Trumps svigersønn er omstridt medlem i Trump-administrasjonen, men nyter full tillit hos presidenten. Han er pålagt å få ny orden på sakene i Midtøsten ut fra «realitetsprinsipper» og ikke basert på ureflekterte trossetninger som til nå har satt dagsorden. Etter markert suksess vis avis Saudi-Arabia tar han nå fatt på sakene rundt den evigvarende israelsk-arabisk konflikt.
Han er svært hemmelighetsfull og vi vet ikke så mye om ham. Han har hatt store tanker om rettferdighet og ville bli statsadvokat. Men da hans far ble satt fast for skatteunndragelser, var han sikker på at det var et urettferdig vedtak. I følge Jared var faren havnet i en juridisk felle. Han la jus-studiene på hyllen og klarte å redde familiebedriften innen fast eiendom. Da skapte han et mest mulig glatt bilde av seg selv for å distansere seg fra anklagene mot sin far.
Svigerfar hadde så mye tillit til svigersønnen at han ba ham lede president-valgkampanjen i 2016. Noen motstandere ble overrasket over Jareds evner til å organisere med begrensete midler og føre kampanjen fram til seier i november 2016. Straks tok Trump han med på hemmelige samtaler i det hvite hus, selv om de er underlagt militær taushetsplikt. Han holder ennå det akkreditivet. I håp om å skrive sitt navn inn i historiebøkene ved å få til noe ingen forgjengere har klart, ba presidenten Jared løse den arabisk-israelske konflikten og skape fred i Midtøsten; Et risikabelt vågestykke for en ung mann på 36, som sponses av Tzahal; Israels forsvarsdepartement (IDF) og jødiske bosettere i det okkuperte Palestina. Men fordi Jared Kushner hasse særlig behov for aksept i miljøet, er det mulig at slike bidrag fikk annen vekt enn det en på forhånd regnet med. Å utnevne en trofast person på slike poster uten diplomatisk erfaring er et annet vågestykke fra Trump. I stedet for mislykkete profesjonelle diplomater satser Trump på et nytt konsept på et gammelt problem. Til jobben har Jared fått et sjeldent privilegium; Han er eneste høyere embedspersonen som fører samtaler med utenlandske politiske størrelser uten forhandlings-protokoll. Ingen kan derfor kritisere håndtverket hans, men kun måten han behandler temaene. Selv ikke utenriksminister Tillerson, for svigersønn skal bare rapportere til presidenten.
I følge politiske størrelser han har møtt, følger Kushner samme kurs som svigerfar.
Først få tak på realitetene, også om det betyr at en må gi opp en velsmurt offisiell retorikk.
– Ta høyde for alt en kan ha fordel av og som kan sees gjennom bilaterale avtaler en har hatt til nå.
– For det tredje å utnytte så mange multilaterale rettigheter som mulig.
Eneste ulikhet mellom Kushner og svigerfar ligger i hans evne til perfekt diskresjon i forhold til provokasjoner og selvmotsigelser, som Trump bruker for å skremme samtalepartner. De siste 10 måneder har Kushner hatt flere reiser til Midtøsten, særlig til destinasjoner han selv foretrekker: Saudi-Arabia og Israel. Alt nå ser vi starten på Kushners operasjon uten å forstå rekkevidden.
Saudi-Arabia
– Den arabiske realiteten i Trumps perspektiv fra valgkampen var slik:
• Opphoping av petrodollar, betalt massivt av USA for en olje, som saudiene ikke produserer.
• Kongeriket Saudi-Arabias sentrale rolle, kontrollert av MI6 og CIA i kamp mot arabisk nasjonalisme og manipulering av islamsk terrorisme.
• Tron-etterfølger-krisen i landet.
– De bilaterale avtalene er Quincy-avtalen, signert av Franklin D Roosevelt i 1945, fornyet av George W Bush i 2005 og gjelder fram til 2065. Selv om de ikke ble offentliggjort, har mange personer som var med i forhandlingene, sammenfattet resultatene slik:
• Den arabiske kongen godtar US-kontroll over oljen, mens USA forplikter seg til å beskytte kongen og hans private eiendom; Saudi-Arabia.
• Saudi-kongen vil ikke hindre etablering av en stat for den jødiske befolkningen i det tidligere osmanniske riket, mens USA styrker hans regionale rolle.
På det grunnlaget forberedte Kushner toppmøtet 21/5-17 i Riyadh, der nesten alle statsledere i den muslimske verden samlet seg rundt Trump. Saudi-Arabia brøt med en gang forbindelsen til det muslimske brorskapet og finansiering av alle jihadist-grupper i verden, i alle fall nesten alle, med unntak av Jemen.
