President Francois Hollande og daværende forsvarsminister Jean-Yves Le Drian mottok en kurdisk delegasjon fra Elysée-palasset i nærvær av Bernard-Henri Lévy, som beordret katastrofene i Tunisia, Egypt og Libya.
Den franske høykommissær i Levant, general Henri Gouraud, med hjelp av tyrkerne, rekrutterte 900 menn fra Millis Kurdish-klanen for å undertrykke det arabiske nasjonalistiske opprøret i Aleppo og Raqqa. Disse leiesoldatene ville kjempe som franske gendarmer under det som skulle bli flagget til den nåværende syriske frie hæren (Telegram 5. januar 1921).
Kilde: Archives of the French Army.

Det kurdiske folket har aldri hatt en drøm om forening, med unntak av prosjektet til Prince of Rewanduz. På 1800-tallet var de inspirert av den tyske oppfatningen av nasjonenen og hadde derfor til hensikt å forene språket som et første steg. Selv i dag har de fortsatt flere språk, noe som fører til et markant skille mellom gruppene som snakker henholdsvis Kurmanjis, Sorani, Zazakis og Gurani.

I følge dokumenter som hittil ikke har vært benyttet og som den libanesiske intellektuelle Hassan Hamadé for øyeblikket bruker til å skrive en potensiell kruttønne av en bok, forhandlet presidenten for det franske ministerrådet, Léon Blum, i 1936 med sjefen for det jødiske byrået Chaim Wiezmann og britene om opprettelsen av et Stor-Israel fra Palestina til Eufrat. Dette ville dermed inkludere Libanon og Syria som inntil da var underlagt et fransk mandat. Dette prosjektet mislyktes på grunn av den rasende motstanden fra den franske høykommissæren i Øst-middelhavs-området, grev Damien de Martel. Frankrike (og antagelig Storbritannia) vurderte på det tidspunktet opprettelsen av en kurdisk stat i Syria øst for Eufrat.

Den 4. februar i 1994 mottok President Mitterand en kurdisk delegasjon av medlemmer til det tyrkiske PKK.

Det kurdiske spørsmålet ble igjen prioritert med president François Mitterrand. Midt under den kalde krigen ble hans kone, Danielle, utropt til " kurdernes mor (av Barzani-klanen)". 14 og 15 oktober 1989 arrangerte de et symposium i Paris: "Kurderne: Kulturell identitet, respekt for menneskerettigheter". Kurderne ble gitt en rolle under krigen mellom Irak og Iran, der president Saddam Hussein ble beskyldt for massedrap på dem i landsbyen Halabja, mens den amerikanske hærens rapporter vitner om at det derimot det var forårsaket av iranske stridsgasser som havnet på avveie under en av krigens mange forferdelige kamphandlinger [1]. I 1992 deltok Danielle Mitterand i opprettelsen av en kurdisk marionettregjering i det angelsaksiske okkuperte irakiske området.

Den 31. oktober 2014 fulgte Francois Hollande Recep Tayyip Erdogan ut på trappene foran Elysée palasset. En annen gjest hadde like før diskret forlatt palasset gjennom bakdøren. Det var den pro-tyrkisk kurdiske Salih Muslim.

Under presidentskapet til Nicolas Sarkozy i 2011, undertegnet Alain Juppé en hemmelig avtale med Tyrkia for å opprette et pseudo-Kurdistan. Syria svarte ikke på forhandlingsutkastene. Deretter, 31. oktober 2014, mottok president François Hollande offisielt den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdoğan ved Elysée-palasset med den uoffisielle presidenten for YPG (Kurdisk opprørsbevegelse i Syria), Salih Muslim, for å fullføre avviklingen av Syria som part i forhandlingene. YPG sluttet å anerkjenne seg som syrere og begynte en kamp for ett eget hjemland. Syria sluttet umiddelbart å betale lønningene til dette utskuddet fra deres egne militære styrker.

Mot slutten av slaget om Kobane skiftet Francois Hollande side og uttrykte sin støtte til kurderne ved at han mottok en pro US-delegasjon fra YPG på Elysée palasset den 8. februar 2015.

