Iran har vært en beskytter av Israel siden keiser Cyrus, som frigjorde jødene fra Babylon. Den islamske republikk, som gjentatte ganger fordømmer staten Israel, har aldri angrepet den.

Den Internasjonale Jerusalem-dagen

Den 7. mai 2021 var den fjerde fredagen i Ramadan. Det var også den tradisjonelle Internasjonale Jerusalem-dagen, etablert av imam Rouhollah Khomeini.

Hans etterfølger, lederen Ali Khamenei, holdt en tale der han pekte på Jerusalem (det tredje helligste stedet i islam) som sentrum for internasjonale forhold og en sentral sak for den islamske verden, ifølge han [1].

Iran anerkjenner nazistenes massakre av europeiske jøder. De mener at europeerne skapte Israel for å bli kvitt de overlevende jødene (noe som er falskt, noe Exodus-affæren avviser), ved å stjele et land som ikke tilhører dem, og så la palestinerne få betale for deres forbrytelse.

Når de gjorde det, viste europeerne hvor lite de bryr seg om menneskerettigheter.

Kapitalistene og kommunistene har vist sitt sanne ansikt.

Iran har aldri anerkjent staten Israel, ikke en gang i Sjah Reza Pahlevis tid, og heller ikke etter at Den Islamske republikken ble opprettet.

Ayatollah Ali Khamenei har spådd at Israel vil forsvinne før 2040, ikke på grunn av Iran, men på grunn av «sin egen arroganse».

Khamenei sier at Israel vil falle når de islamske statene forener seg.

Han hyller martyrene for denne saken, både sunnienes Muslimske Brorskap og hans egne shía-muslimske tilhengere, og som startet med sheik Ahmed Yassin og general Qassem Soleimani.

På de andre siden fordømmer han, uten å nevne navn, «århundrets problem» og «Abrahams avtaler» som president Trump sto bak, og normaliseringen mellom muslimske land og Israel.

Så er det FNs arbeid med å få til en folkeavstemming slik at alle innbyggerne i Palestina. uansett religion og uansett hvor de bor (inkludert de i Latin-Amerika, Australia og andre steder) kan få avgjøre sin felles framtid.

Avgjørelsene fra den israelske høyesterett er høyst politiske.

Den planlagte utvisningen av palestinere fra Sheikh Jarra-naboskapet

I løpet av Ramadan, og særlig etter Ayatollah Ali Khameis tale, har det vært en spent situasjon i Jerusalem rundt den mulige utvisningen av fire palestinske familier fra nabolaget i Sheikh Jarrah.

Siden 1948 har Israel utvist palestinere fra Jerusalem - hus etter hus etter hus - med begrunnelse i lover fra den ottomanske okkupasjonen, lover som både britene og det nåværende regimet har beholdt.

Strategien er å skyve palestinerne tilbake til et lite naboskap i Øst-Jerusalem, Kfar Aqab, som allerede er isolert fra resten av byen med betongmuren.

Men når det gjelder denne spesielle saken med de fire palestinske familiene, så er det ventet at det israelske rettssystemet skal skal ta i bruk den 65 år gamle avtalen med Jordan (som den gangen styrte denne delen av byen) og FN.

Det er ikke tvil om den kommende avgjørelsen til den israelske «rettferdigheten» etter at denne staten på egen hånd i 1967 erklærte Jerusalem som deres «evige og udelelige hovedstad», mot FNs resolusjoner.

Fra den kvelden, fredag 7. mai, var det sammenstøt på Esplanade of the Mosques (Tempelplassen i israelsk terminologi).

De var til og med hardere enn kampene i 2017.

På lørdagen var det også sammenstøt på Vestbredden (der PLO regjerte) og på Gaza-grensen (styrt av Det Muslimske Brorskapet til Hamas).

Den israelske hæren (IDF) spredte mengdene med tåregass og gummikuler. Når brennende ballonger ble sendt over grensen, og Hamas fyrte av raketter inn i Israel, hevnet IDF seg ved å ødelegge en militærpost tilhørende Det Muslimske Brorskap sør i Gaza.

Hamas ba da palestinerne okkupere Tempelplassen fram til slutten på Ramadan torsdag 13. mai.

Israels høyesterett har på det uvisse utsatt høringen som skulle finne sted mandag 10. mai, høringen om utvisningen av de fire palestinske familiene fra Sheikh Jarrah.

Pave Frans ba i søndagens messe om slutt på voldsomhetene i Jerusalem: «Vold avler bare mer vold. La oss stanse disse sammenstøtene», sa han.

