Sidan oppløysinga av Sovjetunionen har Vesten brukt internasjonale domstolar og USAs rettssystem til å få igjennom sin rett. Dei domfeller dei dei kjempar mot og stiller aldri sine eigne kriminelle for retten. Denne oppfatninga om rettferd har blitt det absolutte dømet på dobbeltmoralen deira. Men svekkinga av Vestens dominans etter Russlands siger i Syria, og endå meir etter krigen i Ukraina, byrjar verke inn på dette systemet.

SLUTTEN FOR VESTLEG DOMINANS STARTA I 2016

Den 5. mai, 2016, proklamerte president Vladimir Putin sivilisasjonens siger over barbariet, dvs. Syria og Russlands siger over dei av Vesten væpna og støtta jihadistane. Han organiserte ein fjernsynsoverført symfonikonsert i ruinane av Palmyra, oldtidsbyen der dronning Zenobia hadde fått folk av alle religionar tilå leve saman i harmoni. Konserten, spelt av Marinsky-orkesteret ifrå St. Petersburg, hadde den symbolske tittelen «Bøn for fred». Herr Putin heldt tale via videokonferanse.

Folk i Vesten forstod ikkje kva som skjedde, for dei visste ikkje at jihadistane berre var marionettar for dei hemmelege tenestene deira. I deira auge, og særleg sidan angrepa 11. september 2001 («9/11»), var dei fienden. Dei forstod ikkje at skaden som vart gjort av jihadistar heime og i resten av verda på ingen måte var det same. Til dømes drap 9/11-angrepa – som, tvert imot all logikk, vart skulda på jihadistar – 2977 menneske, medan IS drap hundretusentals arabarar og afrikanarar.

SLUTTEN FOR Å BRUKE INTERNASJONALE DOMSTOLAR SOM VERKTØY

Rettssaka som starta i Haag i 2011 mot ein afrikansk leiar som vart styrta av Vesten, såg ei atmosfære-endring etter Palmyra-konserten. La oss sjå tilbake på fakta: i 2000 vart Laurent Gbagbo vald til president for Elfenbeinskysten. Mannen var USAs kandidat. Han etablerte først eit autoritært regime som favoriserte visse etniske grupper til skade for andre. Så innsåg han at berre vart rikare takka vere sin allierte, og bestemte seg for å tene landet sitt. Straks byrja USA og Frankrike å elde opp til opprør mot han, og sa dei hadde tatt feil. Til slutt, etter intervensjon frå FN, styrta den franske arméen president Gbagbo i 2011 og installerte president Alassane Ouattara, ein personleg ven av Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Den avsette Gbagbo vart arrestert og skulle for retten i Den internasjonale straffedomstolen, skulda for «folkemord». Men Domstolen, som såg at det internasjonale tidevatnet var ved å skifte retning, lykkast aldri i å få etablert fakta. Den frikjende Laurent Gbagbo i 2019, deretter etter ankeprosess i 2020. Sidan har vi sett at det franske nærværet i Afrika ubønhøyrleg har avtatt.

Den internasjonale straffedomstolen, i motsetning til prosjektet til dei som grunnla den, hadde blitt eit instrument for dominans, som berre dømde afrikanske nasjonalistar. Domstolen har aldri etterforska brotsverka til USAs presidentar, Storbritannias statsministrar, eller Frankrikes presidentar. Denne slagsida til fordel for imperialismen, vart tydeleg då aktoren deira, Luis Moreno Ocampo, falskt hevda at dei heldt på Saif al-Islam Gaddafi for å avskrekke libyarane frå å gjere motstand mot NATOs illegale krig.

STARTEN FOR LIKE INTERNASJONALE RETTAR FOR ALLE

På liknande vis godkjende FNs Generalforsamling den 30. desember 2022 ein resolusjon som bad Den internasjonale domstolen, FNs interne domstol, om å dømme den israelske okkupasjonen av Palestina. Det var ei spektakulær reversering av fleirtalet, sidan denne okkupasjonen har vart i ... 75 år. Det er ikkje tvil om at Domstolen vil fordømme Israel og tvinge dei 195 medlemmane av FN til å trekke konsekvensane.

