Hvordan Putin og Trump satte en stopper for krigen mot Syria

Det er med varsomhet og besluttsomhet at Russland og president Trump satte en endelig sluttstrek for at verden skal domineres av den globalistiske eliten.

Overbevist om at maktbalansen ikke er avhengig av deres økonomi, men heller hviler på deres militære kapasitet, har president Putin gjenopprettet livskvaliteten for sine landsmenn, men ikke før han utviklet Den Røde Arme sin slagkraft. Den 1. mars avslørte han for verden de viktigste våpnene i arsenalet og begynnelsen på sitt program for økonomisk utvikling.

I dagene som fulgte var krigen i Syria konsentrert i det østlige Ghouta. Russlands stabssjef general Valeri Guerassimov ringte sin amerikanske motpart, general Joseph Dunford, og fortalte ham at ved en mulig amerikansk militærintervensjon, ville russiske styrker svare mot de 53 amerikanske skipene i Middelhavet og Gulfen, inkludert deres atomdrevne hangarskip. Fremfor alt ba han om at president Trump ble gjort oppmerksom på landets nye militære kapasitet.

Til slutt tillot USA at den syriske hæren og noen russiske infanterister kunne frigjøre Ghouta fra jihadistene som okkuperte området.

Bare Storbritannia forsøkte å forutse hendelser ved å organisere «Skripal-affæren» - med det for øyet at skulle den nåværende verdensordenen kollapse, kunne vi nok en gang benytte retorikken fra den kalde krigen, som settet de hyggelige cowboyene opp mot den store fæle russiske bjørnen.

I juni, da den syriske hæren, støttet av det russiske luftvåpenet, flyttet inn i den sørlige delen av landet, advarte den amerikanske ambassaden i Jordan jihadistene om at de fra nå av måtte forsvare seg uten hjelp eller støtte fra Pentagon og CIA.

Den 16 juli i Helsinki gikk presidenter Putin og Trump mye lenger. De berørte muligheten for rekonstruksjon av Syria, med andre ord reparasjon av krigsskadene. Donald Trump er, som vi har påpekt her de siste to årene, imot den puritanske ideologien med finansiell kapitalisme og imperialismen som dets direkte resultatet. Han antar med rette at USA på ingen måte er forpliktet til å bære konsekvensene av forbrytelsene til sine forgjengere, som har medført offer også for hans eget folk. Han bekrefter at disse forbrytelsene hadde vært begått på grunn av elitenes globalistiske finanspolitikk og jakten på stadig større fortjeneste. Han anser derfor at det er disse globalistene som må betale, selv om ingen vet nøyaktig hvordan de skal få dem til å gjøre det.

De to presidentene ble også enige om å legge til rette for retur av flyktninger. Ved å gjøre det, drepte Donald Trump retorikken til sin forgjenger, som hevdet at syrerne rømte fra «diktatorisk undertrykkelse», og ikke invasjonen av jihadister.

Mens jihadistene sør i landet flyktet fra de syriske og russiske styrkene, og noen desperate enheter av IS begikk uforståelige grusomheter i prosessen, dro den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov og den russiske stabsjefen Valeri Guerassimov på en rundtur i Europa og Midtøsten.

De ble ønsket velkommen så diskret som mulig i EU. Faktisk, ifølge vestlige kilder, er General Guerassimov en ’conquistador’ som invaderte og annekterte Krim. Han er derfor fratatt innreisetillatelse til EU, som prøver å være selvutnevnt forsvarer av «loven». Dessverre, siden det var for sent å fjerne navnet hans fra sanksjonslistene, bestemte unionen seg for å lukke øynene for prinsippene og gjøre et unntak, slik at et besøk av helten fra gjenforening av Krim og Russland kunne gjennomføres. Skammen som tydelig preget de vest-europeiske lederne i møte med sitt eget hykleri, kan forklare fraværet av offisielle fotografier under besøket fra den russiske delegasjonen.

