Trump, den amerikanske versjonen av Gorbatsjov

Alle pågående internasjonale problemer påvirkes av at USA nekter – noen ganger sammen med sine europeiske allierte – å tillate andre land å vokse. Og Washington nøler ikke med å gå til uakseptable tiltak for å holde på sitt eget imperium.

La oss gå tilbake til slutten av Sovjetunionen i 1991. Kolossen kollapset, og satte befolkningens økonomi flere tiår tilbake. Sammenbruddet amputerte brutalt befolkningens forventede levealder med over tjue år, og provoserte via en dominoeffekt også sammenbruddet hos flere av dets allierte. Allerede på den tiden diskuterte man spørsmålet om hva konsekvensene av denne katastrofen ville bli for det andre store imperiet i det 20. århundre – USA med deres allierte.

En fremtredende russisk samfunnsviter som Igor Panarin spådde en oppløsning av USA til fem forskjellige land, i henhold til befolkningsgruppenes etniske opprinnelse. Noen trodde at han bare forventet det samme fra Russlands rival som den franske politiske forskeren Hélène Carrere d’Encausse hadde spådd om Sovjetunionen. Et scenario som ikke inntraff, men som likevel påvirket utfallet av oppdelingen av det tidligere sovjetiske territoriet.

President George Bush Sr. bestemte seg for å unngå et slikt sammenbrudd i sitt eget land, og kvittet seg raskt med hele det militære oppsettet myntet på den kalde krigen. Han tvang igjennom internasjonal anerkjennelse av USAs militære lederskap under «Desert Storm», for deretter å demobilisere mer enn en million soldater, m.a.o. halvparten av sin arbeidsstyrke. Deretter endret han kursen på sin politikk, og trodde at han ville gå inn i en periode med fred og velstand. Likevel påla han USA å forplikte seg mot fremveksten av en ny rival. Selv om ingen på den tiden trodde at Russland ville stige opp igjen, hverken på mellomlang eller lang sikt, overbeviste den ekstremt venstreorienterte rådgiveren Paul Wolfowitz president Bush om nødvendigheten av å holde EU i sjakk.

Med frykt for et tilsvarende kollaps greide det Republikanske partiet å overta Representantenes Hus for derigjennom å påføre USA denne forpliktelsen. I 1995 tvang de den demokratiske presidenten Bill Clinton til å gjenoppbygge landets militære forsvar, og integrere tidligere medlemmer av Warszawa-pakten i NATO. Dog fantes det ikke lenger en fiende, og derfor heller ingen grunn til å ruste opp eller å utvide NATO. Kongressen avviste drømmen til president Bush Sr. og Clinton om en verden der - uten en seriøs rival - USA ville bli en motor for verdensøkonomien. Tvert imot ønsket de først og fremst at Pentagon skulle tjene på at Sovjetunionen forsvant, for derigjennom å etablere en militær dominans over hele kloden.

Etter at opprustningen ble vedtatt uten president Clintons samtykke, ble Pentagon involvert i krigen i Jugoslavia. Dette engasjementet ble raskt offentlig og førte til NATOs krig mot det fremtidige Serbia.

Samtidig lanserte medlemmene av det såkalte ’Continuity of Government’ (bestående blant annet av Dick Cheney, Donald Rumsfeld og James Woolsey) prosjektet for et nytt amerikansk århundre [1]. Dets mål var:
– Forsvar av hjemlandet;
– Involvering og medfølgende seier i flere samtidige store kriger (Forfatters notat: Det viktige punktet var seier. De skal finne en måte, på et senere tidspunkt, å rettferdiggjøre disse konfliktene på.)
– Gjennomføring av de vanlige oppgaver til de væpnede styrkene (Forfatters notat: Hovedsakelig forsvaret av de multinasjonale selskapene som utnytter oljen).
– og endringer av de væpnede styrkene for å utnytte de store og nødvendige omveltninger i militære anliggender.

Bare de innvidde visste da at det fjerde punktet ble tatt fra en strategi utarbeidet av en av Rumsfelds håndlangere, den fremtidige Pentagon-lederen av det såkalte Office of Force Transformation, admiral Arthur Cebrowski [2]. Denne strategien ble undervist ved de forskjellige militære akademiene fra slutten av 2001, og ble deretter forsterket i 2004 av Cebrowskis assistent, Thomas Barnett [3]. Vi kan se denne strategien under utvikling siden angrepet 9. september med den påfølgende ødeleggelsen av statene gjennom hele Midtøsten-regionen. Hvert av angrepene ført med ulike begrunnelser som maskerte det virkelige målet.

