Den forferdelige, kommende ødeleggelsen av det «karibiske bassenget»

I en serie tidligere artikler, har vi presentert SouthCom-planen som går ut på å provosere til krig mellom latin-amerikanske nasjoner for å få til ødeleggelse av strukturene i alle statene i «det karibiske bassenget» [1]. Forberedelsene for kriger av denne størrelsesorden, og som iflg. Rumsfeld-Cebrowski-strategien er ment å etterfølge konfliktene i Det Utvidede Midt-Østen, har et perspektiv på ti år [2].

Etter en periode med økonomisk destabilisering [3] og til militære forberedelser, skulle den aktuelle operasjonen i de kommende årene begynne med et angrep på Venezuela fra Brasil (støttet av Israel), Colombia (en av USA’s allierte) og Guyana (m.a.o. Storbritannia). Dette vil bli etterfulgt av (angrep på) andre land, først Kuba og Nicaragua («tyraniets troika» iflg. John Bolton).

Den opprinnelige planen kan imidlertid bli forandret, spesielt på grunn av de oppblomstrende imperialistiske ambisjonene til UK [4] som kan påvirke Pentagon.

Dette er hvor vi befinner oss nå:

Utviklingen i Venezuela

Venezuelas president Hugo Chávez utviklet forbindelser med «Det Utvidede Midt-Østen» på ideologisk basis. Han hadde spesielt fått et nært forhold til Irans president Mahmoud Ahmedinejad og Syrias president Bashar al-Assad. Sammen hadde de sett på muligheten av å opprette en inter-statlig organisasjon, «De Frie Alliertes Bevegelse», etter en modell av «Uavhengighetsbevegelsen» NAM, som ble lammet fordi enkelte av gruppens medlemmer over tid ble knyttet til USA [5].

Selv om Nicolas Maduro adopterte samme type språkbruk som Hugo Chávez, valgte han en helt forskjellig utenrikspolitikk. Det stemmer at han fortsatte tilnærmingen til Russland og at han i sin tur ønsket russiske bombefly velkommen til Venezuela. Han undertegnet en kontrakt for import av 600.000 tonn hvete for å møte hungersnøden i landet. Fremfor alt forberedte han en investering på seks milliarder dollar, av dette fem milliarder innen oljesektoren. Russiske ingeniører overtok jobbene som egentlig tilhørte for venezuelanske arbeidere men som de hadde forlatt.

Nicolas Maduro reorganiserte landets allianser basert på nytt grunnlag. Han opprettet tette bånd til Tyrkia, som er NATO-medlem og hvis hær på dette tidspunkt okkuperer det nordlige Syria. Maduro reiste til Istanbul ved fire anledninger og Erdogan besøkte Caracas ved en anledning.

Sveits var en av Hugo Chávezs allierte og de hadde gitt ham råd angående formuleringen av Chávez’s nye grunnlov. Av frykt for at han ikke ville få raffinere landets gull i Sveits vurderte Maduro Tyrkia, som omformet råmaterialet til gullbarrer. Tidligere hadde gullet blitt værende i Sveits som en garanti for oljekontrakter. Fra nå av ble disse likvide aktiva overført til Tyrkia, mens det nylig behandlede gullet ble returnert til Venezuela. Denne måten å forholde seg på kan tolkes som at den ikke lenger var basert på ideologi, men derimot på interesser. Alt avhenger av hvem som tjener på det.

Samtidig med dette ble Venezuela mål for en destabiliseringskampanje som begynte med guerimbas-demonstrasjonene etterfulgt av forsøket på statskupp den 12. februar 2015 («Operasjon Jericho»). Deretter fulgte en serie av angrep mot den nasjonale valutaen og organisert emigrasjon. Det var i denne konteksten at Tyrkia tilbød Venezuela muligheten til å unngå sanksjoner fra USA. Utvekslingene mellom de to landene ble multiplisert 15 ganger i 2018.

Uansett utviklingen av det venezuelanske regime kan ingenting rettferdiggjøre det som blir planlagt utført mot landets befolkning.

Koordinering av logistiske virkemidler

Fra 31. juli til 12. august i 2017, organiserte SouthCom en enorm øvelse med over 3.000 mannskaper fra 25 allierte stater, inkludert Frankrike og UK. Målet var å forberede en rask landsetting av tropper i Venezuela [6].

