Hvordan Den Europeiske Union manipulerer de syriske flyktningene

Oppildnet av en koordinert utgivelse av bildet av et lite kurdisk barn, Aylan Kurdi, som druknet på en tyrkisk strand den 3. september 2015, ble den europeisk folkeopinion mobilisert. Det ble arrangert forskjellige demonstrasjoner til fordel for flyktningene. Den franske presidenten Francois Holland og den tyske kansleren Angela Merkel uttalte seg til fordel for «et permanent europeisk system for bosetting». Samtidig begynte enorme folkemengder av mystisk opphav å marsjere over Balkan. Bare den ungarske statsministeren, Viktor Orban, snakket rett ut mot denne plutselige og massive migrasjonen.

ESI-forslaget (European Stability Initiativ)

Fram til da hadde spørsmålet om flyktninger vært et økonomisk problem, i hovedsak mellom Afrika og Italia. I tillegg kom et problem internt i unionen - etterspørselen fra tysk tungindustri om å rekruttere 800 000 øst-europeiske arbeidere til Tyskland. Iallfall uttrykte president Ulrich Grillo det slik. Men disse kom ikke fra Schengen-området. Over natten ble problemet med de humanitære flyktningene som rømte fra krigssoner lagt til disse to økonomiske faktorene.

Det første konkrete forslaget for å takle den nye situasjonen kom den 17. september 2015 fra ESI, en tenketank i Berlin, og avklart den 4.oktober. Det handlet om å utarbeide en avtale mellom EU og Tyrkia om å demme opp flyktningbølgen. Det skulle overføres 500 000 syriske flyktninger til Unionen i de neste 12 månedene. I tillegg gikk Tyrkia med på å ta tilbake andre migranter som fortsatte å strømme inn i Unionen ulovlig. Som motytelse skulle Tyrkia få visumfrihet til Schengen for alle sine innbyggere.

«Det er en erkjennelse av at Syriakrisen er unik. Det har skapt en humanitær krise i en skala Europa ikke har sett siden 2. verdenskrig», mente ESI. De la vekt på at initiativet skulle komme fra Tyskland, som svar på den russiske intervensjonen i Syria.

Og likevel
– ESI tar det som en selvfølge at det kun er syriske flyktningene som rømmer fra «undertrykkelsen til Assads regime», det som er støttet av Russland.
– ESI tar bare imot syriske flyktninger, ikke irakiske flyktninger, som er forfulgt av Daesh (ISIS).
– ESI spesifiserer at planen også har som mål å advare mot utviklingen av et ekstremt høyre i Østerrike - direktøren for tenketanken er østerriker.
– Det skal også forberedes en liknende operasjon for 1,1 millioner syriske flyktninger som nå holder til i Libanon. Disse skal sendes til Nord-Amerika og Australia. Dette er i følge Kelly Greenhills teorier om at «strategisk ledelse av flyktninger er et våpen i krig» [1]. Det observerte ESI-forskere ved starten på krigen i Kosovo.

I tillegg til å foreslå at migranter skal sendes tilbake til Tyrkia, overser de at landet ikke er en stabil stat for flyktninger, og at landet har nektet å undertegne FNs flyktningkonvensjon fra 1951.

Merkels plan

Den 23. september offentliggjorde Det Europeiske Råd et kommunike som både tok opp flyktningspørsmålet og krigen mot Syria [2].

Hovedpunktet i ESIs plan ble oppsummert den 7. oktober av kansler Angela Merkel i et intervju med journalist Anne Will på tv-kanalen ARD.

For å presentere prosjektet, nå kalt «Merkel-planen», organiserte ESI konferanser i Berlin, Ankara, Istanbul, Stockholm, Brüssel og La Haye (Haag).

Den 12. november, uavhengig av nødssituasjonen som oppsto da horder av migranter samlet seg på Balkan, holdt Unionen et toppmøte i Valetta for å prøve å finne et svar på problemet med økonomiske migranter fra Afrika. De ble enige om å opprette et fond på 1,8 milliarder euro til lokale økonomiske tiltak i Afrika og hjelpe migrantene til å skape stabilitet i hjemlandene.

