Voltaire Network

Kurdistan-prosjektene

Det nåværende Kurdistan-prosjektet som er støttet av Frankrike og USA har ingen sammenheng med det lovlige prosjektet som var anerkjent av de samme landene på Sévres-konferansen i 1920. Det handler ikke en gang om det samme området! Dette psevdo-Kurdistan er ikke annet enn en vestlig bestikkelse som har til hensikt å vende de syriske kurderne mot Damaskus. Det er ikke ment å løse det kurdiske spørsmålet, og vil provosere fram en konflikt maken til den som vi har funnet i mellom Israel og Palestina i de siste 70 årene. For å gjøre greie for den nåværende situasjonen, gjør Thierry Meyssan greie for de motstridende synspunktene til de ni viktigste utenforstående maktene som er blandet inn i denne saken.

| Damaskus (Syria)
+

dpc 168064

Utplasseringen av styrker og kampene sist sommer nord i Syria kan se usammenhengende ut for noen av de som ser det, men hver styrke følger standhaftig sitt eget mål.

Mens alle påstår at de kjemper mot Daesh, dro Den Islamske Staten seg unna, men bare ut i ørkenen. Den virkelige målet med disse hendelsene er en eventuell opprettelse av et Kurdistan til skade for arabiske og kristne innbyggere.

Her følger en analyse av krigsmålene til den nåværende hovedstyrken - men la oss først minne om at Syria er en suveren stat, og ingen av de som er listet opp her har noen slags rett til å amputere den for å skape en ny stat.

Ni svar på det kurdiske spørsmålet - hvorav syv er ulovlige

1. IS vil ikke støtte opprettelse av et Kurdistan, så lenge det ikke er plassert øst for Eufrat

Den Islamske Staten - skapt av John Negroponte, og så av general Davis Petraeus i Irak - er fremdeles under hans kontroll. Han har gitt Tyrkia kommandoen over over dette i samarbeid med Det Muslimske Brorskap, Naqshbadis (en stor sunnimuslimsk åndelig orden av Sufisme) og sunni-stammer i den syrisk-irakiske ørkenen.

Så da den tyrkiske hæren tok Jarablus fra Daesh, dro jihadistene seg tilbake uten kamp, i lydighet overfor sin tyrkiske mentor.

Etter kampen ved Aïn al-Arab (Kobane), aksepterte IS prinsippet om et Kurdistan, men ikke øst for Eufrat.

2. USA støtter nå en opprettelse av et Kurdistan i Syria

I løpet av første verdenskrig spesifiserte USAs president Woodrow Wilson at han ville opprette stater i Armenia, Israel og Kurdistan. På slutten av konflikten sendte han King-Crane-kommisjonen for å evaluere situasjonen. Deres rapport var som følger:

«Kurderne krever et svært stort område fordi de er tilstede der. Men siden de er blandet med armenere, tyrker og andre, og uenige seg imellom (shiaer og sunnier) i Kizilbash (et bredt spekter av sjia militante grupper), vil det være fordelaktig å begrense dem til en naturlig geografisk sone mellom det armenske forslaget i nord og Mesopotamia i sør. Dette er en grøft med Eufrat og Tigris som en vestlig grense og den persiske grensen som den østlige grensen. Siden tyrkerne og armenerne ikke er tallrike der, vil det være mulig å forflytte disse frivillig ut av denne sonen og opprette en provins med omtrent én og en halv million innbyggere, der nesten alle vil være kurdere. Sikkerheten til kaldeerne, nestorianerne og de syriske kristne i regionen må garanteres».

King-Crane-kommisjonen besøkte regionen like etter en massakre på kristne, som varte fra 1894 til 1923, utført først av det ottomanske imperiet, og så av Young Turks, assistert av Tysklands andre rike og Weimar-republikken. Kommisjonen var svært betenkt på å bosette armenere i en kurdisk stat, siden Tyrkia hadde brukt kurdiske stridende til å massakrere de kristne. Siden november 2015 har kurderne fra YPD (et hjemmelaget forsvar av den kurdiske delen av Syria) med makt prøvd å gjøre kurdere av assyriske kristne i Nord-Syria og har dermed åpnet gamle sår.

