Thierry Meyssan, som gir intervjuer til alle som spør om det, uten å gjøre forskjell på noen, forklarer for Monika Berchvok sin analyse av konfrontasjonene i Gaza.
Monika Berchvok: Du synes det er vanskelig tro på teorien om overraskelsesangrepet 7. oktober? Hva er inkonsekvensene, som får deg til å tenke på angrepet i New York 11. september 2001?
Thierry Meyssan: Benjamin Netanyahus koalisjonsregjering hadde blitt varslet av etterretningstjenestens rapport et år tidligere. Det skriver New York Timea. Men de reagerte ikke. Så da forsvarsministeren sist sommer ba han kalle inn ministerrådet, avsatte han denne, avslører Haaretz. Men etter press fra partiet sitt, ble forsvarsministeren gjeninnsatt etterpå.
I ettertid har det samlet seg opp flere rapporter på skrivebordet hans. Blant dem var en fra etterretningstjenesten, som han sendte tilbake til forfatteren som usannsynlig. Men den var jo troverdig, og ble sendt tilbake til statsministeren to ganger til, med anbefalinger fra forskjellige offiserer.
Og igjen - to CIA-rapporter. Og nok en tilnærming fra en av hans venner, direktøren for Memri (en arabisk fjernsynskanal). Og som det ikke var nok, han fikk en telefon fra lederen for den egyptiske etterretningen. Men statsministeren gjorde ingenting, han tok meldingene om et angrep lett. På egne hånd demobiliserte han grensevaktene, så ingen skulle intervenere når angrepet begynte.
Husk at jeg har hatt samme lesestoff om hendelsen som pave Frans. I sitt julebudskap beskrev Den Hellige Fader krigen i Gaza som «en utilgivelig galskap». Og ikke lenge etter refererte han til «det avskyelige angrepet den 7. oktober». Det betyr at han ikke tror krigen i Gaza er et svar på angrepet. Han ba partene stanse kampene og komme med et vedtak i Palestina-spørsmålet.
MB: I den israelske regjeringen er det altså stor uenighet?
TM: I måneder før angrepet fra Palestinian Resistance var det et slag statskupp i Israel. Landet har ingen grunnlov, med de har grunnleggende lover. Regjeringen lever på en maktbalanse der de stoler på at rettssystemet har evnen til å nøytralisere rivalene innen regjeringen og i Knesset. De drives av Law and Liberty Forum, grunnlagt av den USA-israelske straussianeren Elliot Abrams og Knessets lovkomite, ledet av Simtcha Rothman, også president i Law and Liberty Forum. Det er de som vil endre Israels institusjoner.
I løpet av sommeren har det vært massive demonstrasjoner utallige ganger. Men ingen ting har hjulpet.
Netanyahu-teamet har endret reglene for å vedta lover. De har fjernet «rimelighets»- klausulen i juridiske avgjørelser, styrket statsministerens rett til utnevnelser, og svekket rollen til lovrådgiverne i departementene. Og til slutt ble Fundamental Law on Human Dignity and Liberty bare en forskrift. Rasisme ble en meningssak, som alt annet. Og de ultra-ortodokse ble i stand til å meske seg med subsidier og privilegier.
MB: Israels sivile samfunn er splittet, og ser ute til å gå mot slutten. Tror du sionist-modellen er død?
TM: Sionismen er en ideologi fra et annet århundre. Nå er det jødisk nasjonalisme som gjelder, rester fra det britiske imperiet. I århundrer har jødene vært i opposisjon til det, helt til Theodor Herzl gjorde sionismen til idealet for noen jøder.
MB: Situasjonen i Gaza ser ut til å blir en estnisk rensning. Er Tsahal (den israelske hæren på hebraisk) kapabel til å ta fullstendig kontroll over dette området, og tømme det for innbyggerne der?
TM: Ideen om etnisk rensing er ikke ny. Den stammer fra synet til den ukrainske Vladimir Jabotinsky. Hans synspunkter gjenlød i Israel ved Mencahem Begin, Izak Shamir og Netanyahu-familien, og i De forente Stater, hos Leo Strauss og Elliott Abrams. Denne jødiske overlegenhets-gruppen hevder at Palestina er «et land uten folk, for et folk uten land».
Under disse forholdene eksisterer ikke palestinerne. De må forlate området, eller bli massakrert. Så langt jeg vet er dette den eneste gruppen i verden i dag som offentlig tillater folkemord.
MB: På den palestinske siden, Hamas, ser det også ute til å være skille mellom to antagonistiske tendenser?
TM: Hamas er den palestinske grenen av Det Muslimske Brorskap. Navnet deres er et akronym for «islamic Resistance Movement», som svare til det arabiske ordet for «zeal» (nidkjærhet). Deres ideologi har intet å gjøre med frigjøringen av Palestina, med med etableringen av et kalifat.