Den 29. november holdt Unionen nok et toppmøte i Det Europeiske Råd, denne gangen med Tyrkia. «Merkel-planen» ble godkjent av begge parter. Men det ble i tillegg lagt til en hjelpepakke på 3 milliarder Euro til Tyrkia.

Rådet rettferdiggjorde denne plutselige generøsiteten som en hjelp til å bosette syriske flyktninger. Det hadde så langt kostet Tyrkia 8 milliarder dollar. Men det var ingen plan for å betale liknende summer til Libanon og Jordan, som til sammen hadde mottatt flere syriske flyktninger enn Tyrkia. Dessuten lot rådet til å ignorere at pengene Tyrkia hadde brukt allerede var betalt av UNO, Qatar og Saudi-Arabia, og at Tyrkia systematisk hadde plyndret Nord-Syria. De hadde demontert maskinverktøy og stjålet antikke skatter for adskillig større summer. Og dessuten hadde de fleste av de 2,7 millioner syriske flyktningene i Tyrkia blitt integrert i den lokale økonomien, mindre en 240 000 var under beskyttelse av Verdens Matvareprogram.

I realiteten var det Tyskland og Frankrike som insisterte på å gi denne donasjonen. På den måten kunne de indirekte finansiere en fortsatt krig mot Syria, som ifølge dem ville føre til en slutt på flyktningens lidelser, når de en gang hadde styrtet den syriske-arabiske republikken.

Den 21. januar 2016 publiserte direktøren i ESI, Gerald Knaus, en kronikk i Süddeutche Zeitung. Han forsvarte prinsippet om et nærmere og mer direkte samarbeid mellom Tyskland og Tyrkia, men uten å involvere EU. Han konkluderte med at om «Merkel-planen» feilet, ville det «styrke de som ville avskaffe retten til asyl, de som var mot Unionen, de som var mot Tyrkia, mot muslimer og de som ville støtte Putin» [3].

Gerald Knaus forklarer ikke hvordan det faktum at direkte kontakt mellom Berlin og Ankara, uten å involvere Brüssel, ville hjelpe i kampen mot euro-skepsis. Han forklarer heller ikke hvorfor han mente at Russland gjerne ville se at syriske flyktninger druknet i Egeerhavet.

Ingen reagerte på disse meningsløshetene, siden flyktningspørsmålet ikke hadde blitt behandlet fornuftig på lang tid.

Merkel-Samsom-planen

Den 28. januar overtok Nederland presidentskapet i Det Europeiske Råd, ved den nederlandske statsministeren Mak Rutte og hans allierte, presidenten i Arbeiderpartiet Diederik Samsom. De skrev i De Volkskrant (nederlandsk avis) at de hadde forberedt konkrete mål for å gjennomføre «Merkel-planen» [4]. Så nå snakker vi om «Merkel-Samsom-planen» når vi snakker om prosjektet som ble presentert av ESI [5].

Den 18. mars godkjente Europarådet, ledet av Nederland, gjennomføringen av avtalen fra 28. november. Bortsett fra, at de 3 milliardene euro som skulle betales til Tyrkia, nå på mirakuløst vis var blitt til 3 milliarder euro årlig.

I mellomtiden, mellom de to europeiske toppmøtene, hadde antall ulovlige flyktninger som kom til Unionen gjennom Tyrkia og Grekenland, økt til omtrent 200 000.

Observasjon av et avvik

På seks og en halv måned har vi gått fra en krise som i hovedsak handlet om afrikanere som druknet i Middelhavet før de nådde Italia, til et knefall for tysk tungindustri som vil hyre 800 000 arbeidere til minimal kostnad, og derfra til en operasjon for å finansiere krigen mot Syria og forflytning av befolkningen der.