Saudi Arabia, Bahrain, Egypt, Emiratene, Iran, Jordan, Marokko, Pakistan, Sudan, Tunisia og Tyrkia har fordømt Israels oppførsel, og bedt om slutt på konflikten.

Også The Quartet (Russland, EU, USA og FN) har kommet med en uttalelse der de skriver «Det er med stor bekymring vi ser på den mulige utvisningen av palestinske familier fra deres hjem hvor de har bodd i generasjoner (…) og vi uttrykker vår motstand mot slike ensidige tiltak som kun vil føre til økning av en allerede spent situasjon» [2].

I sin tale, sendt av Al-Aqsa, kunngjorde Ismael Haniyye at Hamas ville angripe Israel til det gradvis slutter å redusere sine territorier.

Mot en militær konflikt

Plutselig snudde hendelsene - Hamas begynte å fyre av raketter mot Israel om kvelden 10. mai. Israelerne svarte med å bombe Gaza med fly og helikoptre, ti ganger med dødelig.

Alle palestinernes væpnede styrker gikk raskt til krig, med unntak av de palestinske myndighetene, som derimot undertrykket folkelige demonstrasjoner på Vestbredden.

Palestinerne har ikke noe demokrati, de har heller ingen republikk. Ingen vet hva de tenker på. Det har ikke vært noe valg der på 15 år.

Valget som var planlagt i mai ble avlyst av de palestinske myndighetene etter at Israel gikk mot at valget også skulle holdes i Øst-Jerusalem.

Tirsdag 11. mai holdt Hamas-lederen Ismael Haniyeh en fjernsynstale der han forbannet hendelsene i Jerusalem til Gaza.

Han presenterte Al-Quods (Jerusalem) som hjertet i den palestinske nasjonen.

Han fordømte utvisningene i Sheikh Jarrah, men framfor alt mente han sammenstøtene på Tempelhøyden, som et jødisk angrep på Al-Aqsa-moskeen.

Dette er jo ikke sant, det israelske politiet gikk inn i moskeen og fyrte av tåregass som jaget ut demonstrantene som med all rett utfordret utvisningen av de fire familiene i Sheikj Jarrah.

Talen hans overrasket israelerne. Hamas framstår for dem ikke lenger som en motstander som står symbolsk imot Israel, men som en kraft som har som mål å få en slutt på den gradvise israelske ned-gnagingen av palestinske områder.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har fordømt Israels landgevinster i Palestina i årevis. Hans intervensjon for å lære Israel en leksjon kan ha blitt inspirert av Pentagon. De ville redde Tyrkia og rette USAs vrede mot den hebraiske staten.

Dette er krig

På tirsdag kveld raserte de israelske styrkene det tolv etasjer store Al-Shourouk-tårnet i det sentrale Gaza med bruk av kraftige bomber.

Dette tårnet inneholdt blant annet Hamas sin fjernsyns-stasjon Al-Aqsa.

Dette var Israels svar på Haniyes budskap.

Hamas (støttet av Tyrkia og Qatar) og Islamic Jihad (støttet av Iran) svarte med en storm av raketter mot Tel Aviv, men også mot Ashdod, Ashkelon og mot utkanten av Jerusalem.

Ødeleggelsen av fjernsynsstasjonen regnes som en krigsforbrytelse.

Den internasjonale Criminal Court, som har erklært seg kompetent på forbrytelser på palestinske territorier, har derfor besluttet dette.

FNs sikkerhetsråd har møttes to ganger til telefonkonferanse bak lukkede dører.

USA gikk mot enhver offisiell kunngjøring på dette stadiet- De sier at utvisningen av de palestinske familiene i Øst-Jerusalem er en «indre sak for Israel», noe de andre medlemmene av rådet ikke var enige i.

Den arabiske liga har på sin side uttalt at denne saken ikke har noe med en eiendomsstrid å gjøre, og at bare de med god hukommelse har rett.

Russland forlangte et øyeblikkelig møte i The Quartet (FN, Russland, EU og USA).

Fire medlemmer av Sikkerhetsrådet kom med en uttalelse siden rådet ikke kunne ble enige: Frankrike, Estland, Irland og Norge ba Israel «slutte med disse nybygger-aktivitetene, med riving av palestinske hus og utvisninger, inkludert i Øst-Jerusalem».

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, som forsyner Hamas med våpen, fordømte Sikkerhetsrådets passivitet, og ba dem «lære Israel en lekse».

For første gang ble det sammenstøt i blandede byer (muslimske, kristne og jødiske). Spesielt i arbeiderklasse-byen Lod der en ung israelsk muslimsk far ble lynsjet av jødiske innbyggere.

