Voltaire Network

USA vil ikke lenger slåss for de transnasjonale finansfolkene

USA’s tilbaketrekning fra Syria og Afghanistan, så vel som general Mattis’s avgang - bekrefter den omveltningen som ryster den nåværende verdensorden. USA er ikke lenger lederne, verken på den økonomiske eller den militære arenaen. De vil ikke lenger fortsette å kjempe for de transnasjonale finansfyrstenes særinteresser. Alliansene de tidligere var ledere for vil etter hvert gå i oppløsning, og uten sine tidligere allierte tillates Russland og Kina’s kraftige fremgang.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 41.5 ko
Donald Trump nekter å akseptere at hans medborgere skal fortsette å betale for realiseringeren av de globale finansfolkene som imperidrøm.

USA’s annonsering den 19.desember 2018 om en delvis tilbaketrekning fra Afghanistan og en full tilbaketrekning fra Syria lød som et tordenskrall. Dette ble neste dag fulgt av forsvarsminister general James ‘Mad Dog’ Mattis’ fratredelse. I motsetning til påstander fra president Trump’s opposisjon, har de to full respekt for hverandre, og deres meningsmotsetninger har ingenting med tilbaketrekningene å gjøre, men på hvilken måte konsekvensene bør håndteres. USA står foran valg som vil markere et skille og forandre verden.

Til å begynne med - for å unngå å dra feil konklusjoner - skal vi ikke glemme forutsetningene og målene for samarbeidet mellom Trump og Mattis.

Umiddelbart etter at han kom til Det Hvite Hus, var Donald Trump påpasselig med å omgi seg med tre høyere militære offiserer med stor nok autoritet til å reposisjonere USA’s væpnede styrker. Michael Flynn, John Kelly og spesielt James Mattis, har i ettertid fratrådt, eller er i ferd med å fratre. Alle tre er flinke soldater som sammen var i opposisjon til sitt eget hierarki under Obama’s presidenttid [1]. De godtok ikke den strategien som ble satt i verk under ambassadør John Negroponte for opprettelsen av terroristgrupper med formål å piske opp stemningen for borgerkrig i Irak [2]. Alle tre sto ved president Trump’s beslutning om å stoppe Washington’s støtte til jihadistene. Likevel hadde hver og en av dem sin egen oppfatning om USA’s rolle i verden, og kom derfor på kollisjonskurs med presidenten.

Den stormen som blåste opp ved mellom-valget [midterm - elections, o.a.] har nådd oss [3]. Tiden for å revurdere internasjonale forbindelser har kommet.

Syria

Da Donald Trump i april - som lovet - nevnte USA’s tilbaketrekning fra Syria, overbeviste Pentagon han om å bli stående. Ikke det at noen få tusen menn ville kunne snu utviklingen av krigen, men fordi deres tilstedeværelse virket som en motvekt til den russiske innflytelsen og en back-up for Israel.

Leveringen av russiske våpen til forsvar for den Syrisk-Arabiske hæren – spesielt S-300 raketter og ultrasofistikerte radarsystemer koordinert v.h.a. det automatiserte kommando og kontrollsystemet Polyana D4M1, førte imidlertid til at maktbalansen ble forskjøvet [4]. Fra og med dette øyeblikket ville USA’s tilstedeværelse virke mot sin hensikt. Ethvert bakkeangrep utført av pro-USA leiesoldater kunne derfor ikke lenger støttes av USA’s luftforsvar uten risikoen for å miste fly.

Ved å foreta en tilbaketrekning nå, vil Pentagon unngå en styrkeprøve og ydmykelsen ved et uungåelig nederlag. Russland har faktisk nektet å gi USA og Israel sikkerhetskodene til rakettene som er levert til Syria. Dette betyr at etter årevis med vestlig arroganse har Moskva avslått å dele kontrollen med Syria, som de hadde godtatt etter den den første Geneve-konferansen i 2012 og som Washington brøt noen få uker senere.

Rent bortsett fra dette, hadde Moskva for lenge siden fastslått at USA’s tilstedeværelse var ulovlig i h.h.t. internasjonalt lovverk og at Syria hadde legitim rett til å handle i selvforsvar.

JPEG - 27.1 ko
General Aharon Haliva kom til Moskva som leder av en israelsk delegasjon den 17. desember 2018. Han informerte sin russiske motpart om Tsahals pågående operasjoner og ba om å få utlevert kodene til de syriske missilene. Forgjeves.

Konsekvensene

Beslutningen om tilbaketrekning fra Syria er ladet med konsekvenser.

1— Pseudo-Kurdistan

Vestens prosjekt for opprettelse av en kolonistat i det nordøstre Syria som var tiltenkt kurderne vil ikke bli noe av. I realiteten gir færre og færre kurdere sin støtte til dette, tatt i betraktning at denne erobringen ville være sammenlignbar med den ensidige proklamasjonenav en stat – Israel – ved den Jødiske militsen i 1948.