Colombia

Colombia er en stat, men ikke en nasjon. Befolkningen bor geografisk separert i forhold til sosial klasse med enorme forskjeller i livskvalitet. Nesten ingen colombianere har tilbragt tid i et nabolag som er innrettet etter en annen sosial klasse enn deres egen. Denne strenge separasjonen har muliggjort en mangedobling av paramilitære styrker og som følge av dette væpnede indre konflikter som har kostet mer enn 220.000 mennesker livet i løpet av tretti år.

Ved makten siden august 2018, har president Iván Duque utfordret den skjøre våpenhvilen som var oppnådd med FARC av hans forgjenger, Juan Manuel Santos, men ikke med ELN. Duque har ikke skrinlagt muligheten for en militær intervensjon mot Venezuela. Ifølge Nicolas Maduro trener USA i øyeblikket 734 leiesoldater i en treningsleir som ligger i Tona, med den hensikt å gjennomføre en falsk flagg-operasjon som skal antenne en krig med Venezuela. Tatt i betraktning den sosiologiske særegenheten i Colombia er det umulig å avgjøre om denne trenings-leiren er kontrollert fra Bogota.

Guyana

I det 19. århundre, ble kolonimaktene enige om en grense mellom Britisk Guyana (nåværende Guyana) og Nederlandsk Guyana (nåværende Surinam), men ingen (avtale-)tekst har definert grensen(e) mellom den britiske sonen og den spanske (nåværende Venezuela). Følgelig disponerer Guyana 160.000 Km² med skogområder som fremdeles er en kilde til uenighet i f.t. sin større nabo. I kraft av Geneve-avtalen av 17. februar 1966 overlot de to statene avgjørelsen til FN’s generalsekretær (på det tidspunkt burmeseren U Thant). Ingenting er forandret siden dette. Guyana har foreslått å bringe saken inn for UNO (FN-observatør, o.a.) den Permanente Voldgiftsdomstolen (i Haag), mens Venezuela foretrekker direkte forhandlinger.

Denne territoriale uenigheten ser ved første øyekast ikke spesielt presserende ut. Dette er imidlertid et kjempestort folketomt område som representerer to tredjedeler av Guyana. Geneve-avtalen har blitt brutt 15 ganger av Guyana som særlig har godkjent utvinning i en gullgruve. Fremfor alt ble innsatsen hevet i 2015 gjennom Exxon-Mobils oppdagelse av oljeforekomster i den atlantiske havbunnen, nettopp i territorialfarvannet til den omstridte sonen.

Guyanas befolkning består av 40 % indianere, 30 % afrikanere, 20 % blandede raser og 10 % amerikanske indianere. Indianerne har et sterkt nærvær innen de offentlige tjenestene og afrikanerne i det militære. Den 21. desember ble det reist mistillitsforslag mot president Granger’s regjering. Han er en pro-britisk, anti-venezuelansk general som har sittet ved makten siden 2015. Til alle sin overraskelse stemte representanten Charrandas Persaud mot sitt eget parti og i en atmosfære av ubeskrivelig kaos provoserte dette fram regjeringens avgang. Den hadde bare en stemme i majoritet. Siden dette har landet vært i en tilstand av stor ustabilitet. Vi vet ikke om president Granger som for tiden går kjemoterapibehandling vil være i stand til å håndtere situasjonen. Samtidig har Charrandas Persaud forlatt parlamentet med eskorte via en bakdør og rømt til Kanada.

Den 22. desember 2018, under fraværet av regjering, foretok (seismikk-skipene, o.a.) Ramform Tethys (under Bahamas-flagg) og Delta Monarch (registrert i Trinidad & Tobago), undersjøiske undersøkelser i havbunnen av det omstridte området på vegne av Exxon-Mobil. I betraktning av at denne inntrengningen brøt med Geneve-avtalen jaget den venezuelanske marinen de to skipene avgårde. Den guyanske utenriksministeren som har ansvaret for slike saker erklærte at dette var en fiendtlig handling.

Storbritannias forsvarsminister , Gavin Williamson, erklærte i the Sunday Telegraph den 30. desember 2018 at The Crown (den engelske stat, o.a.) ville stoppe dekoloniseringen som hadde vært Whitehalls doktrine siden Suez-affæren i 1956. London forbereder åpningen av en ny militærbase i Karibia (for øyeblikket har UK baser kun i Gibraltar, på Kypros, Diego Garcia og på Falklandsøyene). Den nye basen kan bli liggende på Montserrat (De Vest-Indiske øyer), eller mer sannsynlig i Guyana, og skal være ferdig operativ i 2022 [7].

