Voltaire Network

Skripal-saken: Går løgnen for langt?

Den kanadiske historikeren Michael Jabara Carley oppsummerer argumenter i Skripal-saken. De viser at britiske myndigheter trolig skjuler noe og har vært svært raske med å presentere løgner for å sette Russland på tiltalebenken. Han trekker parallell til en eldre britisk skandale, som på en underlig måte har klare fellestrekk med Skripal-saken.

| Montréal (Canada)
+
JPEG - 28.7 ko

Den 4/3-2018 er en vakker dag i Sør-England når MI6-agenten Sergei Skripal og datteren Julia går tur med datteren Julia, stopper på en lokal pub i Salisbury, har lunch på en restaurant like ved og går så til parken, der de kollapser på en benk. Hva har skjedd? Er matforgiftet? Eller er Sergei Skripal innblandet i en skummel affære og angrepet av ukjente personer, som også gjør datteren til et tilfeldig offer?

JPEG - 35 ko

Politiet får melding samme dag kl. 1615 om to bevisstløse personer. Ambulanse sendes straks og begge havner på sykehus mens lokalpoliti starter etterforskning. Det begynner å se ut som et drapsforsøk, men politiet ber om tålmodighet og sier det kan ta måneder før de kanskje vet hva som har skjedd og hvem som eventuelt er ansvarlig.

Den konservative regjeringen mener den ikke trenger vente på etterforskning. «Russerne» har prøvd å ta livet av en tidligere e-offiser, som var informant for MI6. Derfor fengsles Skripal i 4 år før han løslates i spionutveksling med USA. Nå tar «russerne» endelig oppgjør i gammel sak, lyder hypotesen fra tory-regjeringen. Under 24 timer etter hendelsen i Salisbury antyder de konservatives utenriksminister, Boris Johnson, at Russlands regjering er hovedmistenkt i noe som ser ut som et mislykket drapsforsøk på Sergei Skripal.

JPEG - 39.2 ko

Den12/3 innkaller Johnson Russlands ambassadør i London for å informere om at nervegift A-234 er brukt mot Skripals. «Hvordan har dere gjort det?» vil Johnson vite, «Eller har den russiske regjeringen tapt kontrollen med lagrene sine over kjemiske våpen?» Han gir ambassadøren 24 timer på å svare. Faktisk har ikke den russiske regjeringen lager av kjemiske våpen eller giftstoff. Alt ble destruert i september 2017.

Men statsminister Theresa May sier senere samme dag i Underhuset at Skripals, som ennå er i koma, «er forgiftet av et kjemisk våpen, utviklet av Russland og kalt Novichok, (et ord med flere betydninger ved oversettelse fra russisk til engelsk; nybegynner, novise og nykommer.) May sier at Sovjetunionen er kjent for å ha produsert det kjemiske våpenet eller nervegiften, også kjent som A-234. Hun sier det da er «høyst sannsynlig» at den russiske regjeringen sto bak angrepet på Skripals: «Enten er dette en direkte handling utført av den russiske stat mot vårt land. Eller Russland tapt kontroll med en potensielt katastrofalt ødeleggende nervegift og tillatt den overført i andres hender».

En lynrask britisk anklage minner sterkt om anklager i juli 2014 mot den russiske regjeringens involvering i nedskyting av Malaysias MH17-fly over Ukraina. Få timer etter krasjet kom US-alliansen med UK på slep, med påstander om at Russland er ansvarlig for massedrap på sivile passasjerer. Vestens metode er identisk i Skripal-saken. Uten bevis slår toryene fast russisk skyld og fremmer 24-timers-ultimatum til Russlands regjering om at den må bevise sin uskyld eller aller helst innrømme sin skyld.

JPEG - 31.1 ko

Hvordan er «novichok»levert til London? Har Putin godkjent angrepet? Har russerne mistet kontroll med sitt lager av kjemiske våpen? May og Johnson kjenner Russland skyldig i tiltale straks, uten rettssikkerhetskrav om objektivitet, rett til å erklære sin uskyld, og bevis. Tvert om blir det «dom først og dom sist», slik den røde dronningen i Alice i Wonderland, alltid vil ha det.