I alle fall, et Kurdistan ble skapt på papir ved Sèvres-konferansen (1920). Men når det førte til tyrkisk opprør ledet av Mustafa Kemal, ble det aldri noe av det, og USA ga opp tanken ved Lausanne-traktaten (1923).

Vi kan se på dette kartet, lånt fra nettsiden Les Cles du Moyen-Orient (nøkkelen til Midt-Østen) at president Wilson hadde planlagt å skape et Kurdistan i det som nå er Tyrkia og en liten del av det nåværende irakisk Kurdistan. Det nåværende Syria var absolutt ikke med i dette prosjektet.

JPEG - 55.9 ko

Rødt: Kurdisk stat planlagt ved Sèvre-avtalen i 1920.
Blått: Område under fransk mandat i 1920, tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister.
Brunt: Område under britisk mandat , tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister
Grønt: Område gitt til Armenia i 1920, tatt tilbake av tyrkiske nasjonalister.

I løpet av den tyrkiske borgerkrigen ga Syrias Hafez el-Assad støtte til PKK på bakgrunn av president Wilsons forslag. De ga politisk asyl til lederen for PKK, Abdullah Öcalan, som ga sitt skriftlige løfte på at han aldri ville kreve syrisk område. Ifølge en folketelling i 1962 var det bare 162 000 kurdere i Syria. En million tyrkiske kurdere søkte tilflukt der og fikk politisk asyl. De teller 2 millioner i dag, og fikk syrisk statsborgerskap i 2011. Ved begynnelsen av krigen kjempet de for å forsvare Syria mot islamistiske leiesoldater med våpen og lønn skaffet fra Damaskus.

Så forandret USA mening, og lovet kurdiske ledere i Irak, Syria og Tyrkia at de ville skape en stat for dem i Syria hvis de ville vende seg mot Damaskus. Noen av dem aksepterte dette tilbudet.

Ved begynnelsen av 2014, da David Petraeus sin gruppe planla utviklingen av IS og invasjonen av al-Anbar (Irak), ga han Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak tillatelse til å erobre oljefeltene i Kirkuk. Dette ble gjort uten noen slags internasjonale protester, siden den offentlige opinion bare ble vist forbrytelser begått av IS.

3. Russland støtter rettighetene til de kurdiske minoritetene

Aller først støttet Russland prosjektet om en autonom kurdisk region i Syria. etter en modell av en egen autonom republikk. YPG-representasjon ble åpnet i Moskva sist februar.

Men da de ble konfrontert med reaksjonen fra syrerne, gikk det opp for dem at situasjonen i Syria var forskjellig fra den i deres eget land. De syriske minoritetene er sammenhengende på en slik måte at det finnes ikke én region der de er i flertall. I årtusener har forsvaret av landet blitt organisert fra denne blandingen av befolkningen, slik at overalt har en minoritet som kunne forbindes med en potensiell inntrenger blitt beskyttet av resten av befolkningen. Derfor garanterer ikke den syriske staten rettighetene til minoritetene ved å gi dem styre over en bestemt region, men ved å organisere institusjoner og administrasjon på en sekulær måte, både på religiøst og etnisk nivå.

Idag ser Russland derfor på det kurdiske spørsmålet anderledes. De har engasjert seg for å forsvare rettighetene til minoritetene generelt, og dette spørsmålet spesielt, men ber dem velge side - enten for eller mot islamistene. I øyeblikket kjemper kurdere av alle slag islamistene - ikke fordi de er islamister, men for å ta tilbake områder som er under jihadist-kontroll og erobre dem for seg selv og til sin egen fordel. Russland har derfor forlangt at de gjør det klart hvem de er allierte med - Washington eller Moskva.