Dei Vestlege statane prøver no å sette ihop ein ny tribunal, sidan dei som allereie fins har svike dei. Forkjemparane har til hensikt å «fordømme Vladimir Putin for russiske brotsverk i Ukraina». Målet er å få folk til å gløyme ansvaret til Tysklands kanslar Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande, som også skreiv under på Minsk-avtalane, utan å nokon gong ha hatt til hensikt å bruke dei, og som let 20 000 ukrainarar bli drepne. Det handlar og om å nekte for at Russlands president Vladimir Putin, på grunn av ansvaret for å forsvare, intervenerte militært i tråd med avtalane som var godkjende med Tryggingsrådets resolusjon 2202.

Militære operasjonar forårsakar offer. Ofte urettvist. Dette er krigens natur, og det som skiller krig frå politiaksjonar. Problemet er ikkje å dømme dei som fører krigar, men å hindre bruken av krig.

Internasjonal strafferett bør ikkje straffe dei som lyt drepe for å forsvare heimlandet sitt, men dei som skapar kunstige konfliktar og dei som drep utan grunn. Dette er slett ikkje same tingen.

SLUTTEN FOR INSTRUMENTERINGA AV VESTLEG JUSTIS

USA og EU har funne opp ein utomterritorialitet for sine lokale lover. I total motsetning til FN-pakta (Charter of the United Nations), krenkar dei suvereniteten til andre statar i sine nasjonale lovers namn.

Sidan 1942 har USA innført mange utomterritoriale lover: Trading with the Enemy Act (1942), Foreign Corrupt Practices Act (1977), Cuban Liberty and Democratic Solidarity Act (kjent som Helms-Burton) (1996), Iran and Libya Sanctions Act ( kjent som Amato-Kennedy) (1996), USA PATRIOT Act (2001), Public Company Accounting Reform and Investor Protection Act (kjent som Sarbanes-Oxley eller SarbOx) (2002), Foreign Account Tax Compliance Act (FACTA) (2010), CLOUD Act (2018).

Dette systemet knyter varige band mellom USAs rettsvesen og hemmelege tenester. Ifølge DGSI (fransk kontraetterretning): «Utomterritorialitet betyr eit stort utval lover og juridiske mekanismar som gir US-amerikanske autoritetar moglegheita til å få utlandske selskap til å underkaste seg USAs standardar, men også å ta know-how’en deira, å hindre rivalar til US-amerikanske selskap i å prøve å utvikle seg, å kontrollere eller overvake problematiske eller attråverdige utlandske selskap, og med dét generere betydeleg finansielt utbyte».

Det avskrekkar utlandske selskap som driv i USA eller brukar US dollar frå å gå imot Washingtons politikk. Det legaliserer også økonomisk krigføring, falskt kalla «sanksjonar», sjølv om desse avgjerdene bryt med FN-pakta, ettersom dei ikkje er godkjende av Tryggingsrådet. Det er sterkt nok til å til dømes totalt isolere ein stat og svelte folket der, slik det skjedde i Irak med Bill Clinton, og no i Syria med Joe Biden.

Følgande USAs føredøme, innfører EU gradvis sine eigne utomterritoriale lover. I 2014 fann EU-domstolen (kjent som Luxemburg-domstolen) det oversjøiske morselskapet til ein spansk søkemotor skuldig i brot mot europeiske lover med sitt dotterselskap (Rs. C-131/12).

Denne Vestlege modellen slår også sprekker. Den økonomiske krigen som Vesten fører mot Iran, i høvet Vestens aggresjon i Syria v.h.a. proxy-jihadistar, og mot Russland, i høvet Moskvas implementering av resolusjon 2022, er for omfangsrikt til å brukast.

Olje-tankarar nøler ikkje lenger med å frakte iransk eller russisk olje. Alle veit det, men let som dei ikkje veit det. Om Pentagon ikkje nøler med å senke skip utanfor Syrias kyst, vågar dei ikkje gjere det same utanfor kysten til EU etter sabotasjen avrøyrleidningane Nord Stream 1 og Nord Stream 2. Denne gongen er ikkje forbrytarane lenger «fiendar», men «allierte». Desse økonomiske krigane er upopulære i Vesten berre når folket i Vesten byrjar betale ublu prisar.

Thierry Meyssan
Oversettelse
Monica Sortland