Voltaire Network

London forsvarer stumpene av imperiet sitt mot Iran

For Thierry Meyssan har økningen av spenningen i Gulfen ingen ting å gjøre med den påståtte iranske trusselen. Faktisk er det andre runde av Mossadeghs anti-imperialistiske politikk overfor mullahene. Akkurat som i 1952 er London klare til å gå til krig for å forsvare sine ufortjente økonomiske fordeler. Men dersom Storbritannia vinner denne runden så vil de om få år miste Suez til De Forente Stater.

| Beyrouth (Liban)
+
JPEG - 15.1 ko

Ved slutten av andre verdenskrig strittet Storbritannia mot ideen om å overgi imperiet sitt. De skapte uavhengige sentralbanker overalt for å kunne fortsette å plyndre sine ex-kolonier i det øyeblikket de ble uavhengige. Og selskapene var klar til å grabbe til seg halvparten av de nasjonale verdiene.

Shahens statsminister Mohammad Mossadegh kunne ikke akseptere at London skulle konfiskere Irans olje og stjele 50 prosent av deres overskudd via Anglo-Iranian Oil Company (AIOC). Derfor nasjonaliserte han selskapet.

Men AIOC var eiendommen til det britiske marine-ministeriet. Og London fryktet at dette eksemplet kunne spre seg til hele den tredje verden.

Sett fra Vesten er Iran en farlig konkurrent.

Den britiske statsministeren Winston Churchill ville forsvare sitt imperium. Han overtalte sin USA-partner president Dwight D. Eisenhower til å styrte Mossadegh. Dette ble den felles operasjon AJAX, satt i verk av MI6 og CIA, og dirigert av Kermit Roosevelt og Herbert N. Schwarzkopf. Den første var barnebarnet til tidligere president Theodor Roosevelt som koloniserte Latin-Amerika. Den sistnevnte var far til general Norman Schwarzkof som ledet Gulf-krigen mot Saddam Hussein.

Deretter plasserte den anglo-USA-blokken general Fazlollah Zahedi som statsminister, og skapte et grusomt politisk politi, SAVAK, ved å bruke tidligere Nazi-Gestapo kriminelle. Det iranske folket betalte en blodig pris for sitt ønske om virkelig uavhengighet.

Operasjon AJAX ble en suksess for Anglo-USA blokken. Den skapte en modell for falske revolusjoner med det mål å endre trassige regimer. Men framfor alt satte de frigjøringen av koloniserte folk tilbake med 35 år.

Da det samme USA styrtet Shah Reza Pahlevi som forberedte seg på å øke oljeprisene via OPEC, trodde de at de gjorde et smart trekk ved å organisere hans etterfølger sammen med Frankrike - nemlig returen av Imam Rouhollah Khomeini.

Men de amerikanske cowboyene nådde aldri samme nivå av sluhet som sine engelske mentorer. BOOM! Nok en gang ble Iran en mester i den anti-imperialistiske kampen, slik de hadde vært før det islamske regimet.

Dette er konflikten som gjenoppstår i dag. I Mossadeghs tid kollapset den iranske oljeproduksjonen under vekten av vestlige trusler. Royal Navy grep en iransk oljetanker (Rose Mary i juli 1952, og så Grace 1 ved Gibraltar i 2019).

Som alltid later britene som om loven er på deres side. Men alt de har er faktisk sin egen arroganse.

I Mossadeghs tid beskyldte de Iran for å eksportere olje som de hadde stjålet fra dem (fordi de hadde benektet nasjonaliseringen). I dag påstår de at Iran bryter de europeiske sanksjonene (selv om de selv bryter disse spesielle sanksjonene som er bestemt av internasjonale lover).

Dersom denne konflikten skulle favorisere britene, vil det bli et tilbakeslag for frigjøringen av de koloniserte landene med flere tiår. Skulle konflikten derimot favorisere iranerne, vil det åpne en dør til en helt forandret verden.

Det er allikevel en mulighet for en tredje vei. Mens London og Washington var allierte i 1952, så har de etter hvert blitt rivaler. I 1957 grabbet USA til seg deler av det britiske imperiet under Suez-krisen. Da deltok Washington i de britiske forhandlingene med Gamal Abdel Nasser. De så tilnærmingen mellom de franske og engelske og israelerne. Men gjorde ingen ting før disse gjennomførte sin håpløse ekspedisjon.

I dag opprettholder USA en viss distanse til Storbritannia. Og de vil tjene på et feilaktig trekk fra Londons side for å «redde freden» ved å utkonkurrere dem fra Gulfen,.

Det er britiske rådgivere til stede i Saudi-Arabia, i Bahrein, i Emiratene, i Oman og i Qatar.

Washington har to hensikter når de konfronterer Iran. Det første er å ødelegge Irans struktur, slik de har gjort i Afghanistan, Irak og Libya, og prøver å gjøre i Syria. Dette er Rumsfeld/Cebrowski-strategien.

Det andre målet er å kontrollere eksporten av iranske hydrokarboner for å kunne regulere verdensmarkedet. Dette er Trump/Pompeo-strategien.

Saken rundt atomprogrammet er ikke annet enn et blillig skalkeskjul som alle vet er et fatamorgana.

Det kan jo hende at Whitehall, som er midt oppe i Brexit-floken (som kanskje har kommet for sent og har blitt umulig å løse) vil insistere på å forsvare restene av imperiet sitt.

Kollapsen til Theresa Mays regjering kan kanskje åpne opp for ett eller annet sinnsykt eventyr.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.