av Shanghai -organisasjonen for samarbeid.