President Reuven Rivlin fordømte en anti-muslimsk «pogrom».

Statsminister Benjamin Netanyahu fordømte på det sterkeste denne forbrytelsen, og erklærte unntakstilstand i Lod.

Da offeret ble gravlagt ble det gerilja-scener i 18 andre blandede byer.

Nå er det ikke bare snakk om en krig mellom Israel og palestinerne, men også om en mulig borgerkrig mellom jøder og ikke-jøder (gojim).

USA har hatt gjentatte kontakter med Israel for å be om mindre vold, men til ingen nytte. Det ser ut som om Washington i stedet forbereder seg på i gjenoppta forholdet til Iran. Etter valget av Biden ønsker de å underskrive en ny atomavtale med Iran - mot råd fra Tel Aviv. Derfor vil de ikke øke presset på Israel.

I håp om å oppnå noe, har USA gått mot et tredje møte i Sikkerhetsrådet via telefon, for å trekke ut tiden.

Formannskapet i Sikkerhetsrådet går på rundgang. Denne måneden er det Kina som har makt til å få til et ansikt-til-ansikt-møte. Men Beijing unnlater å gjøre dette.

En israelsk muslim blir lynsjet av jødiske israelere i Lod, direkte sendt på TV.

Analyse av konflikten

Alle upartiske observante er enige om at den israelske politikken med nybygginger, riving av hus og utvisninger bryter med internasjonale lover og FNs resolusjoner.

Faktisk er dette erobring av territorier - ikke med militær makt men med rekvisisjoner og med feilaktig bruk av lover.

Benjamin Netanyahu, er sønn av privatsekretæren til grunnleggeren av revisjonistpartiet Vladimir Jabotinsky. Han legemliggjorde prosjektet om et Stor-Israel fra Nilen til Eufrat (Eretz Israel, det Gud lover israelerne i Det Gamle Testamentet). Dette skal ble en form for jødisk overhøyhet..

Netanyahu er ikke lenger en majoritetsleder i landet, men han er fortsatt statsminister.

Samtidig er alle enige om at Hamas tilfeldige rakettskyting inn i byene er krigsforbrytelser mot sivile.

Hamas deler ikke ideen om kolonisering av Palestina, ulikt Fatah, men ser kun på det som det faktum at jøder styrer i et muslimsk land.

De mener å stå for en muslimsk overhøyhet. «Denne palestinske seksjonen av Det Muslimske Brorskap» (noe flagget deres indikerte inntil nylig) - ble skapt av Sheikh Ahmed Yassin med Israels hjelp for å svekke Yassir Arafats Fatah.

Det er blitt fastslått at både Likud og Hamas har ideologier fra en annen tidsalder, og med kriminelle vaner. Det blir ingen utsikter til fred om disse to sidene skal leve sammen.

Alle FN-stater, med unntak av Israel, anerkjenner palestinernes «umistelige rettigheter», ikke til å vende tilbake til hjemmene de ble utvist fra i 1948, men til å vende tilbake til landet sitt som fulle borgere.

Når de ønsker dette går de i teorien mot «en tostatsløsning» som Vesten har støttet siden 2007. Ved å holde fast på denne motsigelsen er Vesten ansvarlige for å forlenge konflikten.

De nåværende konfrontasjonene finner alle sted i det geografiske Palestina (dvs. både i statene Israel og Palestina).

Men man skal ikke skjule det faktum at en gang i fortiden gikk palestinske ledere vekk fra kravet om sitt land i et forsøk på å erobre Jordan («Black September»), og deretter Libanon («borgerkrigen der»).

På den måten begikk de enda flere forbrytelser og diskvalifiserte seg selv.

Den eneste løsningen på konflikten er den tosidige staten som ble planlagt av FN ved slutten av andre verdenskrig. Dette vil bli slutt på apartheid-praksisen til Israel, slik Jimmy Carter skrev for 15 år siden [3], og det vil garantere palestinernes rett til å returnere.

Bortsett fra at i dag er ingen israelere eller palestinere i stand til å spille rollene som Frederik de Klerk og Nelson Mandela.

Videre gjør sammenstøtene i de blandede byene som nettopp har skjedd en slik løsning vanskeligere.

Oberst Ralph Peters, som publiserte dette USA stabskart i 2005, skrev den 1. september 2001:

«Ville en fredelig løsning på konflikten i Midt-Østen tjene USA i det hele tatt? Israel, ikke lenger avhengig av De Forente Stater, som sin siste forsvarer kunne vise en bekymringsfull grad av uavhengighet».

