Det går mot etterkrigstid i Det større Midt-Østen

Alle kriger ender med vinnere og tapere. I de siste sytten årene vi nettopp har gjennomlevd er «Det større Midt-Østen» ikke noe unntak. Mens Saddam Hussein og Muammar Gaddafi har blitt eliminert og Syria vinner, så er de virkelige taperne det arabiske folket.

Slik det nå ser ut kan vi jo late som om problemet kun har med Syria å gjøre. Og at i Syria dreier det seg om Ghouta. Og i Ghouta har den islamske hæren blitt slått. Men denne episoden vil ikke være nok til å erklære slutt på fiendtlighetene som har rast i regionen, ødelagt hele byer og drept tusenvis av menn, kvinner og barn.

Likevel har myten om «borgerkrig» spredt seg som en farsott og fått 130 stater og internasjonale organisasjoner til å delta i «Venner av Syria», der de har møttes for å unngå å ta ansvar og likevel holde hodene høyt.

Siden de aldri har innrømmet noen feil vil de fortsette å begå overgrep i andre «krigsteater». Med andre ord: deres krig i denne regionen vil snart være over, men den vil fortsette andre steder.

Ut fra denne synsvinkelen så skulle det som har foregått i Syria siden USA erklærte krig for nesten 15 år siden - altså da Syrian Accountability Act (lov som skulle få slutt på syrisk støtte til terrorisme og syrisk nærvær i Libanon) ble vedtatt som lov av kongressen i desember 2003, være med på å skape den verdensordenen de ønsket. Mens så å si alle stater i «Det større Midt-Østen» har blitt svekket eller helt ødelagt, så er Syria den eneste staten som fortsatt står oppreist og er uavhengig.

Strategien til admiral Cebrowski var å ødelegge samfunn og ikke-globaliserte stater samtidig som de globaliserte skulle sikres av USAs militære. Dette ville gi betingelsene for plyndring av råmaterialer og energikilder i de ødelagte områdene. Dette kunne altså ikke settes i verk av Pentagon verken her eller i noen annen region.

Under president Trumps lederskap har USAs væpnede styrker gradvis sluttet å støtte jihadistene og begynt å trekke seg tilbake fra slagmarken. Dette betyr nok ikke at de plutselig har blitt filantroper, men de har blitt realistiske.

Denne utviklingen bør markere slutten på USAs innblanding i fremmede land. I ånden fra Atlantic Charter fra 1941 ble London og Washington enige om sammen å kontrollere verdenshavene og verdenshandelen. Derfor forbereder De Forente Stater seg nå på å sabotere handelen til sin kinesiske rival. Donald Trump er i ferd med å reformere the Quad (samarbeid for å motarbeide Kinas One Belt One Road. overs.) sammen med de andre medlemmene, Australia, Japan og India, for å begrense bevegelsene til kinesiske handelsskip i Stillehavet.

På samme tid utnevnte han John Bolton til nasjonal sikkerhetsrådgiver. Boltons største bragd fant sted under Bush jr. administrasjonen da de gikk med på at NATO-allierte skulle være med på militær overvåking på verdenshavene og på global handel.

Kinas store silkevei-prosjekt til sjøs og til lands ser nok ikke ut til å bli gjennomført på en stund enda. Men nå som Kina har bestemt seg for å sende varene sine gjennom Tyrkia i stedet for Syria, og gjennom Hvite-Russland i stedet for Ukraina. kan vi vente at det oppstår uorden i disse to landene.

Allerede i det femtende århundre prøvde Kina å gjenåpne Silkeveien. 300 000 menn bygget en enorm flåte under ledelse av den muslimske admiral Zheng He. Til tross for den varme velkomsten denne fredelige armadaen fikk i Den Persiske Gulf, i Afrika og i Rødehavet, så mislyktes dette foretaket. Deretter fikk keiseren brent hele flåten og Kina trakk seg tilbake til seg selv i fem århundrer.

President Xi har nok blitt inspirert av denne strålende forgjengeren sin til å planlegge «Road and Belt initiativet». Men lik keiser Ming Xuanzong kan han bli nødt til å raske på med sitt eget initiativ, til tross for risikoen for å tape de enorme beløpene han allerede har investert i sitt eget land.

For sin del har ikke Storbritannia gitt opp sin plan om å få til et nytt«arabisk opprør». Det var en plan fra 1915 som skulle bringe wahabiene til makten - fra Libya til Saudi-Arabia. Men den såkalte «arabiske våren» som var ment å installere Det Muslimske Brorskap ved makten, forsvant med den syrisk-libanesiske motstanden.

London har til hensikt å utnytte USAs «pivot to Asia» (vending mot Asia)-strategien for å gjenopprette innflytelsen de hadde den gang de fortsatt var et imperium. Storbritannia er nå klare til å forlate Den Europeiske Union, og har rettet sine væpnede styrker mot Russland. De har prøvd å sikre seg støtte fra sine allierte ved å manipulere «Skripal-saken».

Men de har også opplevd flere tilbakeslag, inkludert New Zealand som nekter å fortsatt spille den føyelige «pliktoppfyllende oversjøiske regionen». Rent logisk burde London heller omdirigere sine jihadister mot Moskva slik de gjorde under krigene som ble sluppet løs i Afghanistan, i Jugoslavia og i Tsjetsjenia.

Russland er den eneste stormakten som har kommet seirende ut av konflikten i Midt-Østen. Dermed har de oppnådd det målet Katarina den store hadde - å få tilgang til Middelhavet og redde kristendommens vugge, en klippe i russisk kultur.

Det ventes at Moskva nå vil utvide den eurasiske økonomiske unionen som Syria sluttet seg til i 2015. På den tiden hadde deres medlemskap blitt avslått etter oppfordring fra Armenia. De var motvillige til å ta en stat som var i krig med i dette felles økonomiske selskapet. Men nå har tingene forandret seg.

Den nye verdensbalansen har vært bipolar fra det øyeblikket Russland avslørte sitt nye atom-arsenal. Mest sannsynlig vil verden bli delt i to - ikke av et jernteppe - men av viljen hos vestlige makter som allerede er i ferd med å splitte opp banksystemene, og som snart vil prøve å gjøre det samme med internett.

På den ene siden skulle dette baseres på NATO og på den andre siden - ikke lenger Warsawa-pakten - men på Collective Security Treaty Organization ( en militærallianse mellom Russland og land i Øst- Europa, Kaukasus og Sentral-Asia) I løpet av periode på tretti år har Russland kvittet seg med bolsjevismen og heller rettet sin innflytelse vekk fra Europa og mot Midt-Østen.

Pendelen svinger. Vesten som tidligere var «den frie verden» har nå gradvis blitt en samling maktmisbrukende samfunn med falsk enighet. Den Europeiske Union har blitt et større og mer undertrykkende byråkrati enn Sovjet-Unionen var. Og nok en gang er det Russland som står som vinner av internasjonale lover.