Den russiske delegasjonen gjenopptok for hver av sine samtalepartnere noen av de vedtakene som ble gjort på toppmøtet i Helsinki. Klokelig avstod russerne fra å be om rapporter rundt de enkelte EU landenes rolle under krigen. I stedet ba de bare om hjelp til å avslutte konflikten – tilbaketrekking av spesialstyrker, opphør av den hemmelige krigen, fjerning av bistanden til jihadistene, retur av flyktningene og gjenåpning av ambassader. Spesielt la de vekt på at alle kunne delta i gjenoppbyggingen.

Så snart delegasjonen dro, forhørte kansler Angela Merkel og president Emmanuel Macron seg i detalj overfor Pentagon for å finne ut om det var sant at president Donald Trump hadde til hensikt å få visse globalistiske selskaper (KKR, Lafarge osv.) til å betale – antagelig bare for kjøre et forvirrende renkespill overfor folkene på den andre siden av Atlanterhavet. Holdningen til president Macron, ex-bankdirektør, er dessverre enda mer forkastelig da han forsøkte å vise sin antatte uvitenhet ved å tilby 44 tonn humanitær hjelp til den syriske befolkningen gjennom den russiske hæren.

I Midtøsten var besøket fra den russiske delegasjonen mer omfattende dekket av media. Lavrov og Guerassimov var i stand til å kunngjøre opprettelsen av fem komiteer for flyktningenes retur. Hver komite, i Egypt, Libanon, Tyrkia, Irak og Jordan, inkluderer representanter for vertsstaten sammen med russiske og syriske delegater. Likevel våget ingen å stille det vanskelige spørsmålet – hvorfor ville et utvalg som dette ikke inkludere EU?

Når det gjelder gjenåpning av ambassader, stjal De forente arabiske emirater showet på bekostning av Vesten og deres allierte ved å forhandle om gjenåpning av sine egen.

Det som stod igjen var Israels iver etter å få fjernet tilstedeværelsen av de iranske militære rådgiverne og de pro-iranske militsene i Syria, inkludert Hizbollah. Statsminister Benjamin Netanyahu økte sin reisevirksomhet til og fra Moskva og Sotchi for å forsvare sin sak. Muligens huskes det etterpå at Guerassimov hadde ironisert over uforskammetheten til de tapende israelerne, som krevde fjerning av de iranske seierherrene. Lavrov beholdt sin diplomatisk maske og minnet om at de ikke ønsket å forstyrre Syrias suverenitet.

Russland løste problemet ved at russlands militærpoliti reinstallerte FN-styrker i en buffersone langs grensen mellom Syria og Israel, en sone FN hadde blitt kastet ut fra fire år tidligere. I løpet av denne fireårsperioden var de blitt erstattet av Al-Qaida, som igjen var støttet av Tsahal. På den syriske siden utenfor denne våpenfrie sonen har Russland også installert åtte militære observasjonsposter. På denne måten kan Moskva garantere både FN og Syria at jihadistene ikke kommer tilbake, og forsikre Israel om at Iran ikke vil angripe fra Syria.

Israel, som til nå hadde satset på den syriske republikkens nederlag og betegnet deres president som en «slakter», innrømmet plutselig via sin forsvarsminister Avigdor Liberman, at Syria var seierherre i konflikten, og at president El-Assad var landets legitime overhode. For å demonstrere sin gode vilje, beordret Liberman bombingen av en gruppe IS-jihadister som israelerne frem til nå hadde holdt som reserve.

Sakte men sikkert begynner den russiske føderasjonen og Det hvite hus å berede grunnen for litt orden i de internasjonale relasjonene. De overbeviser ulike interessefraksjoner om nødvendigheten av å trekke seg fra krigen, og tilbyr til og med hjelp med gjenoppbygging. Den syriske hæren fortetter på sin side frigjøringen av sitt territorium. Det gjenstår nå for president Trump å klare å trekke ut sine tropper fra land sør for (Al-Tanf) og nord for (Øst for Eufrat) det området syrerne kontrollerer, og for president Erdoğan å overlate de jihadistiske flyktningene i nordvest (Idlib) til sin skjebne.