Hvorfor Panama Papers?

Den økonomiske strategien til USA

I starten av sin presidentperiode, ansatte Obama historikeren Christina Romer til å lede komiteen for økonomiske rådgivere. Denne professoren er ekspert på 1929-krisen. Ifølge henne var det hverken Roosevelts New Deal og heller ikke andre verdenskrig som førte USA ut av resesjonen (økonomisk nedgang, overs.), men heller tilstrømmingen av europeisk kapital fra 1936 som ville komme unna de «voksende farene».

Det er på dette grunnlaget Barack Obama legger opp sin økonomiske politikk. Først grep han inn for å stenge skatteparadisene som ikke var under Washington eller Londons kontroll. Deretter organiserte han destabiliseringen av Hellas og Kypros slik at europeisk kapital søkte tilflukt i anglo-saxiske skatteparadiser.

Det begynte i Hellas i desember 2008 med demonstrasjoner etter at en politimann myrdet en tenåring. CIA organiserte busslaster med bråkmakere fra Kosovo for å ødelegge en demonstrasjon og starte en begynnende kaos-politikk. Finansdepartementet bekreftet etter dette at gresk kapital begynte å forlate landet. Da dette var sikkert, besluttet Det Hvite Hus å senke denne skjøre staten ned i en finansiell og økonomisk krise som utfordret eksistensen av hele Eurosonen. Som antatt - hver gang vi lurer på om Hellas til sist vil bli sparket ut av eurosonen eller om eurosonen vil bli avviklet, flytter europeisk kapital seg raskt over i et skatteparadis, enten britisk, i USA eller nederlandsk. I 2012 ble en annen operasjon satt i gang overfor et kypriotisk skatteparadis. Alle bankinnskudd over 100 000 euro ble konfiskert. Dette var første og eneste gang en har vært vitne til denne formen for nasjonalisering i en kapitalistisk økonomi.

I løpet av de siste åtte årene har vi vært til stede på en rekke G8 og G20 møter som har laget alle slags internasjonale regler, angivelig for å avverge skatteunndragelser. Med en gang alle har godtatt disse reglene har USA - og i mindre grad Israel, Nederland og UK -laget unntak i forhold til dem.

Skatteparadiser

Hvert skatteparadis har sitt eget lovlige styresett - fullstendig absurd. Akkurat nå er de viktigste skatteparadisene, den uavhengige staten «City of London» (medlem i det forente kongedømmet Storbritannia og Nord-Irland), staten Delaware (medlem i USA) og Israel. Men det eksisterer også andre skatteparadis, spesielt britiske. Vi kan nevne øyene Jersey og Guernsey (en del av Hertugdømmet Normandie og dermed plassert under den engelske dronningens autoritet uten hverken å være medlem av Storbritannia eller EU), Gibraltar ( et spansk territorium hvis grunneiendom er engelsk og som UK okkuperer ulovlig); Anguilla, Bermuda, Cayman øyene, Turks, Jomfruøyene eller Montserrat. Noen av disse er også tilknyttet Nederland: Aruba, Curacao eller Sint Maarten.

Alle skatteparadiser har «frihandels-soner» lagt til rette, som dekker hele landet. Imidlertid er den kollektive forestillingen den at en slik sone er uunnværlig for økonomien mens skatteparadiser er en ulykke. Men begge disse innretningen henger sammen. Naturligvis misbruker visse forretninger frihandelssonene for å unngå å betale skatt mens andre misbruker skatteparadisene. Dette er imidlertid ikke grunn til å utfordre eksistensen av disse innretningene som er så viktige for internasjonal handel.

I sin kamp mot ikke-anglo-saxiske paradiser har USA rettet et spesielt slag mot Sveits. Dette landet hadde utviklet et strengt bank-hemmelighold som gjorde det mulig for «småfiskene» å utføre transaksjoner i hemmelighet for de store spillerne. Ved å tvinge Sveits til å offentliggjøre sine bank-hemmeligheter har USA utvidet sin masse-overvåkning vedrørende økonomiske transaksjoner. På den måten kan de lett bedra i konkurransen og sabotere virksomheten til «småfiskene».

«Panama-Papirene»

Det er i denne sammenhengen at Washington har utstyrt Süddeutsche Zeitung med 11 500 000 computer-filer som er hacket fra det fjerde største advokatfirmaet i verden av de som driver med tilrettelegging for etablering av offshore-selskaper. I og med at denne innhentingen av informasjon er en forbrytelse, har de angivelige «varslerne» som utførte den, forblitt anonyme. Og etter som Washington først omhyggelig har silt ut og fjernet alle filene som har tilknytning til USA, både nasjonalt og forretningsmessig og sannsynligvis dessuten de som er knyttet opp mot USAs nære allierte, har det faktum at noen av landets antatte allierte er havnet i en vanskelig stilling - f.eks. som Ukrainas president Petro Porosjenko - bekrefter for oss at de nettopp er blitt droppet av deres store beskytter.

Mens Panama er et spansk-talende land og Süddeutche Zeitung er en tysk publikasjon, har spionene gitt de stjålne filene et engelsk navn: «The Panama Papers».

