Voltaire Network

Motivet for angrepene i Paris og Brussel

Vi vet enda ikke hvem som ga ordre om angrepene i Paris og Brussel. Flere potensielle mulige er nevnt, men bare hypotesen om en operasjon som er besluttet av Tyrkia har seriøs dekning. Thierry beskriver her den skjulte konflikten som de siste fem årene har hjemsøkt relasjonene mellom den Europeiske Unionen (EU), Frankrike og Tyrkia.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 34 ko
I 2011 ble Alain Juppe for Frankrike og Ahmet Davutoglu for Tyrkia i all hemmelighet enige i å iverksette dannelsen av et pseudo-Kurdistan og et Sunnistan som strakk seg på begge sider av grensene mellom Irak og Syria (dette skulle være IS sin jobb) for å skape et mottaksted en kunne sende de tyrkiske kurderne. Dette prosjektet ble støttet av Israel og Storbritannia.

Det er for tidlig å navngi sponsoren til angrepene som rammet Paris den 13. november 2015 og Brussel 22. mars 2016. Imidlertid gir de informasjonsbitene som vi nå kommer til å avsløre en rimelig forklaring.

* * *

Like etter dødsfallet til grunnleggeren av den tyrkiske islamismen, Necmettin Erbakan, og ved begynnelsen av «den arabiske våren», gjorde Erdogan-regjeringen en hemmelig avtale med Frankrike. Ifølge en diplomat som har studert dokumentet, setter det opp betingelsene for Tyrkias deltagelse i krigen mot Libya (som nettopp hadde startet) og mot Syria (som skulle komme). Frankrike, som var representert med sin utenriksminister, Alain Juppé, var enig i å forholde seg til det «kurdiske spørsmålet» uten «å gå på akkord med Tyrkias territorielle integritet» - en spesiell formulering som betød at et pseudo-Kurdistan skulle bli etablert et annet sted hvor en kunne sende PKK-medlemmer i eksil. Dette prosjektet for etnisk rensing, som ikke er nytt, hadde til den tid bare blitt hold levende i israelsk militær litteratur og beskrev en stat mellom og Syria og Irak.

JPEG - 34.8 ko
Den 31. oktober 2014, Francois Hollande sammen med Recep Tayyip Erdogan på trappen til Elysée. En annen gjest hadde diskret gått ut bakdøren, kurderlederen Salih Muslim.

Den 31. oktober i 2014, benyttet president Francois Hollande anledningen i forbindelse med et offisielt besøk av Recep Tayyip Erdogan til Paris, til å organisere et hemmelig møte på Elysée, med lederen til de syriske kurderne, Salih Muslim. Ved å bedra de tyrkiske kurderne og deres leder Abdullah Öcalan, ble Salim Muslim enig i å bli president i dette pseudo-Kurdistan som skulle etableres i etterkant av at Syrias demokratiske valgte president, Bashar al-Assad, ble styrtet.

Dette møtet fant sted under slaget om Kobane. I flere måneder hadde de syriske kurderne forsvart byen mot IS. Deres seier over jihadistene skulle ryste det politiske sjakkbrettet - enhver som virkelig ville bekjempe jihadistene ville måtte alliere seg med kurderne. Imidlertid fikk de syriske kurderne sitt statsborgerskap først i begynnelsen av krigen. Frem til da hadde de vært politiske flyktninger fra Tyrkia i Syria som var jaget fra sitt eget land under undertrykkelsen på 1980-tallet. På den tiden anså NATO-landene PKK, den viktigste kurdiske organisasjonen, som en terrorist-organisasjon. Men fra da av, skilte de mellom den «dårlige» tyrkiske PKK og den «gode» syriske YPG, til tross for det faktum at begge disse organisasjonene var nært forbundet.

JPEG - 53.6 ko
Etter slaget om Kobane skiftet Francois Hollande side og uttrykte sin støtte til kurderne da han mottok en delegasjon fra YPG på Elysée den 8. februar 2015.

Det var en dramatisk endring av begivenhetene den 8. februar 2015 da Frankrike forlot sin gamle politisk kurs. Offisielt mottok Francois Hollande i Elysée den gangen co-presidenten til de syriske kurderne (lojal til Öcalan), Asya Abdullah og kommandanten Nesrin Abdullah i kamuflasje-uniform. Salih Muslim deltok ikke på dette møtet.

