Overbevist om at støtten til USA er viktigere enn stemmen til landsmennene sine, har Juan Guaidó utropte seg som midlertidig president i Venezuela.

Skape konflikt

I de siste månedene har USA klart å overbevise en fjerdedel av FN-medlemmene - inkludert 19 amerikanske stater - om ikke anerkjenne utfallet av det venezuelanske presidentvalget i mai 2018. Derfor anerkjenner de heller ikke legitimiteten til president Nicolas Maduros andre presidentperiode.

I et intervju med Sunday Telegraph, publisert 21. desember, sier den britiske forsvarsministeren Gavin Wiliamson at hans land forhandler om installasjonen av en permanent militærbase i Guyana for å gjenoppta (imperial) politikken fra før Suezkrisen. Samme dag styrter en guyanesisk parlamentariker sitt lands regjering og tar deretter tilflukt i Canada. Følgende dag hevder ExxonMobil at en båt som var leid for å drive oljeleiting i det omstridte området mellom Guyana og Venezuela ble jaget ut av den venezuelanske flåten. Denne ekspedisjonen ble autorisert av den avgående regjeringen i Guyana som administrerer det virkelig omstridte området. Umiddelbart etterpå varsler Det amerikanske utenriksdepartementet Lima-gruppen om risikoen Venezuela utgjør for den regional sikkerheten. Men den 9. januar 2019 avslørte president Nicolas Maduro det lyd- og videoopptaket som bekrefter at ExxonMobil og Statsdepartementet med vilje ville skape en konfliktsituasjon og slik presse de latinamerikanske landene til å føre krig mellom hverandre. Medlemmer av Lima-gruppen med unntak av Paraguay og Canada
innrømmer manipulasjonen.

Den 5. januar 2019 velger Venezuelas nasjonalforsamling sin nye president, Juan Guaidó, og nekter å anerkjenne lovligheten av president Nicolas Maduro sin andre presidentperiode. Det nevnes at situasjonen kan sammenlignes med presidentens riksrettstiltale slik det er fastslått i paragraf 233 i grunnloven. I et slikt tilfelle (men ikke i den nåværende) er nasjonalforsamlings president den fungerende.

23. januar 2019 organiserte støttespillere og motspillere av Maduro to demonstrasjoner samtidig i Caracas. Ved denne anledningen utpekte Juan Guaidó seg selv som fungerende president og avla ed. USA, Canada, Storbritannia og Israel anerkjente straks den nye presidenten i Venezuela. Spania, som deltok i kuppforsøk mot Hugo Chávez, presser EU til å være med.

Logikken i hendelsene førte til at Venezuela brøt diplomatiske forbindelser med USA og stengte ambassaden i Washington. Men for å støtte Juan Guaidós statskupp har USA ikke anerkjent dette bruddet og opprettholder sin ambassade i Caracas hvorfra de fortsetter å helle bensin på bålet.

Den 24. januar opplevde forsvarsministeren, general Vladimir Padrino, å se seg omringet på tv av overkommandoen for å bekrefte hærens forpliktelse til å tjene nasjonen og den grunnlovsvalgte presidenten Nicolas Maduro. Når det er sagt ba han ham om å fortsette dialogen med USAs opposisjon. Hæren er den eneste effektive administrasjonen landet hviler på.

Igangsette en tidligere utprøvd agenda

I den nåværende situasjonen sitter Venezuela med en grunnlovsvalgt president og en selvutnevnt midlertidig president.

I motsetning til hva venezuelanerne som helhet tenker er USAs mål ikke å avsette Nicolas Maduro, men å overta Karibhavet med utgangspunkt i Rumsfeld-Cebrowski-doktrinen om ødeleggelsen av statlige strukturer. Dette innebærer fjerningen av Nicolas Maduro, men også av Juan Guaidó.

Den nåværende agendaen har allerede vært brukt som eksperiment for å føre Syria fra en situasjon med intern uro (2011) til å bli angrepet av en hær bestående av leiesoldater (2014). Den arabiske ligaens rolle er her erstattet av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), hvis generalsekretær allerede har anerkjent president Juan Guaidó.