Som vi ofte har forklart, vil Kurdistan kun ha legitimitet innenfor de grensene som ble godkjent etter Sèvres-konferansen i 1920, m.a.o. i det som nå er Tyrkia, og ingen andre steder [5]. Til tross for dette vurderte USA og Frankrike fremdeles muligheten for å opprette et pseudo-Kurdistan på arabisk jord for bare få uker siden, og la det være administrert under et FN-mandat ved den franske ex-utenriksministeren, Bernard Kouchner [6].

2— Cebrowski strategien

Pentagon’s prosjekt gjennom de siste sytten år for det ‘Utvidete Midt-Østen’ [the ‘’Greater Middle East’’, o.a.] blir det ikke noe av. Unnfanget av admiral Athur Cebrowski med det formål å ødelegge alle statlige strukturer i regionen, med unntak av Israel, Jordan og Libanon [7]. Denne planen, som startet med Afghanistan og som strakk seg helt til Libya er fremdeles underveis. Den vil finne sin slutt på syrisk territorium.

Det er ikke lenger akseptabelt at USA’s væpnede styrker kjemper på bekostning av skattebetalernes penger for særinteressene til de globale finansfyrstene, selv om de er statsborgere i USA.

3— USA’s militære overlegenhet

Den post-sovjetiske verdensorden som har vært basert på USA’s militære dominans er nå død. Dette kan synes vanskelig å akseptere, men det forandrer ikke virkeligheten.
Den russiske føderasjonen er nå sterkere, både når det gjelder konvensjonelle våpen (siden 2015) og atomvåpen (siden 2018 [8]). Det faktum at de russiske styrkene er en tredjedel mindre i f.t. USA’s og at de kun er tilstede med isolerte oversjøiske troppestyrker, utelukker hypotesen om russisk imperialisme.

Seierherrene og de beseirede

Krigen mot Syria vil ta slutt i løpet av de kommende månedene på grunn av mangel på leiesoldater. Leveransene av våpen fra visse stater, koordinert av KKR-midler [Kohlberg Kravis Roberts o.a.] kan fortsette med forbrytelsene en kort stund, men gir ikke noe håp om å forandre den utviklingen som skjer.

Seierherrene i denne krigen vil utvilsomt være Syria, Russland og Iran, mens de beseirede er de 114 statene som gikk med i ‘’Syria’s venner’’. Enkelte av disse har ikke villet vente på nederlag for å korrigere sin utenrikspolitikk. Faktisk har UAE [the United Arab Emirates, o.a.] nylig annonsert en snarlig gjenåpning av sin ambassade i Damaskus.

Imidlertid er USA’s situasjon uansett mer kompleks. Både Bush jr. og Obama-regjeringene bærer det fulle ansvaret for denne krigen. De var planleggerne og de som satte den i gang innenfor rammeverket av en unipolar verden. På sin side har Donald Trump som presidentkandidat anklaget administrasjonen for å unnlate å beskytte USA’s borgere og i stedet tjent den transnasjonale finanselitens interesser. Umiddelbart etter at han ble innsatt som president kuttet Trump sitt lands støtte til jihadistene og trakk tilbake USA’s styrker fra det utvidete Midt-Østen. Derfor må han betraktes som en av seierherrene i denne krigen, og kan derfor unngå USA’s forpliktelse til å betale for krigsødeleggelsene forårsaket av de transnasjonale selskapene som var involvert [9]. For ham er det nå et spørsmål om en reorientering av USA’s væpnede styrker mot et forsvar av USA’s territorium, avslutning på hele imperiesystemet og å utvikle USA’s økonomi.

Afghanistan

I løpet av de seneste månedene har USA diskret forhandlet med Taliban om forutsetningene for sin tilbaketrekning fra Afghanistan. En første runde med kontakt med ambassadør Zalmay Khalilzad skjedde i Qatar. En andre runde har akkurat begynt i UAE [Emiratene, o.a.]. Utenom de to delegasjonene fra USA og Taliban, deltar også Saudi Arabia, UAE og Pakistan. En delegasjon fra Afghanistan er også ankommet i håp om å bli med i drøftingene.

Det har gått sytten år siden USA og UK invaderte Afghanistan, offisielt som gjengjeldelse for angrepene på WTC - 9/11. Imidlertid kom denne krigen i etterkant av forhandlingene i Berlin og Geneve. Invasjonen tok ikke sikte på å stabilisere landet for så å utnytte det økonomisk, men å ødelegge alle former for statlige institusjoner for å kunne ha kontroll med utnyttingen. Så langt har dette virket, siden situasjonen har blitt verre fra dag til dag.

La oss ta med at Afghanistan’s lidelse startet under Carter’s presidentskap. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzeziński, oppfordret det Muslimske Brorskap og Israel om å starte en kampanje mot kommunistregjeringen [10]. Vettskremte appellerte regjeringen til Sovjet om å sørge for orden. Resultatet var en fjorten år lang krig, fulgt av en borgerkrig som så ble etterfulgt av en Anglo-USA-invasjon.

