Rekolonisering

Det franske imperiet

I et tiår har Reseau Voltaire sett på den franske viljen for å gjenopprette sitt herredømme over sine tidligere kolonier som feilaktig. Dette var logikken i utnevnelsen av Nicolas Sarkozy til president, og Bernard Kouchner til utenriksminister. Han erstattet begrepet "Menneskerettigheter" fra den franske revolusjonen med den angelsaksiske "Menneskets og borgerens rettigheter" [1]. Senere på en pressekonferanse i margen av FNs generalforsamling, sa hans venn president Francois Hollande at det var på tide å re-etablere et mandat over Syria. Dette fremkom enda tydeligere da ambassadør Francois George-Picots nevø (han som sto bak Sykes-Picot avtalen), tidligere president Valery Giscard d’Estaing, snakket om det. Det er åpenbart at vi på denne måten må forstå president Emmanuel Macrons vilje til å fortsette krigen mot Syria uten USA.

Det fantes alltid et "kolonialt parti" i Frankrike som gikk på tvers av politiske partier og fungerte som en lobby i tjeneste for den rike klassen. Som i alle tider hvor det blir vanskelig for hensynsløse kapitalister å knuse den nasjonale arbeidsstyrken, dukker opp myten om koloniale erobringer. Hvis de "gule vester" lager opprør, så la oss fortsette "menneskets utnyttelse gjennom mennesket" på bekostning av syrerne.

Denne formen for herredømme var tidligere skjult med slagordene til Jules Ferry: «plikten til å bringe sivilisasjonen». Denne tenkemåten hadde innflytelse over François Hollande da han tiltrådte sin stilling. [2] -. I dag tar det sikte på å beskytte folk mot sine valgte ledere som blir kalt "diktatorer".

Frankrike er ikke den eneste tidligere koloniale makten som reagerte slik. Tyrkia fulgte raskt etter.

Det osmanske riket

Tre måneder etter atentatforsøket og det mislykkede kuppet i juli 2016, holdt president Recep Tayyip Erdoğan tale ved universitetet som bærer sitt navn (RTEÜ). Han skisserte deretter ambisjonene til den tyrkiske republikk siden etableringen og dens nye regime . [3]. Ved å henvise eksplisitt til "National Ed" (Misak-i Milli) [4], vedtatt av det osmanske parlamentet 12. februar 1920, begrunnet han sin irredentisme. (En politikk som vil samle alle en mener hører til i samme land. Opprinnelig fra Italias samling. red. tilf.)

Denne eden, som begrunner overgangen fra Det osmanske riket til den tyrkiske republikk, gjør krav på territoriet i Nordøst-Hellas (Vest-Thrakien og Dodekanesene) [5], hele Kypros, Nord-Syria (inkludert Idleb, Aleppo og Hassakeh), og Nord-Irak (inkludert Mosul).

Imperiet som for tiden befinner seg i gjennopprettelse okkuperer allerede i Nord-Kypros (den såkalte "Tyrkiske Republikken Nord-Kypros"), Nordvest-Syria og en liten del av Irak. For alle disse områdene, der det tyrkiske språket og valutaen gjelder, er en guvernør ("wali") blitt utnevnt, som har sitt kontor i Det hvite palass i Ankara.

Det britiske imperiet

Når det gjelder Storbritannia, har fremtiden vært usikker i to år siden Brexit.

Kort etter Donald Trumps tiltredelse som president i Det hvite hus reiste statsminister Theresa May til USA. I samtale med lederne for det republikanske partiet, foreslo hun å gjenopprette det angelsaksiske lederskap til resten av verden [6]. Men president Trump ble valgt til å få slutt på imperiale drømmer, ikke for å føre dem videre.

Skuffet, reiste Theresa til Kina for å foreslå president Xi Jinping å kontrollere internasjonal handel med henne. City, sa hun, er klar til å sikre konverteringen av vestlige valutaer til yuan [7]. Men president Xi ble ikke valgt til å gjøre forretninger med maktenes arvinger som grusla landet hans og påtvang dem opiumskrigen.

Theresa May prøvde en tredje gang med Commonwealth [8]. Noen av kronens tidligere kolonier, som India, opplever i dag sterk vekst og kan bli verdifulle handelspartnere. Symbolsk ble arvingen til tronen, Prince Charles, gjort til president for denne foreningen. Fru May kunngjorde at vi endelig gikk mot et globalt Storbritannia (Global Britain).

I et intervju med Sunday Telegraph den 30. desember 2018 ga den britiske forsvarsminister Gavin Williamson sin analyse av situasjonen. Siden Suezkanal-fiaskoen i 1956 har Storbritannia ført en dekoloniseringspolitikk og trukket sine tropper fra resten av verden. Landet har nå permanente militære baser kun i Gibraltar, Kypros, Diego Garcia og Malvinas ("Falklands" i henhold til deres imperiale navn). I 63 år har London vendt seg til EU, slik Winston Churchill forestilte seg, men som han først ikke trodde England ville bli medlem av. Brexit "river opp denne politikken". Nå er "Storbritannia tilbake som en global makt."

London planlegger allerede å åpne to permanente militærbaser. Den første skal være i Asia (i Singapore eller Brunei), den andre i Latin-Amerika. Sannsynligvis i Guyana for å delta i den nye fasen av Rumsfeld-Cebrowski-strategien for ødeleggelsen av verdensområdene som ikke er knyttet til globaliseringen. Etter "Afrikas store innsjøer", "The Greater Middel East» er tiden inne for "Karibien". Krigen vil begynne med en invasjon av Venezuela av Colombia (pro-USA), Brasil (pro-Israel) og Guyana (pro-britisk).

Uten å bekymre seg for franskmennenes beroligende tale, bygde England et imperium ved hjelp av multinasjonale selskaper i hvis tjeneste de plasserte sin hær. Britene splittet dermed verden i to. Suverenen var kongen av England (dermed underlagt den politiske tradisjon) og keiser av India (hvor han erstattet det gamle ost-indiske kompani og handlet som autokrat).

Dekolonisering var en følge av den kalde krigen. Det ble pålagt vest-europeiske stater av duoen USA og Sovjetunionen. Den har blitt opprettholdt i den unipolare verden, men møter ingen hindringer lenger siden USA trekker seg fra "The Greater Middel East".

Det er vanskelig å forutse hvilken form fremtidig kolonisering vil få. Tidligere ble det gjort mulig grunnet betydelige forskjeller på utdanningsnivå. Men i dag?