Det vi kan se så langt er følgende:

– Den 1. juli 2015 tvang FNs generalsekretær, som var ansvarlig for internasjonal flyktningpolitikk, Peter Sutherland, en reduksjon i Verdens Matvareprograms hjelp til syriske flyktninger. Det gjorde det vanskelig å overleve for de 240 000 som holdt til i Tyrkia. På den måten hadde den anglo-saksiske pressgruppen han representerte greidd å provosere fram en krise som vil skade identiteten til de europeiske nasjonene. Denne avgjørelsen ble fulgt av erklæringen om gjestfrihet fra den franske presidenten og den tyske kansleren. Det skjedde dagen etter publikasjonen av bildet av lille Aylan, og førte til at syriske flyktninger prøve å finne en måte å overleve på i Europa. Peter Sutherland gikk derfor mot «Merkel-Samsom-planen» fordi den stabiliserte befolkningen og krisen ble kun brukt mot Syria.

– Nationale Francaises trykkeri hadde fram til 2011 levert syriske pass. De hadde trykket et stort antall som ved begynnelsen av krisen ble gitt til ikke-syriske økonomiske migranter - i hovedsak libanesiske. På den måten økte de presset på «flyktninger» i Europa.

– Flyktningnettverket som var organisert, brakte ikke bare syriske flyktninger fra Tyrkia til Europa. De tok også syrere fra dere hjem i Syria og brakte dem til Europa. Det ble spredt rykter om luksuriøse leveforhold for syriske flyktninger i Europa. Det ble åpnet spesielle flyruter fra Beirut og sjøruter fra Tripoli. De transporterte syrere som ikke var flyktninger til Izmir. I løpet av få uker så man middelklasseborgere fra Damaskus og Latakia - som alltid hadde støttet den syrisk-arabiske republikken - selge sine forretninger og dra i eksil.

Til slutt - og i motsetning til offisielle deklarasjoner:

– Forbindelsen mellom presset av migranter i Europa og krigen i/mot Syria er kunstig. Den har blitt bevisst skapt i Unionen for å provosere både aksept av flyktningene og indirekte for å finansiere krigen. Selv om flere hundre tusen syrere allerede er blitt tvunget til å krysse Middelhavet, er det lite sannsynlig at millioner andre vil følge etter.

– Den horden av migranter som var organisert til å krysse Balkan var eksplosiv. Den besto av syrere, irakere, afganere, albanere og kosovarer og andre. Det faktum at de fleste av disse er muslimer, kan ikke dekke over at de har forskjellige oppfatninger av religion og kultur. Deres sosiale opprinnelse og deres motivasjon gir dem ikke noen tilknytning til hverandre.

– Ser en bort fra hendelsene i siste halvdel av 2015, er migrasjonspresset på Europa hovedsaklig afrikansk. Men i de neste få årene kan det bli tyrkisk. Ja, hvis Ankara skal ta fra 6 millioner innbyggere statsborgerskapet deres, er det blitt sagt at disse menneskene vil gjøre hva som helst for å flykte fra hjemlandet før de blir statsløse. En flytting som kan bli gjort lettere ved opphevelsen av visumplikt for tyrkiske borgere til Schengen-området.

Vær oppmerksom på dette:
– Tre forskjellige grupper har manipulert flyktningkrisen i siste halvdel av 2015:
• de som kjemper for å ødelegge nasjonal kultur, ved ex-president i World Trade Organisation, Peter Sutherland, som tror at dette er en måte å få til verdensomspennende frihandel;
• tysk tungindustri, ved president Ulrich Grillo, som håpet han kunne dra nytte av 800 000 nye arbeidere til en minimal utgift;
• Frankrike og Tyskland, ved Francois Hollande og Angela Merkel, som så dette som en måte indirekte å finansiere krigen mot Syria;
– Disse tre gruppene har det til felles at de støtter NATO, de ser hverandre med jevne mellomrom, spesielt når de møtes i Bilderberg-gruppen, og de deler den samme kynismen om befolkning. Men interessene deres er avvikende. Det betyr at når alt komme til alt, har statene vunnet over de som går inn for global frihandel.
– Som ofte, når det gjelder denne slags kriser, har menneskemengden som med hensikt er satt i bevegelse, ikke vært mer enn noen få hundre tusen. Disse kommer i tillegg til andre eldre og mer konstante strømmer. Det er medias falske fremlegging av fakta som gir et inntrykk av vi er inne i en flyttestrøm av millioner av mennesker.