4. Tyrkia vil ha et Kurdistan i Syria, administrert av Barzani-klanen

Ankara nekter å akseptere muligheten for et syrisk Kurdistan som kan operere som en base for PKK og så spre sin innflytelse til å skade Tyrkia. Ankara opprettholder utmerkede forhold til Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak, og har ingen grunn til å gå mot opprettelsen av et syrisk Kurdistan. Derfor har president Recep Tayyio Erdogan inngått en hemmelig avtale med én av de to presidentene for det syriske YPG, der de støtter denne staten. Men denne avtalen vil ikke omfatte de tyrkiske kurderne etter at de gjorde det så bra i valget i juni 2015.

Det tyrkiske ytre høyre, enten de omfatter MHP( Nationalist Handling parti) og de Grå Ulver eller presidents Erdogans Milli Görüs foretrekker raseideologi. Ifølge disse partiene og deres militser må Tyrkia være islamistisk og grunnlagt på den tyrkisk-mongolske rasen. Dette utelukker kristne og kurdere. Opposisjonen deler ikke dette synet, så et stort antall kurdere er perfekt integrert.

Da grunnleggeren av De Grå Ulver, Alparslan Türkes ble visestatsminister, og offentlig gikk inn for en mulig utslettelse av kurderne etter modell av nedslaktingen av de kristne under folkemordet på armenerne og de pontiske grekerne, dannet Abdullah Öcalan PKK. Han fikk politisk asyl i Damaskus frem til 1998. Da truet Ankara med å knuse sin nabo hvis de fortsatte å gi han ly. Hafez el-Assad ba Öcalan finne et annet land som kunne gi han asyl. Han ble til slutt kidnappet i Kenya av Mossad, med hjelp av kurdere fra PDK (Kurdistans demokratiske parti)

5. Iran er mot opprettelsen av et Kurdistan

Omtrent 4,5 millioner kurdere er iranere. De bor i et område der de er i flertall. Selv om de har lovlig likestilling, er området fremdeles gjenstand for diskriminering, og er mindre utviklet enn områder som er bebodd av persere.

Den islamske staten liker ikke upresise grenser, særlig hvis opprettelsen av en ny stat vil føre til separatisme fra andre minoriteter, som Baloch (område i Iran).

Iran er også en alliert til Syria, og vil ikke akseptere at et Kurdistan blir opprettet til skade for Syria.

6. Den kurdiske regionale regjeringen i Irak er for opprettelsen av et Stor-Kurdistan i Irak og Syria

Den Kurdiske Regionale regjeringen i Irak er krigerske mot kurderne i Syria. De to folkegruppene snakker faktisk ikke samme språk (gorani og kurmanji), og har en historisk konflikt som stammer fra den kalde krigen. De irakiske kurderne kontrollerer grensen til området til de syriske kurderne, og nekter adgang til de som de fortsatt mistenker er knyttet til det tyrkiske PKK.

President Massoud Barzani grep makten i 2012, og har siden blokkert valg. Han satte opp et korrupt og autoritært regime, og nølte ikke med å få drept sine motstandere. Han har utvidet sitt område med 40 % med hjelp av IS, han har annektert oljefeltene i Kirkuk, og transporterte oljen, stjålet av IS, gjennom sine egne oljeledninger. Erobringen av sonen på kartet nedenfor viser den geografiske sammenhengen mellom hans område og et eventuelt Kurdistan i Nord-Syria.

JPEG - 40.2 ko

Grønt: Sone der PKK er aktive.
Stiplet grønt: Syrisk-kurdisk område kontrollert av PYD
Rødt: Det autonome irakiske Kurdistan
Stiplet rødt: Område de facto kontrollert av PDK og UPK.

Etter å ha støttet Daesh i kampen om Aïn al-Arab (Kobane), nærmet Den Kurdiske Regionale regjeringen seg YPG, etter anmodning av Washington, og tilbød en symbolsk hjelp. President Massoud Barzani annonserer med jevne mellomrom at hans region er i ferd med å erklære sin uavhengighet, og ser så for seg å annektere en del av Syria. Men han blir vedvarende motarbeidet til opprettelsen av et Kurdistan. Det skal styres av Saleh Muslim.