Oberst Ralph Peters, som publiserte dette kartet for de amerikanske stabssjefene i 2005, skrev 12. september 2001: "Ville en fredelig løsning på konfliktene i Midtøsten være til nytte for USA? Israel, som ikke lenger er avhengig av USA som sin siste forsvarer, kunne demonstrere en bekymringsfull uavhengighet "(Parameters nr. 31).

Forklarende hypoteser

Det er vanskelig å tro at slitasjen alene forklarer disse interkommunale sammenstøtene.

Israel og palestinerne streber etter å eksistere fredelig sammen, iallfall de som ikke tilhører Likud eller Hamas.

Jeg kommer iallfall med en hypotese om denne regionen kjent blant amerikanske strateger som «et større Midt-Østen».

Hendelsen i Jaffa den 14. mai, der opprørere kastet molotovcocktailer inn i et arabisk hjem, og som ga et tolv år gammelt barn alvorlige brannskader, er en fascinerende historie.

Det provoserte fram hundrevis av anti-jødiske aksjoner i byen, noe som igjen provoserte fram anti-arabiske aksjoner.

Men ifølge politiet skyldtes ikke hendelsen ekstremistiske jøder, men to arabere.

Spørsmålet er da, var det dumskaller som gikk til feil hus på deres egen side, eller var det leiesoldater som begikk et «falsk flagg»-angrep?

Siden 11. september 2001 (med unntak av Trump-parentesen) har Pentagon gått inn for Rumsfeld/Cebrowski-doktrinen. Det er et spørsmål om å tilpasse US Army til kravene fra den finansielle kapitalismen og globalisert handel.

Til å begynne med har staben i USAs militære satt seg som mål å ødelegge alle statlige strukturer i regionen, naturligvis med unntak av Israel, Libanon og Jordan, slik at de multinasjonale selskapene kan utbytte naturressursene der uten å møte noen politiske hindringer.

Det er jo dette vi etter hvert har vært vitne til i Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen. Alle disse krigene ble solgt til oss som «revolusjoner», noe ingen av dem var. De skulle bare vare noen uker, men ingen av dem har så langt tatt slutt («uendelige kriger».)

Så nå er de blitt solgt til oss som «borgerkriger».

I de siste to årene har det samme skjedd i Libanon, men denne gangen uten direkte bruk av våpen.

USAs militære kart, som ble publisert 2005, har derfor blitt modifisert. Det er derfor lovlig å tenke seg at denne «pesten» vil spre seg til Israel.

Ifølge admiral Arthur Cebrowski, er den største vansken med å gjennomføre hans doktrine å holde seg unna ilden. Det er derfor han tenkte seg regionen som «et større Midt-Østen», ikke basert på på ressursene der, men på kulturen til innbyggerne.

Så var det mulig å ødelegge alle statene i regionen, enten regjeringene deres var venner eller fiender, og uten å snakke om det geografiske Palestina?

Denne hypotesen kan ha to varianter: Den første - om det skal smitte til Israel kan det skyldes folk som blir drevet av lidenskap; Den andre er spørsmålet hva Pentagon vil.

Uansett, det som kommer til å skje i de kommende månedene vil bekrefte denne hypotesen. Det som skjer nå kan endre konfliktens natur, og forlenge den i all evighet.

Pentagon gikk mot president Trumps utenrikspolitikk. Noen generaler gratulerte til og med seg selv for å ha lurt han, og gått mot tilbaketrekkingen av USA-tropper fra Syria. De aksepterte ikke at de ville miste dette landet og at det skulle komme under russisk beskyttelse.

De har innført Rumsfeld/Cebrowski-doktrinen i Libanon, mot president Trumps råd. De har spilt interne rivaler mot hverandre slik at de åpent kan bruke sine egne tropper.

I De Forente Stater, blir det Demokratiske partiet stadig mer anti-israelsk, under innflytelse av medlemmer som Rashida Tlaib-gruppen, Ilhan Omar, Cori Bush, Ayanna Pressley og Alexandria Ocasio-Cortez.

Pentagon, som siden 2001 betrakter Israel som en alliert som har blitt for uavhengig etter deres smak, vil nok finne hevn i ødeleggelse.

I løpet av få dager, og spesielt etter at Israel bombet kontorene til Associated Press i Gaza, har pressen i USA gått fra pro-israelsk til pro-palestinsk.

En slik plutselig snuoperasjon kan få en til å undres.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

[1Speech by Ali Khamenei on the occasion of the International Al Quds Day”, by Ali Khamenei, Voltaire Network, 7 May 2021.

[3Palestine: Peace Not Apartheid, Jimmy Carter, Simon & Schuster (2006).