Den13/3 informerer Russlands London-ambassade britisk UD om at Russland ikke er involvert i Skripal-saken: «Vi vil ikke svare på ultimatum», het det fra Moskva. En tydelig talskvinne for russisk UD, Maria Sakharova, kaller de britiske utspillene «sirkus». Faktisk må talspersoner for britisk UD ha fortalt Boris Johnson at Russland ikke vil svare på et ultimatum. Det er egentlig er bevisst forsøk fra britene på å få fram et negativt russisk svar.

Russlands utenriksminister, Sergei Lavrov, sier offisielt at «så snart rykter settes i gang av britisk ledelse om at Skripals er forgiftet, ber vi om tilgang til prøver av giftstoffet slik at våre eksperter kan analysere dem i overensstemmelse med konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen». Når UKs Moskva-ambassadør oppsøker russisk UD 13/3 for å få et formelt russisk svar på det britiske ultimatum, legger russisk UD ut et kommuniké: «Salisbury-saken viser seg å være nok et uærlig forsøk fra UK-myndigheter på å sette Russland i dårlig lys. Enhver trussel om å bruke «straffe»-tiltak mot Russland vil besvares. Britisk side må være klar over det». Faktisk ber den russiske regjeringen om at den angivelige forgiftningen av Skripals må undersøkes av OPCW, organisasjonen for forbud av kjemiske våpen, i Haag, helt i tråd med prosedyrer som UK i sin tid var enig i da OPCW ble etablert i 1997.

14/3 utviser UK 23 russiske diplomater. Få dager etter utviser Russland 23 britiske diplomater og stenger kontor til British Council i Russland. Samtidig går britene ut med appell til allierte og EU om å vise solidaritet ved å utvise russiske diplomater. 28 land følger opp, men oftest er det bare 1 eller 2 diplomat-utvisninger, som symbolsk skal roe ned britene. Østerrike, Hellas, Bulgaria og Portugal sier nei til panikkreaksjoner. USAs reaksjon er ekstrem: 60 utvisninger og stenging av russisk konsulat i Seattle. Russerne svarer med 60 utvisninger og stenger US-konsulatet i St Petersburg. Det ser ut til å bygge seg opp til en større konfrontasjon. Theresa May antyder sågar muligheten for militære aksjoner.

Samtidig bemerker president Putin: «Enhver fornuftig person har forstått at dette er absurd. Er det tenkelig at noen i Russland ville utføre slike aksjoner like før et russisk presidentvalg og fotball-VM 2018? Nei». I en politisk etterforskning vil vi se etter mål, motiv og mulighet. Er det naturlig at en slik jakt på den skyldige nødvendigvis fører oss til Moskva?

«Å være i støtet» kan sammenliknes med utviklingen av en ballong. Den blåses opp, men så sprekker den med et smell. UKs sak mot Russland begynner å sprekke nesten parallelt med at den blåses opp. Sent i mars lekket russiske Kommersant en britisk Power Point presentasjon, sendt til 80 ambassader i Moskva. Bl a forsikrer den at «britenes kjemiske våpenlaboratorium i Porton Down positivt identifiserer stoffet som angivelig forgiftet Skripals: Det er novichok; utviklet bare av Russland». Begge uttalelser er falske. 3. april slår Porton Down offentlig fast at de ikke er i stand til å bestemme opphav til stoffet som rammet Skripals. Det blir også kjent at formelen for å produsere en «novichok» er trykket i en bok av en avhoppet russisk kjemiker i USA for flere år siden, Vil Mirzayanov. Boka, publisert i 2008, selges på Amazon.com. Der står formlene. Faktisk kan så å si alle verdens regjeringer eller grupper av smarte kjemikere, også kjemi-studenter med gode fasiliteter produsere den nervegiften. Blant regjeringer med originaloppskriften er UK og USA. Russlands ambassade i London skriver i en rapport som er publisert: «Verken Russland eller Sovjetunionen har utviklet det som kalles novichok noen gang». Rapporten sier også at «mens sovjetiske vitenskapsfolk faktisk utviklet nye kjemiske gifter, er ordet «novichok» introdusert i vest medio 1990-tallet for å klassifisere en serie nye gifter, utviklet i Vesten basert på informasjon fra ex-russere. Når britene insisterer på å bruke ordet «novichok», er det også et forsøk på å etablere en kunstig russisk forbindelse».