Guyana er nabo med Suriname (Nederlandsk Guyana). Landets president Desi Bouterse er ettersøkt i Europa for narkotikatrafikk, et forhold som skriver seg fra før han ble valgt til president. Men hans sønn, Dino, ble arrestert i Panama i 2013 til tross for det faktum at han hadde kommet inn i landet på diplomatpass. Han ble utlevert til USA der han ble dømt til 16 års fengsel for narkotikatrafikk i realiteten fordi han holdt på å etablere libanesiske Hisbollah i Surinam.

Brasil

I mai 2016 nominerte Henrique Meirelles, finansminister i libano-brasilianske Michel Temers regjering, den israel-brasilianske Ilan Goldfajn til direktør i landets sentralbank. Meirelles hadde også sittet i forberedelseskomiteen for de olympiske leker. I den posisjonen ba han Tsahal [Tsva ha-Hagana le-Yisra’el,: "The Army of Defense for Israel", o.a.] om å koordinere den brasilianske hæren og politiet for på den måten å garantere lekenes sikkerhet. Ved samtidig å kontrollere sentralbanken, hæren og politiet i Brasil hadde Israel ingen vanskeligheter med å støtte den populære bevegelsen av misnøye rettet mot inkompetansen i Workers Party (Arbeidernes parti).

I troen, men uten solide bevis, på at president Dilma Rousseff hadde jukset med offentlige kontoer i forbindelse med Petrobras-skandalen, ble hun av parlamentarikerne stilt for riksrett i august 2016.

Under presidentvalget i 2018, reiste kandidaten Jair Bolsanaro til Israel der han lot seg døpe i vann fra Jordan og som en konsekvens av dette fikk han massiv støtte av de evangeliske velgerne. Han ble valgt med general Hamilton Mourão som sin visepresident. I løpet av overgangsperioden erklærte Mourão at Brasil måtte forberede seg på å sende folk til Venezuela som en «fredsstyrke» umiddelbart etter at Maduro var avsatt. En kommentarer som dette representerer en lite tilslørt trussel, og den har Bolsonaro forsøkte å minimere.

I et intervju 3. januar 2019, på TV-kanalen SBT, fortalte Bolsonaro om forhandlinger med Pentagon angående muligheten av å opprette en amerikansk militærbase i Brasil. Denne erklæringen utløste en sterk motstand i de væpnede styrkene der holdningen er at landet er i stand til å forsvare seg selv uten assistanse.

Under sin innsettelse 2. januar 2019 ønsket den nye presidenten Benjamin Netanyahu velkommen. Dette var første gang at en israelsk person av så stor betydning hadde vært i Brasil. Ved denne anledningen annonserte president Bolsonaro den kommende flyttingen av den brasilianske ambassaden fra Tel-Aviv til Jerusalem.

USAs utenriksminister Mike Pompeo var tilstede under innsettelsen der han møtte den peruvianske utenriksministeren, Néstor Popolizio. Han sa til president Bolsonaro at også hans (Pompeos) mål var å kjempe sammen med ham mot Venezuelas og Cubas «autoritære regimer». På sin retur tilbake til USA stoppet han i Bogota for å møte Colombias president Iván Duque. De to ble enige om å arbeide for diplomatisk isolasjon av Venezuela. Den 14. januar 2019 møttes de 14 statene i Lima-gruppen (inkl. Brasil, Colombia og Guyana) for å bli enige om at Nicolas Maduros nye mandat som startet 10. januar var «ulovlig» [8]. Dette kommunikeet er ikke signert av Mexico. Utover dette meldte seks av medlemsstatene president Nicolas Maduro til det Internasjonale Forbryter Tribunalet for menneskerettighetsbrudd.

Det er i dag helt på det rene at prosessen fram mot krig er underveis. Enorme krefter er i spill og det er lite som kan gjøres for å stoppe disse nå. Det er i denne konteksten at Russland undersøker muligheten for å opprette en permanent luft/marine-base i Venezuela. Øya La Orchila der Hugo Chávez ble holdt fanget under statskuppet i april 2002 vil kunne muliggjøre stasjonering av strategiske bombefly. Dette ville utgjøre en mye større trussel for USA enn de sovjetiske rakettene som var stasjonert på Kuba i 1962.