Burhan Ghalioun, som er NEDs gamle samarbeidspartner i Syria, er blitt erstattet av andre, så av andre igjen, til de grader at alle har glemt nevner hans. Det er sannsynlig at Juan Guaidó vil bli avsatt på samme vis.

Den syriske modellen har imidlertid bare delvis fungert, for det første fordi Russland og Kina gjentatte ganger har stått imot i FNs sikkerhetsråd. For det andre fordi det syriske folket gradvis har sluttet seg til den syriske arabiske republikk og vist utrolig motstandskraft. Til slutt fordi den russiske hæren utrustet og støttet den syriske hær mot utenlandske leiesoldater som var styrt av NATO. Å vite at Pentagon ikke lenger vil kunne bruke jihadistene til å svekke den syriske staten vil føre til at den videre prosessen overlates til USAs finansdepartement. Det vil gjøre alt for å hindre gjenoppbyggingen av landet og staten.

I de kommende månedene vil den selvutnevnte midlertidige presidenten Juan Guaidó lage en parallell administrasjon for

 Å betale oljepengene i pågående rettssaker
 Å løse den territoriale konflikten med Guyana
 å forhandle om flyktningsituasjonen
 å samarbeide med Washington og fengsle venezuelanske ledere i USA under ulike juridiske anklager.

Tar vi hensyn til erfaringene fra den utvidede Midtøsten de siste åtte årene, må vi ikke tolke dagens hendelser i Venezuela som de i Chile i 1973. Verden etter Sovjetunionens oppløsning er ikke lenger den var under den kalde krigen.

På den tiden hadde USA tenkt å kontrollere hele Amerika og å ekskludere enhver sovjetisk innflytelse. De ønsket å utnytte den naturlige rikdommen i dette området med minst mulig nasjonal kontroll og til laveste pris.

I dag har USA fortsatt forestillingen om verden som unipolar. De har hverken flere allierte eller flere fiender. For dem er enten en befolkning integrert i den globaliserte økonomien, eller den befinner seg på territorier med naturressurser som USA ikke nødvendigvis må utnytte, men som de alltid må kontrollere. Siden disse naturressursene ikke kan kontrolleres av både nasjonene og Pentagon, må de statlige strukturene i disse områdene gjøres uvirksomme.

Dette kartet er hentet fra en Powerpoint presentasjon av Thomas P. M. Barnett, admiral Arthur Cebrowskis assistent, på en konferanse i Pentagon i 2003. Det viser alle stater (rosa sone) som må ødelegges. Dette prosjektet har ingenting å gjøre med enten den kalde krigen eller utnyttelsen av naturressurser. Etter den "utvidede Midtøsten" forbereder amerikanske strateger seg til å ødelegge «Det Karibiske Havet

Forblinde de ulike aktørene

Forutsatt at Juan Guaidó mener han kan løse krisen og betjene sitt land ved å utpeke seg som fungerende president, er det egentlig det motsatte han vil gjøre. Handlingen vil provosere en situasjon som vil ligne en borgerkrig. Han eller hans etterfølgere vil be om hjelp fra sine latinamerikanske brødre. Brasil, Guyana og Colombia vil sette inn fredsstyrker støttet av Israel, Storbritannia og USA. Uroligheten vil fortsette til hele byen blir gruslagt. Det spiller ingen rolle om den venezuelanske regjeringen er bolivariansk eller liberal, om den er mot eller for USA. Målet er ikke å erstatte den men å svekke staten over lang tid. Denne prosessen begynner i Venezuela og vil fortsette til andre land i Den Karibiske Regionen. Den starter med Nicaragua og fortsetter til det ikke lenger er noen reell politisk makt i hele regionen.

Denne situasjonen er klinkende klar for mange arabere fra flere arabiske land som har falt i fella. Dette er foreløpig ikke klart for latinamerikanerne.

Det er selvfølgelig fortsatt mulig at venezuelanerne, til tross for deres stolthet, blir oppmerksomme på manipulasjonen de er gjenstand for, overkommer sine splittelser og redder landet sitt.

Oversettelse
Cubanito