UKs Power Point-presentasjon stanser ikke med to falske påstander. De følges opp med å peke på «russisk ondskap ved Georgia-invasjon i 2008, Ukraina-undergraving og nedskyting av MH17 i 2014 og innblanding i US-valg i 2016». Anklagene er kyniske løgner som er lett å gjennomskue. Hendelsene det vises til har ikke noe med Salisbury-saken å gjøre og er brukt i en vedvarende anti-russisk demonisering. UKs PowerPoint-framstilling er vulgærpropaganda, akkurat like absurd som under den kalde krigen på sitt verste.

JPEG - 33.7 ko

Som utenriksminister Lavrov peker på bør Skripal-saken sendes til OPCW i Haag. Da kan russerne direkte involveres i etterforskningen og få tilgang til en antatt gift og andre bevis for å kartlegge hendelsen og hvem som står bak. UK-regjeringen avviser først å henvende seg til OPCW. Når den til slutt gjør det, nekter den russerne tilgang til den antatte giften, som har satt Skripals i koma. «En pervers tankegang», sier britene. Men det er ikke slik. Tvert om er det etter prosedyren i OPCW-statuttene, som britene selv har sluttet seg til, men nå avviser. Når Russlands OPCW-representant foreslår en resolusjon om respekt for OPCWs statutter, får ikke forslaget nok stemmer til gyldig vedtak. Britene prøver å gjøre OPCW til mulig redskap mot Russland. Men den strategien har til nå ikke fungert. 12/4 avgir OPCW rapport som slår fast at de bekrefter funn fra UK som viser hvilken gift som er brukt i Salisbury». Rapporten sier ikke noe om opphav til «giftstoff». Britiske anklager mot Russland har dermed ikke noe grunnlag.

Når jeg leser OPCW-kommunikéet, forstår jeg ikke hvorfor Skripals ennå er i live. OPCW-rapporten sier den kjemiske giften de utsettes for, har «høy renhetsgrad». Er det faktisk en nervegift? Merkelig nok unngår rapporten klart svar. Er det nervegift av «høy renhetsgrad», skulle den ha fungert straks og tatt livet av Skripals umiddelbart. Likevel overlever begge to fram til nå. Noe stemmer ikke. Naturligvis kan det være en enkel forklaring på puslespillet.

Er forklaringen enkel? 14/3 gir Lavrov mulig svar fra et møte i Moskva. Giften som Skripals utsettes for, er bedre kjent som BZ. Den svekker bevissthet uten å drepe, mens en nervegift tar livet av folk umiddelbart. USA, UK og flere Nato-land har utviklet og brukt den, i motsetning til Sovjetunionen som aldri gjør det. Det oppdages også spor av A-234, men ifølge eksperter vil slik konsentrasjon av A-234 medføre død for alle som eksponeres for stoffet. «Dessuten», sier den russiske ambassadør i London: «Går vi ut fra en sterk tendens til rask negativ effekt ut fra stoffets renhet og høye konsentrasjon, er det ekstremt mistenkelig om prøvene er tatt flere uker etter at forgiftningen fant sted». Er det mulig at britiske myndigheter har «kludret» med prøvene? Den offisielle OPCW-rapport gir ingen detaljer. Den viser kun til en «kjemisk gift», men heller ikke at OPCW har sendt prøver av giftsubstans til en velkjent sveitsisk lab, som raskt rapporterer sitt overraskende resultat tilbake. OPCW-ledelsen lyger dermed når den sier «prøvene bekrefter britisk identifisering av en kjemisk gift».

Eller er det slik at Porton Down vet at stoffet som brukes mot Skripals er en BZ-gift og så informerer OPCW - eller lyger tory-regjeringen når den offentlig går ut med at det er en gift av novichok-typen? Det britiske forsøket på å ta styring over OPCW har undergravd organets uavhengighet. OPCW-rapport av 12/4 er villedende. Og: Fordi BZ-gift produseres i USA, UK og andre Nato-land, presses samme spørsmål seg fram som toryene har sendt til Moskva: Hvordan har gjerningspersoner skaffet BZ-gift fram til Salisbury? Har i så fall MI5 eller MI6 godkjent et falsk-flagg-angrep mot Skripals, eller har det vært godkjent av den britiske regjeringen eller den britiske statsministeren alene? Eller har UK-regjeringen tapt kontrollen med lagrene? Da fører ikke spor til Moskva, men til London. Det kan føres såkalt prima facie-sak mot den britiske regjeringen, for den har løyet i Skripal-saken. Mistanken om at UK er opphavsland til saken vil alltid rettes mot dem så lenge de avsporer eller skjuler seg bak flotte ord og vendinger, prosedyrer og retoriske knep.