Recep Tayyip Erdogan reagerte med å beordre et angrep fra IS i Suruc mot en pro-kurdisk demonstrasjon den 20 juli 2015. Ved å bruke vestlig anti-terroristisk retorikk, erklærte han krig denne gangen mot IS og kurderne. Ved å gjøre dette avsluttet han våpenhvilen og gjenstartet borgerkrigen i sitt eget land. Siden han ikke var i stand til å skape et pseudo-Kurdistan i Syria, fremprovoserte han en exodus av kurdere til Europa.

Den 3. september 2015 markerte offentliggjøringen av et fotografi av et druknet kurdisk barn starten på en stor immigrasjonsbølge fra Tyrkia til Vest-Europa, hovedsaklig Tyskland. Til å begynne med var tyske ledere begeistret over den massive strømmen av nye arbeidere, sårt tiltrengt i tungindustrien, mens media uttrykte sin medfølelse for flyktningene som kom fra det syriske diktaturet. Den 29. september kapret de tyske og franske lederne empatien overfor migrantene. Det de ønsket var å få muligheten til å kunne finansiere fortsettelsen av krigen ved å gi 3 milliarder euro til Tyrkia - en gave som ble presentert for opinionen som humanitær hjelp til flyktninger.

I slutten av september 2015 begynte Russland sine militære operasjoner mot jihadister av alle typer, og Recep Tayyip Erdogan ble tvunget til å være vitne til hvordan prosjektet hans gradvis falt i grus. Han beordret derfor Salih Muslim å sette i gang et prosjekt for forsert kurdisering av Nord-Syria. Kurdiske brigader fjernet assyriske og arabiske lærere fra skolene og erstattet dem med kurdiske lærere. Syrerne gjorde opprør og henvendte seg til Russland som fant en måte å dempe konflikten på uten å forsterke føderealiseringen av Syria. Det kom ingen reaksjoner fra Frankrike. Den 13. november tok Tyrkia, som var rasende over Frankrikes kuvending, Frankrike som gissel ved at de ga ordre om angrepene som ga 130 drepte og og 413 sårete.

Jeg skrev den gang at «ulike franske regjeringer har inngått allianser med stater som har verdier helt i motsetning de til republikken. De har fortløpende lagt til rette for å sette i gang hemmelige kriger for disse statene, før de har endret kurs. President Hollande, og ikke minst hans militære sjef, general Benoit Puga, hans utenriksminister Laurent Fabius og etterfølgeren Alail Juppé, utsettes i dag for utpressing som de ikke kan unngå, uten å avsløre den miseren de har dratt landet deres inn i.» [1].

Som følge av terroren, søkte Paris raskt tilflukt i Juppé-planen fra 2011. Sammen med London fikk de tilslutning til en resolusjon (nr. 2249) den 20. november i Sikkerhetsrådet. Under dekke av å skulle bekjempe IS, hadde resolusjonen til hensikt å rettferdiggjøre erobring av det nordlige Syria for å skape, i det minste, det pseudo-Kurdistan som Erdogan kunne sende «sine» kurdere til. Men USA og Russland hadde allerede forandret teksten slik at Frankrike og Storbritannia ikke kunne intervenere uten etter invitasjon fra Syria - en situasjon som minner om den mislykkete koloniale operasjonen i 1956 hvor frank-britiske tropper forsøkte å okkupere Suez-kanalen med støtte fra Israel og Tyrkia, men måtte trekke seg tilbake som følge av press fra USA og Sovjetunionen.

I løpet av den fem og en halv måned lange russiske intervensjonen i Syria ble de tyrkisk-russiske relasjonene stadig dårligere. Det var mange grunner til dette: Angrepet på Metro-jet 9268 over Sinai, Vladimir Putins beskyldninger på G20-møtet Antalya, ødeleggelsen av av Sukhoi-24 og russiske sanksjoner mot Tyrkia, offentliggjøringen av luftfotografier av uendelige tankbil-kolonner som fraktet olje IS hadde stjålet gjennom Tyrkia etc. Etter å ha vurdert muligheten om å erklære krig overfor Tyrkia, besluttet Russland seg til sist for en mer subtil plan med å støtte PKK mot Erdogan-administrasjonen. Sergeï Lavrov klarte å overbevise sin USA-partner å dra fordel av den kommende destabiliseringen av Tyrkia ved å organisere et statskupp mot diktatoren Erdogan. Det tyrkiske regimet som både føler seg truet av Russland og USA forsøker nå å finne allierte. Statsminister Ahmet Davutoglu reiste til Teheran den 5. mars, mens den iranske utenriksministeren besøkte Ankara den 18. mars. Men Den Islamske Republikken har ikke til hensikt å lage bråk overfor de to stormaktene.