Saudiene brukte sin innflytelse til å overbevise andre tilstedeværende muslimske land, men den suksessen hadde likevel sin pris:
• Qatar har avvist den nye US-politikken, for det betyr at 137 milliarder dollars-innsatsen mot Syria blir fullstendig bortkastet. Derfor fortsetter olje-staten Qatar sin støtte til flere jihadist-grupper.
Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emiratene har så vedtatt sin ensidige blokade. Om også utenriksminister Rex Tillerson har prøvd å holde seg utenfor strid, har Kushner og president Trump tatt stilling til fordel for Saudi-Arabia.
• Kushner har forpliktet seg til å hjelpe kong Salman og sørge for at hans etterfølger kan innta tronen som han ønsker.
Palass-opprør 4/11-17
Jared Kushner var på 3 dagers besøk til Saudi-Arabia ultimo oktober 2017 og hadde lange møter med kongens sønn, prins Mohammed bin Salman (MBS). Sammen satt de opp liste over medlemmer av kongefamilien som skulle nøytraliseres. Fordi Kushner ikke kjente reaksjonen fra kongens garde på fjerning av prins Muteb, støttet han MBS med leiesoldater fra Academi (tidligere Blackwater) som foretar arrestasjoner. Og fordi han husket mediekampanjen mot sin far, stiller han også noen spinn-doktorer til disposisjon; dvs medie-manipulatører som kan dysse ned palass-opprøret til «intern kamp mot korrupsjon».
Han var allerede reist fra Riyadh da Libanons statsminister Saad Hariri, juridisk sønn av Rafik Hariri men biologisk sønn av prinsen Fadh, ble invitert til «kong Salman i Riyadh raskest mulig.» Resten er kjent: Hariris tale om egen avgang, arrestasjon eller henrettelse av alle fyrster som kunne sette seg opp mot kongens etterfølger eller kreve den posisjonen.
100 MBS-fettere pågripes og dømmes til husarrest eller fengsel. En etter en godtar de, ofte under tortur, å levere ut hele sin formue til øverste lensherre. Han skal ha skrapt sammen 800 milliarder US-dollars ifølge Wall Street Journal. Ingen røster har reist seg opp for å redde disse falne milliardærene, som helt fram til nå satt i velrenommerte forvaltningsråd. Det forsikres av vitner at medlemmer av kongefamilien ble sendt til sykehus-behandling før de kunne returneres til et forhørsrom. MBS hevder å ha løslatt flere, deriblant prins Metab, ex-finansminister Turki Bin Abdallah og ex-protokollsjef Ibrahim Ben Abdallah al-Assaf. Historien er sikkert ikke over ennå. Ifølge instruksene til president Trump vil Jared Kushner nå prøve å hente inn en del av de beslaglagte formuene til sitt eget land.
Tilfellet Hariri
I motsetning til hva fransk presse vil ha oss til å tro, er det lite å takke Paris for ved løslatelsen av Libanons statsminister. Naturligvis grep president Emmanuel Macron inn, for Saad Hariri har saudisk, libanesisk og fransk statsborgerskap. Naturligvis dro han selv til Riyadh, men bare for å la seg ydmyke. Den eneste meningsfulle aksjonen kom fra den libanesiske stillings-kollegaen, president Michel Aoun.
Men Frankrike sto overfor en enkel realitet: Ut fra folkerettens bestemmelser om diplomaters sikkerhet kan ikke statsborgere med flere typer statsborgerskap oppnå diplomatisk immunitet i et land, der de selv har statsborgerskap. Likevel endret president Aoun på situasjonen da han ikke beskyttet personen Saad Hariri, men landets statsminister Saad Hariri. Det er ingen tvil om at arrestasjon av regjeringssjefen i et fremmed land uten rettsprosedyre eller rettsgrunnlag er en krigserklæring; For øvrig kom det rykter i internasjonal presse om mulig saudisk bombing av Libanon. President Aoun i Beirut reagerte med trussel om å ta saken til FNs tvistedomstol og samtidig legge den fram for sikkerhetsrådet. Via sin syriske stillings-kollega Bashar al-Assad tok han også kontakt med Egypts president Abdel Fattah al-Sissi, som representerer likevekt mellom pro- og anti-USA-krefter. Sistnevnte tok kontakt med Jared Kushner. Med Kushners støtte klarte han å oppnå løslatelse av statsministeren. Og forøvrig dro Hariri først direkte til Kairo for å takke al-Sissi.
Midtøsten-problemet: Israel-Palestina-konflikten forblir uløst
– Den brutale sannheten er slik:
• På 70 år har Israel okkupert og bosatt områder i naboland. Det er Golan-høyden i Syria, de libanesiske Shebaa-gårdene, en stor del av Palestina fra 1967 og dessuten nesten hele Øst-Jerusalem.