Noen måneder senere ringte imidlertid president Barack Obama Frankrike for å irettesette dem. Det var ikke opp til Paris å forhandle om et pseudo-Kurdistan basert på dets gamle koloniale drømmer. Det var Pentagons jobb, ifølge Rumsfeld/Cebrowskis etniske plan. François Hollande trakk seg og fikk en pro-amerikansk kurdisk delegasjon av kvinnelige krigere fra Ain al-Arab (med navnet "Kobané", som er tysk og ikke kurdisk). Tyrkia nektet å underkaste seg Washington. Dette var begynnelsen på en lang avsporing mellom medlemmene av Atlanterhavs-alliansen. Fordi franskmennene avviklet sin rolle, og derav brøt avtalen fra 31. oktober 2014, organiserte de tyrkiske hemmelige tjenester sammen med Daesh (IS) angrepene den 13. november 2015 mot franske styrker og 22. mars 2016 mot belgiske styrker, som nettopp hadde innrettet seg under Washingtons ledelse [2]. President Erdoğan erkjente utvetydig angrepene mot belgierne og pressekorpset hans understøttet dette. Til slutt organiserte YPGs Salih Muslim den obligatoriske verneplikten for unge kurdere og bygde diktaturet sitt, mens Ankara utstedte en arrestordre på ham.

Kunngjøring om den tvungne kurderiseringen av det nordlige Syria. Dette dokumentet som ble offentliggjort av assyrisk kristne offere bekrefter den etniske rensingen som ble gjennomført av De Syriske Demokratiske Styrkene (SDF) under veiledning fra US-hæren.

I oktober 2015 opprettet Pentagon de såkalte Syriske Demokratiske Styrker (SDF), en enhet med kurdiske leiesoldater fra både Syria og Tyrkia, inkludert noen arabere og kristne, for å gjennomføre etnisk rensing uten å måtte ta offentlig ansvar for det. SDF utviste arabiske og assyriske kristne familier, og drev de fra deres hjem. Soldater og sivile fra Irak og Tyrkia slo seg ned i disse hjemmene og tok deres land i besittelse. Den syriske katolske erkebiskopen av Hassaké-Nisibi, biskop Jacques Behnan Hindo, attesterte flere ganger at kurdiske ledere i hans nærvær henviste til en plan for å bortvise kristne fra "Rojava". Franske spesialstyrker var vitne til denne forbrytelsen mot menneskeheten uten å løfte en finger. 17. mars 2016 ble selvstendigheten til "Rojava" (pseudo-Kurdistan i Syria) erklært [3]. I frykt for at skjæringspunktet mellom den tyrkiske PKK og den irakiske Barzani-klanen ville bane vei for opprettelsen av et større Kurdistan, sendte den irakiske regjeringen våpen til PKK for å styrte Barzanierne. Dette ble etterfulgt av en serie drap på kurdiske ledere ved å spille klanene opp mot hverandre.

På slutten av 2016 markerte den delvise tilbaketrekningen av de russiske hærstyrkene etterfulgt av frigjøringen av Aleppo utført av den syriske hæren, det endelige vendepunktet i krigen. Kurdistan-planene kollapset og i januar 2017 med ankomsten av president Donald Trump i Det Hvite Hus (hvis valgplattform medførte slutten på Rumsfeld/Cebrowski-strategien), ble det slutt på den massive støtten til jihadister. Man begynte en tilbaketrekking av NATO og amerikanske tropper fra Syria. Frankrike la til rette for tilbaketrekkingen av unge anarkistiske krigere fra Rojava, som tidligere var blitt overtalt til å forsvare den kurdiske saken mens de kjempet for Atlanterhavs-alliansen. Vel tilbake i Frankrike viste de seg å være like ukontrollerbare som de unge franske jihadistene [4]. I følge DGSI (Internal Intelligence) var det således en av disse krigerne som ville forsøke å skyte ned et spesialstyrke-helikopter under evakueringen av Notre-Dame-des-Landes flyplassen [5].

I juni 2017 autoriserte president Trump en felles operasjon med den syriske hæren (kommandert av president Bashar al-Assad) og SDF (dvs. pro-amerikanske kurdiske leiesoldater) for å frigjøre Raqqa, hovedstaden til Daesh (IS) [6]. Krigen er over, men verken Frankrike eller Tyskland oppfatter det slik.

Etter hvert mistet USA kontrollen over YPG og mistet interessen for bevegelsen. Terrororganisasjonen ble da et fransk leketøy, akkurat som Det Muslimske Brorskapet er en britisk marionett.

