Voltaire Network

Tyrkia vil ikke samarbeide verken med NATO eller det russiske CSTO

Etter at de i tre år så å si har trukket seg tilbake fra den internasjonale scenen, så har Tyrkia nå gjort det klart hvor de vil stå. De vil fortsatt være medlem av Den Atlantiske Alliansen og deres integrerte kommando-struktur. Men de vil allikevel understreke sin uavhengighet. De vil ikke ta imot ordre verken fra Den Atlantiske Alliansen eller fra den russiske Collective Security Treaty Organisation. På hjemmebane definerer de seg som muslimsk. De ønsker å integrere minoriteter på nasjonalt basis og bekjempe de elementene som tar imot ordre fra USA.

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 31.5 ko

Tyrkia er i forandring, og de utsiktene som Geroge Friedman, grunnlegger av Stratfor, spådde har vist seg å være feil. Dersom det tidligere ottomanske imperiet skal utvikle seg, kan de ikke være USAs vasall.

Heller enn å bedømme Tyrkia fra vestlige standarder og gjøre narr av deres «nye sultan», bør vi prøve å forstå hvordan denne «Europas ugyldige» prøver å gjenoppbygge sitt kulturelle gap overfor modernitet, og deres nederlag i den første verdenskrigen, uten å benekte deres spesielle historie og geografi.

Et århundre etter Atatürk ser det ikke ut til at hans planer ennå ikke er fullført, og at problemet bare fortsetter.

Vi trodde at med AKP (Rettferdighets og utviklings-partiet) skulle Tyrkia bli et inkluderende islamsk demokrati med en doktrine maken til de europeisk-kristne demokratier.

Gradvis ville de bli betraktet, med ottomansk prakt, som en talsmann for den muslimske verden. Med støtte fra USA skulle de bli en førsteklasses økonomisk makt. De fortsatte moderniseringen og arbeidet med å bli mer vestlig.

Samtidig snudde de ryggen til sine viktigste klient, Libya. Og deretter til sin økonomiske partner Syria. Gradvis styrket de sine relasjoner til Vesten.

Men mordforsøket på den nyvalgte presidenten Recep Tayyip Erdogan i Marmaris den 15. juni 2016 og det påfølgende improviserte statskuppet for å endre staten mislyktes fullstendig. I tre år har AKP strevd for å beherske situasjonen.

De begynte å undersøke sin egen politikk. De feiret treårsdagen for kuppforsøket for å understreke hvor de sto.

Først av alt er Tyrkia, i motsetning til hva vi hadde trodd, verken Vesten, og heller ikke Østen. De definerer seg som en nasjon med forbindelser til begge verdener, halvt asiatisk, halvt europeisk.

Ikke noe av dette forandrer deres forbindelse til NATO eller deres deltakelse i de vestlige krigene til «Den arabiske våren».

Sin uavhengighet har de vist klart når de kjøper det russiske S-400 anti-luftforsvars-systemet. Ankara holder fast både sitt medlemskap i NATO og sin rett til å kjøpe våpen fra alliansens motpart.

De gjør det klart - og det med rette - at det er ikke noe i noen tekst som kan hindre dem i dette valget. Det er ingen som kan nekte dem dette.

Mer enn noen gang er tyrkerne «barna til ulvene» som erobret Asia og deler av Europa. Det er i denne sammenhengen vil må forstå Astana-forhandlingene (Russland - Iran - Tyrkia) om fred i Syria. Eller også den anti-imperialistiske erklæringen den tyrkiske delegasjonen kom med ved toppmøtet for uavhengige stater i Caracas.

For det andre: Tyrkia baserer sin økonomiske uavhengighet gjennom energiprosjektet Turkish Stream, og undersøkelser i sin egen maritime sone utenfor Kypros.

Dette er likevel et svakt punkt. Enkelte deler av den russisk-europeisk rørledningen som går gjennom Tyrkia er allerede i drift, men Europa-kommisjonen kan alltid stanse den etter press fra USA.

Investeringene til denne rørledningen vil ikke bli større enn til North Stream 2. Og ifølge internasjonale lover har ikke Tyrkia noen eksklusiv rett til havområdet ved Kypros. Støtten til marionettstaten Den Tyrkiske Republikken på Nord-Kypros teller ikke i det hele tatt.

Det er i denne sammenhengen at utenriksministeren Mevlüt Cavusoglu nettopp har kunngjort at de sier opp avtalen om migrasjon med EU (og det like etter at de har mottatt de årlige to milliarder euro).

For det tredje. Tyrkia har brutt med den anglo-saksiske finansmodellen. Levestandarden i Tyrkia har gradvis blitt lavere siden Vesten gikk til krig mot Libya. Og enda mer under Vestens krig mot Syria. Ankara har derfor plutselig bestemt seg for å ta tømmene til sin egen sentralbank og å sette ned rentenivået fra 24 % til 19,75 %.

Ingen vet hva som vil bli de økonomiske konsekvensene av denne beslutningen.

For det fjerde. I motsetning til perioden mellom 2002 og 2016 var det fremdeles mulig for minoriteter å bli tyrkiske, men ikke enkeltpersoner som hadde bygget seg allianser i utlandet. Siden kuppforsøket har det vært en gigantisk utrenskning i hæren og administrasjonen.

Det gjaldt alle som var mistenkt for å ha en slags forbindelse til USA, og spesielt tilhengerne til Fethullah Gülen (som nå er flyktning i Pennsylvania). Flere hundre tusen borgere er blitt fengslet.

Krig har ikke blitt ført mot den kurdiske minoriteten men mot kurdere som er alliert med Washington

Selv om vi kan ha en slik oppfatning av han, Recep Tayyip Erdogan, så har han ikke innført noe slags personlig diktatur. Men han tyr til vold for å legge om kursen for landet.

JPEG - 72 ko

For det femte. Tyrkia definerer seg selv som et muslimsk land som respekterer minoriteter. President Erdogan har for eksempel nettopp lagt ned grunnstenen til en syrisk kirke i Istanbul. At han velger å gjøre dette er jo egentlig uforenlig med hans blinde støtte til Det Muslimske Brorskap og hans prosjekt om et kalifat.

«Muslimsk solidaritet» er en illusjon uten mening. Og når det gjelder Iran, så vil han måtte bestemme seg for hvilket «islam» han referer til. I øyeblikket har Ankara brutt med sin tidligere holdning ved å redusere hjelpen til muslimene i det kinesiske Xinjiang.

I øyeblikket okkuperer den tyrkiske hæren den nordlige delen av Kypros, de er i krig i Irak, Syria og Libya, og de er utplassert rundt Saudi-Arabia - nemlig i Qatar, Kuwait, Sudan og ved Rødehavet. Denne flerfoldige aktiviteten kan ikke vare, spesielt ønsker ikke Israel og NATO dette.

Alt dette åpner nye perspektiver som USA ikke ønsker. Allerede har den tidligere finansministeren Ali Babacan og tidligere statsminister Ahmet Davutoglu sluttet seg til Abdullah Gül, tidligere president i republikken.

Gül ga opp sin rivalisering med sin tidligere partner Erdogan under et valg. Men han håper å kunne vinne over AKP i kommunevalg - spesielt i Istanbul. Dette i håp om å hindre et diktatur.

Sammen - og med hjelp av CIUA, prøver de å organisere en opposisjon innenfor AKP, Langley prøver å få til i valg det som de prøvde med mordforsøket på president Erdogan i 2016.

«Hvis ikke de skuffer oss, hvem vil da gjøre det?» erklærer Erdogan.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.