• Lederne i den palestinske motstandsbevegelsen er nesten alle nøytralisert av Israel: Mange er myrdet. Tel Aviv har splittet palestinerne i rivaliserende fraksjoner; de som ble i Fatah ble i stor grad bestukket av sine fiender, mens Hamas samarbeidet med Mossad mot sine rivaler. Kun få mindre grupper kjemper fortsatt reelt for sine rettigheter, som islamske jihad og PFLP-GC.
• Åpenbart har palestinere, andre arabiske og muslimske folk rettferdighetssans og vil ta vare på og ære det palestinske folkets umistelige rettigheter. Men uten troverdige politiske ledere kan de ikke gjøre annet enn å demonstrere massivt for sin sak på «Jerusalem-dagen.»
– Bilaterale avtaler:
• Realisering av britenes Balfour-erklæring er via US-president Wilsons 14 punkter i 1918 gir basis for opprettelse av Israel.
• Brevet fra president George Bush Jr. til statsminister Ariel Sharon, innebærer rettigheter for palestinske flyktninger om å vende hjem og anerkjenne Israels erobringer etter 1949.
– De multilaterale avtalene:
• FNs sikkerhetsråds resolusjoner 242 og 338 og artikkel 49 i den 4. Genéve-konvensjonen.
Bare president Trump og noen av rådgiverne kjenner scenariet som Jared Kushner ser for seg. Han tar utgangspunkt i forgjengernes linje: Å redusere et arabisk-israelsk spørsmål til kun intern strid mellom israelere og palestinere. På samme kurs fremmet ex-utenriksminister John Kerry forsoning mellom Fatah og Hamas i forhold til Israel og fikk alle til å underskrive en forsoningsavtale 12/10 i Kairo, men uten tilslutning fra PFLP og islamsk jihad. Møtet har også utnevnt Mohmmed Dahlan, en ungdomsvenn av Fatah, til ny leder av Hamas for å kunne forberede sammensmeltning av de to bevegelsene.
Utover det holder alle palestinske grupper fremdeles på med radikalt ulike utspill. For Fatah er Israel et «Rhodesia nr 2», en koloni-stat, som selv har erklært seg uavhengig. Mens det for Hamas, som baserer seg på Hadith og ikke Koranen, er problemet at et muslimsk land ikke kan regjeres av ikke-muslimer.
Starten på begivenhetene nå er erklæringen om flytting av US-ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Åpenbart tester det hvite hus sin evne til å bruke makt. På den ene siden så faktisk delingsplanen for seg Vest-Jerusalem som den jødiske hovedstaden. Men på den andre siden fordømte sikkerhetsrådet Israel da landet på egenhånd gjorde Vest-Jerusalem til hovedstad.
Det selsomme møtet i organisasjonen for islamsk samarbeid som nettopp hadde funnet sted i Istanbul, foreslo flytting av hovedstaden for Palestina-staten fra Ramallah til Øst-Jerusalem. Ser vi bort fra at det neppe er mulig, ble det da heller ikke gjort. Kanskje var det en kamp som ikke kunne vinnes, men likevel et forsøk på å redde æren, slik at en defensiv holdning ville bli akseptert av den muslimske offentlighet.
Foreløpig konklusjon
President Trumps motstandere prøver med alle midler å tvinge ham til å gi opp sin rådgiver Jared Kushner. Men han er fortsatt i stillingen. Til nå har han klart å sette en stopper for saudiernes støtte til terror-grupper og løse tronfølgesrpørsmålets gordiske knute, dvs. ved å nøytralisere den kongelige familien. De kommer til å beklage metodene som har vært i sving: Å henge gamle menn opp etter beina og torturere dem til de ga fra seg bank-papirene sine. Ikke desto mindre fordi alt annet, eller enda verre: mangel på løsning, ville ha ført til borgerkrig. Det skyldes ikke Jared Kushner, men de som så lenge har akseptert dette barbariske og middelalderske saudiske regimet.
På samme måte er det ekstremt unfair idag å flytte US-ambassaden til Vest-Jerusalem og si nei til å opprette en palestinsk regjering i Øst-Jerusalem. Heller ikke her har Jared Kushner et hovedansvar, men derimot «det internasjonale fellesskapet»; særlig de arabisk-sionistiske regjeringene som i 70 år har tillatt Israel å rive til seg den ene boligen etter den andre. Mens vestlige diplomater i 70 år har brukt tid på å tenke ut hva som øker konfliktene og gjør dem enda mer kompliserte, er Jared Kushner den første som har løst flere av dem. Presidentens rådgiver med engleansikt er en organisator som inngir frykt.