Dette kartet som ble offentliggjort av pressebyrået Anadolu i januar 2019. Det viser 9 franske militære baser, 8 av den utplassert av president Emmanuel Macron.

Tyrkia publiserte deretter gjennom sitt offisielle byrå, Anadolu Agency, kartet over de franske militærbasene i Rojava, hvor antallet hadde blitt utvidet til ni under Emmanuel Macrons presidentskap. Inntil da kjente man bare til Lafarge-gruppens sementfabrikk. Ankara ønsket å påpeke at Frankrike, i motsetning til sine offisielle uttalelser og i motsetning til USA, forble i landet for å videreføre oppdelingen av Syria.

Vi kan også avsløre at Frankrike, på spørsmål fra de syriske etterretningstjenestene om å tilbakeføre de franske jihadistene som syrerne tok til fange, nektet å repatriere dem for å kjøre en rettssak. I stedet ba Frankrike om at de ble overlevert til de kurdiske styrkene som ville ta seg av dem.

I februar 2018 avslørte Russlands ambassadør i FN, Vasily Nebenzia, at syriske kurdere nettopp hadde benådet 120 IS-ledere og hadde innlemmet dem i YPG.

Allerede i september 2018 forberedte president Trump seg på å trekke amerikanske tropper ut av hele Syria [7]. Overgivelsen av "Rojava" var betinget av at man sperret av den iranske veien som de brukte for å krysse dette territoriet for å nå Libanon. Dette forpliktet president Erdoğan seg til i august. Amerikanske soldater overvåket deretter ødeleggelsen av kurdernes forsvarsverk. En avtale ble validert 16. september av Russland, Tyrkia og Iran. Derfor er slutten på dette pseudo-Kurdistan sannsynlig. Uten å forstå noe av det som skjer, er Frankrike sjokkert når tyrkiske tropper brutalt invaderer denne pseudo-autonome staten som de ulovlig okkuperende styrkene nå flykter fra.

Fullstendig selvhenført og helt frakoblet virkeligheten forsikrer Jean-Yves le Drian at Frankrike trygt forfølger sine mål i Syria.

Gjesten på de franske TV2-nyhetene den 10. september, utenriksministeren Jean-Yves le Drian, prøvde å berolige det franske folket om konsekvensene av denne fiaskoen. Han forsikret at Frankrike har kontroll over situasjonen: jihadistene som er internert i "Rojava" vil ikke bli løslatt, samtidig som det ikke lenger er noen rettsinstitusjoner i området, og derav ikke muligheter for å gjennomføre nødvendige rettssaker. Han fortsatte med å si at president Erdoğan truer Frankrike i et vakuum. Til slutt nektet han, midt i en større ordveksling, å svare på et spørsmål om oppdraget til den franske hæren i området.

Hvis vi ignorerer skjebnen til jihadistene som er fanget så vel som for de sivile som stjal dette landet, har vi ingen nyheter om soldatenes skjebne ved de ni franske militærbasene. De er fanget i kryssilden mellom den tyrkiske hæren som president Holland forrådte, og kurderne som president Macron forlot. Nevnte kurdere har nok en gang lovet troskap til den syriske republikken.

Oversettelse
Bjørn Thorsønn

[1A War Crime Or an Act of War ?”, Stephen C. Pelletiere, The New York Times, January 31, 2003.

[2Selon les experts anti-terroristes, ces attentats n’ont pas été effectués en recourant à un mode opératoire comparable à celui utilisé lors des autres attentats revendiqués par Daesh, mais portent la trace d’une organisation militaire minutieuse, d’un acte de guerre perpétré par un État. “Motivet for angrepene i Paris og Brussel”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Knut Lindtner, Voltaire Network, 30 mars 2016.

[3« Déclaration du Rojava pour une Syrie fédérale », Réseau Voltaire, 17 mars 2016.

[4NATOs anarkistiske brigadar”, av Thierry Meyssan, Oversettelse Monica Sortland, Voltaire Network, 18 septembre 2017.

[5« Ces revenants du Rojava qui inquiètent les services de renseignement », Matthieu Suc et Jacques Massey, Médiapart, 2 septembre 2019.

[7Trump eyeing Arab ‘boots on the ground’ to counter Iran in Syria”, Travis J. Tritten, Washington Examiner, September 29, 2018.