Gjenopprustningsvedtaket av 1995 og Pentagons påfølgende strategi, som ble implementert i Midtøst-regionen fra 2001, er nå i ferd med å gå mot slutten. Mens USA konsentrerte størstedelen av sine ressurser på en ødeleggelse av den muslimske verden, benyttet andre land som Russland og Kina i stedet anledningen til å bygge seg opp der. I dag er USAs væpnede styrker ikke lenger verdens sterkeste.

Dette er hva president Donald Trump og general James Mattis, hans forsvarsminister, innrømmet i uttalelsen om sikkerhetsstrategi under sin tale 17. januar på Johns Hopkins universitetet [4]. Selv om de ikke uttalte eksplisitt at de hadde blitt forbigått, sa de at det å «gjenopprette [deres] komparative militære fordel» hadde høyeste prioritet - bare en annen måte å si det samme på.

Selvfølgelig har de amerikanske væpnede styrker et uovertruffent budsjett som er ni ganger større enn Russlands. Men dets hær er ynkelig uproduktiv [5]. I Syria og Irak involverte Pentagon ca. 10.000 mann mot Daesh, hvorav bare en tredjedel var soldater og to tredjedeler «entreprenører» (leiesoldater) fra private selskaper. Budsjettet for denne operasjonen var syv ganger større enn Russlands, og det militære utfallet var en fiasko. Donald Rumsfeld – som mesterlig hadde omorganisert det multinasjonale selskapet Gilead Science (som han ledet) – viste seg ikke bare ute av stand til å reformere forsvarsdepartementet, men jo mer penger han kastet etter dem, jo mindre effektive ble de.

USAs har sikkert produsert våpen i store mengder, men de er foreldet i forhold til Russlands og Kinas. Amerikanske ingeniører er ikke lenger i stand til å produsere nye våpen, slik demonstrert med feilene i F-35-programmet. I beste fall setter de sammen biter av gamle maskiner og presenterer dem som nye fly. Som president Trump nevnte i sin nasjonale sikkerhetsstrategi, skyldes problemet både kollapsen i forskning og utvikling samt allestedsnærværende korrupsjon i Pentagons innkjøp. Våpenindustrien selger sine produkter automatisk, mens Forsvarsdepartementet ikke har noen ide om hva som virkelig er nødvendig [6].

Uansett hvordan vi ser på problemet er USA-hæren en papirtiger, og det er ikke noe håp om å få den reformert verken på mellomlang eller lang sikt. Og enda mindre er sjansen for at den igjen vil klare å få overtaket på sine rivaler Russland og Kina.

Valget av Donald Trump til Det hvite hus er først og fremst konsekvensen av dette ubestridelige sammenbruddet. Den eneste løsningen for å opprettholde livskvaliteten for amerikanske statsborgere er faktisk å straks forlate drømmen om et globalt imperium, og å vende tilbake til prinsippene i USAs republikk av 1789, slik det fremgår i ’Bill of Rights’.

I løpet av de siste seksten årene har de gamle problemene i det amerikanske samfunnet utviklet seg eksponentielt. For eksempel har bruken av narkotika, som frem til nylig var bekymringsfull for minoritetene, blitt en epidemi blant hvite menn [7]. Det er blitt så ille at kampen mot opiater har blitt et stort nasjonalt anliggende. Og igjen har besittelse av våpen blitt en besettelse. Årsaken er verken et spørsmål om den konstitusjonelle retten til å bære våpen for å beskytte seg mot eventuell misbruk fra staten eller at cowboyer oppfører seg som potensielle kriminelle. Derimot er det frykten for generelle opptøyer. Under det siste Black Friday-salget var våpen bestselgeren. Det gikk forbi mobiltelefonsalget. I 2015 og 2016 ble ca 185 000 våpen solgt den dagen [8]. I 2017 var tilsvarende salgstall mer enn 200 000. Og til slutt, så snart de har den økonomiske muligheten, grupperer amerikanske borgere seg nå sammen med mennesker med samme kulturelle opprinnelse [9] og fra samme sosiale klasse.

Fra nå av vil internasjonale relasjoner domineres av dette spørsmålet: Vil USA akseptere sin nåværende posisjon eller ikke? [10] I dag befinner Donald Trump seg i samme ubehagelige posisjon som Mikhaïl Gorbatsjov en gang hadde.