Britiske myndigheter sier de nå kan føre fram topphemmelige bevis, som forklarer alt, men dessverre kan de ikke publiseres. Ikke desto mindre ser det ut til at tory-regjeringen har lekket hemmelighetene til media. The Times la ut en fortelling om et hemmelig russisk laboratorium som produserer nervegifter. Den har dukket opp i alle mainstream-medier. The Daily Mirror presenterer en annen om hemmelig draps-trening. Fortellingene er latterlige. Er den britiske regjeringen så desperat? Er gjennomsnittsbriten så lett-lurt?

JPEG - 45.1 ko

Den hemmelige draps-manualen minner om Zinovjev-brevet i 1924, et falskt dokument som ble laget av «hvite» anti-sovjetiske russere, bosatt i Tyskland. I følge Zinovjev-brevet blander sovjet-myndighetene seg inn i britiske valg med sikte på sosialistisk revolusjon. Det var «fake news» da. Parlamentsvalg skulle holdes i oktober 1924 og toryene brukte brevet for å svekke troverdigheten til det britisk Arbeiderpartiet, Labour. Det pisket opp frykt for «røde» og fikk sin trylle-effekt. Toryene vant og dannet flertallsregjering. Sovjeterne hevdet brevet var falskt og krevde at en uavhengig part skulle utrede for å slå fast sannhet, nøyaktig slik den russiske regjeringen har gjort nå. I 1924 vegret toryene seg mot det. Det var forståelig. De hadde mye å skjule. Det tok 75 år å få klarlagt at «brevet» faktisk var fake. Toryene opptrer nå igjen som om de har noe å skjule. Et dejá vu, men vil det ta 75 år før vi får vite det? Finnes noen ærlige britiske politifolk eller andre som vil fortelle oss sannheten?

Andre indisier viser også at britisk narrativ om Salisbury-hendelsen er fake. London-politiet har prøvd å hindre all kontakt med Skripals. De har plassert Julia på ukjent adresse. Til nå har de nektet russiske myndigheter tilgang til en russisk statsborger, i så fall et brudd på avtale om konsulære rettigheter, Russland versus UK. Finnes det et eneste kapittel i folkeretten som UK respekterer? Den nekter adgang for Julias familie i Russland. Kusine Viktoria får ikke lov å besøke Julia. Er det slik at Julia har britiske påpassere, som briefer henne i tory-fortellingen? Er hun manipulert og «hjernevasket»? Klarer de å snu henne til landsforræder med løfte om ny identitet i USA, nytt hus, BMW og penger? Spilles på hennes lojalitet mot sin far? En uttalelse hun skal ha avgitt ifølge politiet, tyder på det. Eller er uttalelsen, som har en svært britisk og offisiell form, også en fake? Russlands ambassade i London har mistanke om det. Men UK-myndighetene agerer uansett som om de har noe å skjule. Også tyske politikere har kritisert lynraske anti-russiske anklager. Skade-begrensing trengs. Kan en person med sunn fornuft og kritisk evne tro på noe av det toryene sier om Salisbury-saken, ut fra alle bevis?

JPEG - 63.2 ko

«De lyger og vet de lyger», skrev Naguib Mahfouz, egyptisk forfatter og Nobel-prisvinneren i litteratur 1988, en gang: «Og vi vet de er løgnere. Likevel fortsetter de med å lyge». Mahfouz skrev ikke om britene, men det kunne han også ha gjort. For passer ikke de velkjente ordene hans en beskrivelse av dagens regjering i London?

Toryene prøver å beholde kontroll på fortellingen sin. Faren er svært høy for om det viser seg at de løy med hensikt for å få politisk gevinst, gamblet med et destabilisert Europa, verdens fred og sikkerhet. Da må regjeringen tvinges til å gå av og utskrive nyvalg. Så kan britiske velgere ta stilling til om de vil la seg styre av hensynsløse, uhederlige politikere, som er villig til å eskalere til krig mot Russland.

Oversettelse
Per Lothar Lindtner

Kilde
Strategic Culture Foundation (Russie)

Michael Jabara Carley

Michael Jabara Carley Professeur titulaire, Département d’histoire, Université de Montréal.

 
Voltaire Network

Voltaire, internasjonal utgave

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.