7. Israel er for en opprettelse av et Stor-Kurdistan i Irak og Syria, men ikke i Tyrkia

For sin egen sikkerhet har Israel gått inn for opprettelsen av en demilitarisert sone ved sine grenser, på bekostning av sine naboer - det egyptiske Sinai og Sør-Libanon. Men med utviklingen av rakett-teknologien har de forlatt denne strategien og evakuert både Sinai og Sør-Libanon. Siden 1982 har de utviklet en strategi som består av kontroll av «bakdøren» fra de tre store maktene i regionen - Egypt, Syria og Irak. For å opprettholde denne kontrollen har de arbeidet for å opprette en uavhengig stat, Sør-Sudan, og trykker på for å etablere et Stor-Kurdistan i Syria og Irak.

Siden den kalde krigen har Israel beholdt svært nære bånd til Barzani-klanen, de som idag har makten i irakisk Kurdistan.

8. Frankrike er for resolusjonen om det kurdiske problemet uten at det omfatter tyrkiske områder

I 2011 undertegnet de franske og den tyrkiske utenriksministrene Alain Juppé og Ahmet Davutoglu en avtale som planla tyrkisk støtte til krigene i Libya og i Syria (som ennå ikke hadde startet) i bytte mot Frankrikes støtte for et tyrkisk medlemskap i den Europeiske Unionen og en løsning på de kurdiske spørsmålet til skade for Tyrkias naboer. Med andre ord, Frankrike var enige i å opprette en uavhengig stat, enten i Syria eller i Irak, eller iallfall ta litt fra hvert av de to landene. Dette for å være i stand til å utvise medlemmer av PKK. Denne avtalen, som planlegger forbrytelser mot menneskeheten, har naturlig nok blitt holdt hemmelig, og har ikke blitt ratifisert av deres respektive parlamenter.

Den 31. oktober 2014 mottok president Francois Hollande Recep Tayyio Erdogan i Elysée-palasset. En av de to medpresidentene i det syriske YPG, Saleh Muslim, sluttet seg til møtet i all hemmelighet. De tre mennene ble enige om å skape et Kurdistan i Syria, til skade for de nåværende innbyggerne. Der vil Saleh Muslim ble «nominert» som president.

Men etter kampen ved Aïn al-Arab (Kobane på kumanji kurdisk) mottok president Hollande, etter at USA forlangte det, den andre medpresidenten i YPG, Asya Abdullah - offisielt denne gangen. Dette fikk Ankara til å tenne (8. februar 2015). Madam Abdullah er nemlig kjent for å være trofast mot lederen for PKK, Abdullah Öcalan, og derfor i opposisjon til presidentskapet til Saleh Muslim.

Etter å ha ombestemt seg nok en gang etter angrepene på Paris, presset Frankrike på for å godkjenne Sikkerhetsrådets resolusjon 2249, som går inn for militære aksjoner mot IS, et ypperlig alibi for å skape den nye staten. Men USA og Russland gikk mot det franske prosjektet i siste øyeblikk. Så Paris kan ikke blande seg inn i Syria uten tillatelse fra Damaskus.

9. De tre største kurdiske fraksjonene er for et opprettelse av et Kurdistan, hvor som helst, på den betingelse at det ikke skal kontrolleres av deres rivaler, men av dem selv

I den kalde krigen var kurderne delt mellom de pro-USA (PDK) og de pro-russiske (PKK) med YPG som representerte PKK-flyktningene i Syria. I tillegg til disse fundamentale splittelsene kom det andre. I dag eksisterer det omtrent tjue kurdiske politiske partier.

De kurdiske samfunn er organisert som et klan-system som kan minne om det sørlige Italia, slik at deres politiske lojalitet er bestemt av familien, ikke av individet.

I det 18. og 19. århundre ga kurdiske ledere alltid privilegier til allianser med store makter, heller enn befolkningen de levde blant. På den måten greidde de å overleve uten å skade sine egne folk - en situasjon som likner oppførselen til de maronittiske lederne i Libanon.