Forresten forsøker arkitektene bak dette skuespillet å overbevise oss om at alle mennesker som gjør opprør mot Washington er røvere. Vi husker f.eks. kampanjen som ble satt i gang mot Fidel Castro hvor han ble beskyldt for å drive med narkotikahandel og Forbes førte han på liste som en av verdens rikeste. Etter å ha observert hvordan Castro-familien levde på Cuba måtte jeg spørre meg selv om hva som fikk noen til å konstruere en slik løgn. Det følger av dette at de nye hemmelige magnatene vil bli Vladimir Putin, Bashar al-Assad og Mahamoud Ahmadinejad - men deres nøysomhet er legendairisk.

Propagandaen mot politiske motstandere er ganske enkelt toppen av isberget. Det viktige her er fremtiden til det internasjonale finans-systemet.

Bruddet på journalistisk etikk

Süddeutsche Zeitung er er medlem i en internasjonal sammenslutning av undersøkende journalister (ICIJ), en sammenslutning som spesialiserer seg, ikke på undersøkende journalistikk slik navnet leder oss å tro, men i å avdekke finansielle forbrytelser.

I republikker må loven være den samme for alle. Men ICIJ som har offentliggjort mer enn 15 millioner computerfiler siden de ble etablert, har aldri skadet USAs økonomiske interesser. Derfor kan de bestemt ikke hevde at deres handlinger er drevet utfra en omsorg for rettferdighet.

Videre følger det forpliktelser for journalister i vår type samfunn. Disse er formalisert i Munchen Charteret fra 1971 av alle profesjonelle fagforeninger i Fellesmarkedet (nå EU, overs.), og utvidet til resten av verden gjennom den Internasjonale Journalist-føderasjonen.

Jeg forstår fullt ut at disse retningslinjene tidvis begrenser meg på en måte som jeg vanskelig kan overholde. Jeg var naturligvis blant de som for noen år siden fant det nyttig å kunne bryte dem enkelte ganger. Men erfaringen viser at ved å bryte disse åpner vi opp døren for andre overtredelser som slår tilbake mot borgerne.

Journalistene i den internasjonale sammenslutningen for undersøkende journalistikk har ikke stilt seg dette etiske spørsmålet. De har akseptert å arbeide med dokumenter som er blitt stjålet og forhåndssortert uten den ringeste mulighet for bekreftelse av deres ekthet.

München-charteret slår fast at journalister bare skal offentliggjøre informasjon hvis opprinnelse er kjent; at de ikke skal holde tilbake vesentlig informasjon og heller ikke endre tekst og dokumenter; til sist at de ikke skal bruke uærlige metoder for å skaffe seg informasjon, fotografier eller dokumenter. Er en fullt vitende om disse tre kravene og at en har overtrådt disse, skal det være nok til å sette bom for profesjonell virksomhet og fjerning av lederne fra BBC, France-Télévisions, NRK og hvorfor ikke fra Radio Free Europe/Radio Liberty (radiokanalene til CIA som også selv er medlemmer av journalist-sammenslutningen).

Dette er ikke den internasjonale sammenslutningen for undersøkende journalister sin første sak. Det var denne gruppen som i 2013 offentliggjorde 2,5 millioner data-filer som var stjålet fra offshoreselskaper. Dessuten var det de samme som avslørte i 2014 kontraktene som var undertegnet mellom multinasjonale og Luxemburg for å kunne tjene på et fordelaktig skatteregime. Og det var den samme gruppen som avslørte, i 2015, kontoene til den britiske banken HSBC i Sveits.

Vi mistenker at den internasjonale sammenslutningen a undersøkende journalister er finansiert av en rekke organisasjoner med tilknytning til CIA, slik som Ford Foundation og George Soros foundation. Dette siste eksemplet er det mest interessante: medlemmene i ICIJ godtar ikke det synet at hr. Soros penger kommer fra CIA, men fra hans finansielle spekulasjoner på bekostning av befolkningen. Dette virker mer respektabelt.

Det blir ikke mer motstand hvis skatteparadiser som ikke er anglosaksiske blir borte

At Hezbollah innehar selskaper og hemmelige kontoer i Panama og andre steder kommer ikke som noen overraskelse. I en seinere artikkel tok jeg opp spørsmålet om den libanesiske motstandsbevegelsens selv-finansiering uten å være avhengig av tilskudd fra Iran. Den kompliserte finansielle konstruksjon som den er underlagt ville måtte fullstendig rekonstrueres for å unngå at Libanon på nytt ble et offer for sine israelske naboer. At president Ahmadinejad har etablert offshore selskaper for å selge olje og for å omgå embargoen som landet hans var offer for, er ingen forbrytelse men er motsatt fullstendig til hans ære.

At Makhlouf-familien, fetteren til president al-Assad, har benyttet seg av en finansiell konstruksjon for å omgå den ulovlige embargoen fra de vestlige landene og for å gi syrerne muligheten til å spise under de fem årene med aggressiv krig, er også fullstendig lovlig.

Hva blir resultatet av denne store utgytelsen? Først av alt vil Panamas rykte bli ødelagt, noe det vil ta lang tid å reparere. Deretter, småkriminelle som har systematisk har misbrukt systemet vil bli rettsforfulgt, mens en rekke ærlige næringsdrivende vil måtte rettferdiggjøre seg selv i det vide og brede for ulike rettsinstansstanser. Men helt motsatt av hva det ser ut, vil de som har satt i verk dette teateret sørge for at ingenting er forandret. Systemet vil dermed forbli intakt, men fra nå av vil det ha som funksjon å være til fordel for UK, Nederland, USA og Israel. Mens de som har deltatt i denne kampanjen har trodd at de har forsvart deres frihet, har de i virkeligheten fått den redusert.