Hvem truer oss egentlig?

Hvordan kan vi rettferdiggjøre en krig hvis det ikke er en fiende som truer oss? Ganske enkelt: Det er nok å finne opp en eller fabrikkere en. Dette er det general Phillip Breedlove, leder for US European Commandment, forteller oss. Han skal nå levere stafettpinnen til en annen USA-general, stafettpinnen Øverste Alliert Kommandør i Europa.

I sin siste høring i Pentagon advarte general Breedlove om at «Øst-Europa står overfor et Russland som er aggressivt og økende. Dette kan skape en langvarig eksistensiell trussel». Når han sier dette snur han virkeligheten på hodet. En ny kald krig i Europa, mot Russlands interesser, ble provosert fram ved kuppet på Maidan-plassen. Dette var en strategi fra USAs og NATOs side, og den fortsetter å skape spenning. Det rettferdiggjør økende utplassering av styrker i Øst-Europa.

I Ukraina er det blitt etablert et flernasjonalt befal for øvelser fram til 2020. Det består av bevæpnede styrker og nynazistiske bataljoner fra Nasjonalgarden. Disse er ansvarlige for et hundretall instruktører fra US Division 173A, som er overført fra Vicenza i Italia, med britiske og kanadiske styrker på flankene. Breedlove understreker at US European Commandment arbeider sammen med allierte «for å blokkere Russland og forberede seg på krig hvis det blir nødvendig».

I sør advarer Øverste Allierte Kommandør i Europa: «Europa har blitt truet av massemigrasjon som er utløst av kollaps og ustabilitet i hele stater, og av ISIS som sprer seg som kreft. Dette truer Europeiske nasjoner». Han argumenterer med at «russisk innblanding i Syria har komplisert problemet, siden de har gjort lite for å blokkere ISIS, men en god del for å støtte opp om Assads regime».

Hvis vi snur virkeligheten på hodet en gang til: Det er USA og NATO som har provosert fram krigen som fikk den libyske staten til å kollapse, og som har destabilisert den syriske staten, noe som har ført til masse-migrasjon. De har bevirket opprettelsen av ISIS, som er nyttig for deres strategi. USA og NATO har latt som de slåss mot ISIS, mens Russland sammen med regjeringsstyrkene har fått ISIS til å trekke seg tilbake.

Nå som Russland har nådd sitt primære mål og revurderer sin forpliktelser i Syria, utvider NATO, under ledelse av USA, sitt militære nærvær i Midt-Østen.

Den 29. februar undertegnet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, en avtale med Kuwait. Den tillater NATO å anlegge sin første flyplass i Gulfen, både for krigen i Afghanistan og for «at NATO kan samarbeide med Kuwait og andre partnere», spesielt Saudi-Arabia, som støttet av Pentagon massakrerer sivile i krigen i Jemen.

Den 2. mars var Stoltenberg i Abu Dhabi, for å styrke «samarbeidet med De Forente Arabiske Emirater, for å ta opp felles sikkerhetsutfordringer».

Den 17. mars mottok han kong Abdullah II i Brüssel, for å styrke «partnerskap mellom NATO og Jordan».

Den 18. mars mottok han Al Zayani, generalsekretær i Gulf Cooperation Council (Saudi-Arabia, Bahrain, De Forente Arabiske Emirater, Kuwait, Oman, Qatar) for å «styrke samarbeidet mellom de to organisasjonene».

I Afrika gjøres det forberedende operasjoner for å okkupere områder i Libya, under dekke av å befri dem fra ISIS. Områder som er viktige både økonomisk og strategisk. De forbereder også øvelse Obangame/Saharan Express som skal strekke seg fra Senegal til Guineabukten. Der skal flåtestyrker fra USA, Europa, Afrika og til og med Brasil delta i en «antiterrorisme og antipirat» jobb. Den skal ledes fra hovedkvarteret i Napoli ved US Naval Forces Europe - Africa. Deres oppgave er «å fremme de nasjonale interessene til USA, sikkerhet og stabilitet i Europa og Afrika».