I 1974-75 var de irakiske kurderne alliert med USA mot Ahmad Hassan al-Bakr. Men USA blandet seg ikke inn da al-Bakr knuste kurderne. Da han ble spurt av en senator-komite om han ikke skammet seg over å ha sviktet kurderne svarte utenriksminister Henry Kissinger kaldt «USAs utenrikspolitikk er ikke noen filantropisk bestrebelse».

De kurdiske lederne, som har akseptert USAs prosjekt i håp om å få adgang til viktige funksjoner i en framtidig stat, nekter å bære ansvaret for Nakba (palestinernes katastrofedag) hvis de må distansere seg fra framtidige maktstrukturer. Faktisk ville det være nødvendig å utvise eller massakrere arabere og assyriske kristne som bodde i Nord-Syria og som har gitt den beskyttelse.

Nylig bruk av makt for å fremme hvert av disse prosjektene

I løpet av sommeren 2016 ga USA direkte assistanse til FDS (med andre ord medlemmer av YPG og noen få arabiske og kristne leiesoldater) for å ta byen Manjib fra IS, som de faktisk indirekte støttet via Tyrkia. Så snart seieren var sikret, tvang Pentagon YPG til å forlate byen de nettopp hadde vunnet, til fordel for grupper som sto i opposisjon til Damaskus.

JPEG - 36.7 ko
Den 23. august avtalte Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, og hans motpart, Massoud Barzani, lederen av de irakiske kurderne, en allianse mot de andre kurdiske partiene. Avtalen ble gjort i Det Hvite Huset (presidentpalasset).

(Bildet og tekst er hentet fra VoltaireNet)

Den 23. august ble presidenten i den kurdiske regionale regjeringen, Massoud Barzani, mottatt med æresbevisninger av de viktigste tyrkiske lederne. Spesielt hadde han et to timer langt møte med president Erdogan. Irakisk Kurdistan ga sin støtte til Tyrkia mot kurderne i PKK, og utarbeidet en plan sammen med Tyrkia for å ødelegge installasjoner i fjellene i Irak. Videre snakket begge parter om et energisamarbeid - antakelig hvordan de kan fortsette å utnytte oljen som IS har stjålet.

Den samme dagen gikk den tyrkiske hæren inn i Syria og tok byen Jarablus ( mellom grensen og Manjib) fra IS. Operasjonen ble gjennomført uten kamp, siden IS adlyder sin tyrkiske mentor. Faktisk har det fram til nå ikke vært noen kamper mellom den tyrkiske hæren og IS, verken her eller andre steder.

De prøvde å bruke fordelen sin, den tyrkiske hæren, da de tok landsbyer mens de rykket fram til Manjib. Selv om USA beordret dem til å stanse, fortsatte de framrykkingen. Så ga CIA anti-tank-raketter til YPG, som brukte dem - først mot tyrkiske tanks (men ikke i Jarablus), så mot den tyrkiske flybasen ved Diyarbakir. Den tyrkiske hæren forsto meldingen, og trakk seg tilbake til Jarablus, og overlot landsbyene sør for byen til turkmensk milits, som denne gangen slåss under det ledige flagget til den frie syriske hæren.

Dagen etter besøket til Massoud Barzani reiste også USAs visepresident Joe Biden til Tyrkia. Mens han var senator leverte Biden inn et lovforslag som hadde til hensikt å proklamere uavhengighet til irakisk Kurdistan. Han annonserte at han hadde bedt YPG om trekke seg ut fra vest for Eufrat - et område som inkluderte Manjib - ellers ville Washington slutte med all støtte til kurderne. Men siden IS allerede har gjort det klart at de ikke vil tillate YPG å slå seg ned øst for Eufrat, er det vanskelig å finne ut hva slags territorium de har igjen.

Til slutt, det er inngått en stille avtale mellom Ankara og Damaskus for å forhindre et Kurdistan administrert av YPG, mens det er inngått andre offisielle avtaler mellom Pentagon og YPG for å forhindre dem i å skyte på hverandre. Dette til tross for Washingtons endrede holdning mot opprettelsen av et Kurdistan.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.