Etter førti år med uavbrutt ødeleggelse, uttaler president Trump at USA’s tilstedeværelse ikke er løsningen for Afghanistan, den er problemet.

JPEG - 29.8 ko
General James Mattis lovet å skille USAs væpnete styrker fra jihadistene, men ikke å svekke alliansene rundt USA.

USA’s plass i dagens verden

Ved å trekke tilbake halvparten av USA’s tropper som er legalt stasjonert i Afghanistan og alle de som ulovlig er i Syria oppfyller president Trump ett av sine valgløfter. Han har fremdeles igjen å trekke tilbake de 7.000 kvinner og menn som er tilbake.

Det er i denne konteksten general Mattis stilte et fundamentalt spørsmål i sitt avskjedsbrev [11]. Han skriver: «En fundamental oppfatning jeg alltid har hatt er at vår styrke som nasjon er uadskillelig forbundet med styrken i vårt unike og omfattende system av allianser og partnerskap. Mens USA forblir en uunnværlig nasjon i en fri verden, kan vi ikke beskytte våre interesser eller betjene denne rollen effektivt uten å opprettholde sterke allianser og vise respekt overfor disse allierte. Som deg har jeg fra begynnelsen sagt at USA’s væpnede styrker ikke burde være verdens politimann. I stedet må vi benytte alle verktøy i USA’s makt for å sørge for et felles forsvar, inkludert å sørge for effektivt lederskap for våre allierte. 29 demokratier demonstrerte denne styrken i sin forpliktelse om å kjempe ved vår side etter 9-11-angrepene mot USA. ‘Overvinn-ISIS’-koalisjonen av 74 nasjoner er ytterligere bevis.»

Med andre ord, James Mattis drar ikke i tvil logikken i en tilbaketrekning av USA’s tropper fra Afghanistan og Syria, men hva som muligens vil følge – oppløsningen av allianser rundt USA og til slutt, den mulige oppløsningen av NATO. Forsvarsministeren må kunne overbevise sine allierte på vegne av USA ved å gi dem inntrykk av at de vet hva de gjør og at de er sterkest. Det har liten betydning om det er sant eller ikke, poenget er å opprettholde samholdet mellom de allierte, uavhengig av kostnaden. Imidlertid er det for presidenten en klar og overhengende fare. USA har allerede mistet sin økonomiske førsteplass-status til Kina, og nå sin militære førsteplass-status til Russland. Det er påkrevd å slutte å være den enøyde mannen som leder den blinde, og i stedet først passe på sine egne.

I denne affæren oppfører James Mattis seg som en militær. Han vet at en nasjon uten allierte har tapt allerede fra starten. Donald Trump tenker som en administrerende direktør i et selskap; han må først renske opp de ulønnsomme avdelingene som truer med å å senke hele hans virksomhet.

Oversettelse
Eric Kamov

[1] Cobra II : The Inside Story of the Invasion and Occupation of Iraq, Michael Gordon & Bernard Trainor, Atlantic Book, 2006.

[2] ISIS is US: The Shocking Truth Behind the Army of Terror, George Washington’s Blog, Wayne Madsen, Webster Griffin Tarpley, Syrian Girl Partisan, Progressive Press, 2016.

[3] “International relations: the calm before the storm?”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 9 October 2018.

[4] “Hvorfor trekker USA seg så hastig ut av Syria?”, av Valentin Vasilescu, Oversettelse Jostein Bjørkemo, Voltaire Network, 24 décembre 2018.

[5] “Kurdistan-prosjektene”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Ingunn Kvil Gamst, Voltaire Network, 7 septembre 2016.

[6] “Bernard Kouchner enters Syria illegally”, Translation Anoosha Boralessa, Voltaire Network, 14 December 2018.

[7] The Pentagon’s New Map, Thomas P. M. Barnett, Putnam Publishing Group, 2004. “The US military project for the world”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 22 August 2017.

[8] “Vladimir Putin Address to the Russian Federal Assembly”, by Vladimir Putin, Voltaire Network, 1 March 2018. “Det nye russiske atomarsenalet gjenoppretter bipolariteten i verda”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Monica Sortland, Voltaire Network, 8 mars 2018. « Les moyens russes de Défense hypersonique », par Valentin Vasilescu, Traduction Avic, Réseau Voltaire, 28 mai 2016.

[9] “Seize the transnational corporations to rebuild Syria?”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 14 August 2018.

[10] « Brzezinski : "Oui, la CIA est entrée en Afghanistan avant les Russes …" », par Zbigniew Brzeziński, Le Nouvel Observateur (France) , Réseau Voltaire, 15 janvier 1998. Charlie Wilson’s War: The Extraordinary Story of the Largest Covert Operation in History, George Crile III, Atlantic Monthly Press, 2003.

[11] “Resignation letter from James Mattis”, by James Mattis, Voltaire Network, 20 December 2018.

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.