Den 14. mars annonserte Vladimir Putin tilbaketrekning av de russiske bombeflyene og da ble prosjektet om pseudo-Kurdistan enda en gang en mulighet. Men Moskva og Washington lå et skritt foran - de begynte å levere våpen, indirekte, til PKK. Uheldigvis var det denne gangen EU som ikke lenger ville høre om koloniseringen av Nord-Syria. De fleste EU-landene hadde fulgt en utenrikspolitikk påtvunget av Paris de siste fem årene - med bemerkelsesverdig fravær av suksess. For å signalisere deres misnøye, tilbød flere EU-land, derav også Belgia, politisk asyl til ledere for de tyrkiske kurderne. De uttrykte sitt sinne under EU-Tyrkia møtet den 17. og 18. mars som førte til at de ble tvunget til endelig å godta subsidieringen på 3 milliarder euro årlig til Ankara.

I den forbindelse fordømte jeg adferden til den europeiske eliten, som forblindet av sin tvangspregede anti-syriske holdning som reproduserte de samme feilene som ble begått i 1938. På den tid, helt besatt av sin anti-kommunisme, støttet de Kansler Hitler da han annekterte Østerrike og under Sudet-krisen (Sudet var et grenseområde i Tsjekkoslovakia hvor en del av befolkningen var tysktalende, overs.) (München-avtalen), uten å forstå at de på den måten væpnet fienden som var i ferd med å slå til mot dem [2].

Under EU-Tyrkia-møtet, og derfor helt uavhengig om enhver beslutning som ble tatt der, holdt president Erdogan en fjernsynsoverført tale i anledning 101-årsdagen for slaget om Canakkale (slaget om Dardanellene - seieren til det Ottomanske imperiet over de allierte) og til minne for ofrene etter det angrepet som hadde funnet sted i Ankara bare noen få dager tidligere. Han sa da - «Det er ingen grunn til at den bomben som eksploderte i Ankara ikke kan eksplodere i Brussel eller noen annen europeisk by (…) Her appellerer jeg til alle stater som åpner sine armer og som direkte eller indirekte støtter terroristiske organisasjoner. Du nærer en slange i sengen din og denne slangen som du nærer kan bite deg når som helst. Kanskje det å se disse bombene som eksploderer i Tyrkia på fjernsynskjermene ikke betyr noe for deg - men når bombene begynner å eksplodere i dine byer, vil du helt sikkert forstå det vi føler. Men da vil det være for seint. Slutt å støtte disse aktivitetene som du aldri ville tolerere i deres egne land, unntatt når de er rettet mot Tyrkia.» [3].

Fire dager seinere kommer angrepet i Brussel som forårsaker 34 døde og 260 sårete. Og derfor tror vi ikke at det var en tilfeldighet, men en handling med hensikt, for den følgende dagen frydet den tyrkiske pressen seg over den straffen som Belgia hadde fått [4].

Siden Erdogan gjenopptok borgerkrigen har den kostet 3500 liv i Tyrkia.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no

[1] « La République française prise en otage », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 16 novembre 2015.

[2] “Europa vel sjølvmord, stilt ansikt til ansikt med Tyrkia”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Monica Sortland, Voltaire Network, 22 mars 2016.

[3] “Cumhurbaşkanı Erdoğan AB’yi tehdit etti”, yazan Recep Tayyip Erdoğan, Voltaire İletişim Ağı , 18 Mart 2016.

[4] “Υπεύθυνη για το λουτρό αίματος των Βρυξελλών είναι η Τουρκία - Ορίστε οι αποδείξεις!”, του Σάββας Καλεντερίδης , Ινφογνώμων Πολιτικά (Ελλάδα) , Δίκτυο Βολταίρος, 24 mars 2016.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.