Deres slagord er «Gud er målet, profeten er modellen, Koranen er grunnloven: jihad er veien og døden for kjærligheten til Gud, hans største ønske».
Siden de ble grunnlagt har de nydt godt av full støtte fra Netanyahu-familien, som så dem som et alternativ til Yassir Arafats sekulære Fatah. Prinsen av Wales, nå Charles III, var en av Brorskapets beskyttere. Barack Obama plasserte en forbindelsesoffiser fra Brorskapet i USAs nasjonale sikkerhetsråd. En leder for Brorskapet ble til og med invitert til Det Hvite Hus i juni 2013.
Men etter at Det Muslimske Brorskap feilet med den såkalte «arabiske våren», har en fraksjon av Hamas distansert seg fra Brorskapet. Så det er ikke lenger ett Hamas, men to. Det historiske Hamas er ledet av Mahmoud Al-Zahar, guide for Brorskapet i Gaza. Under hans ordre finner vi milliardæren Khaled Mechaal i Qatar og Yahya Sinwar i Gaza.
Som en kontrast har den andre grenen av Hamas sluttet seg til Palestinian Resistance, som er ledet av Khalil Hayya. Denne divisjonen av Hamas blir ikke dekket av vestlige medier, bare av visse arabiske medier. President Bashar el-Assad forsonet seg i oktober 2022 med Khalil Hayya da ha nektet å motta Khaled Mechaal.
Etter hans syn, og etter mitt syn, organiserte statsministeren i Gaza, Ismail Haniyyeh, et angrep mot den syrisk-palestinske flyktningbyen Yarmouk i 2012. På den tiden inntok Hamas og al-qaida soldater byen for å eliminere «fiender av Gud». De ble assistert av israelske Mossad-offiserer, og gikk etter hjemmene til PFLP-kadrene, som de myrdet. Blant dem var en venn av meg. For noen dager siden holdt president Bashar el-Assad en tale mot det historiske Hamas, til fordel for de som hadde sluttet seg til Palestinian Resistance.
MB: Hva betyr den ekte Palestinian Resistance for deg?
TM: Palestinian Resistance har intet å gjøre med det obskure Muslimske Brorskap, heller ikke med opportunismen til milliardærene i Hamas. Det er en bevegelse for nasjonal frigjøring fra kolonialismen til den jødiske overlegenheten.
MB: Kan du gå litt tilbake til historien til Det Muslimske Brorskap? Er det et hemmelig samfunn som prøver å komme tilbake i spillet etter nederlagene i Syria og Egypt?
TM: Brorskapet ble grunnlagt i 1928 av Hassan el-Banna i Egypt. Jeg har viet deler av min siste bok til deres internasjonale historie. Men jeg har ikke greid å sette lys på den støtten de fikk i den første tiden. Men det er et faktum at de etter den andre verdenskrigen ble et redskap for det britiske MI6, og snart etter for USAs CIA. Det er et «Secret Service» som har spesialisert seg på politiske henrettelser i Egypt. En egyptisk frimurer, Sayyed Qutop, ble en jihad-teoretiker.
Brorskapets organisasjon var en kopi av United Grand Lodge i England. De spredte seg til Pakistan med Al-Bannas svigersønn, Said Ramadan, far til Tariq Ramadan, og filosofen Sayyid Abul Ala Maududi. Senere dro Ramadan til München for å arbeide for CIA ved Radio Free Europe, sammen med den ukrainske Stepan Bandera, den store jødiske massemorderen.
Brorskapet begynte sine militære aksjoner i Nord-Jemen-krigen på 60-tallet, mot Gamal Abdel Nassers arabiske nasjonalister. Men det var med Zbigniew Brzeziński at de ble en uunnværlig medspiller for USAs strategi i Afghanistan. Dette brakte general Zia-ul-Haqs Brotherist diktatur til makten i Pakistan og skapte krigere som den saudi-arabiske milliardæren Osama Bin Laden.
I denne perioden brukte Saudi-Arabia Islamic World League til å væpne Brorskapet med større budsjetter enn de brukte å sin egne nasjonale hær. Brorskapet gjorde mislykkede forsøk på å ta makten i flere stater, spesielt Syria med hjelp av Hamas-operasjoner. De var involvert i krigen i Bosnia-Herzegovina der de dannet Den Arabiske Legion.
Osama Bin Laden ble militær-rådgiver for president Alija Izetbegovic, med USA-straussianeren Richard Perle som sin diplomatiske rådgiver. Og franskmannen Berbard-Henri Levy ble hans kommunikasjonsrådgiver.
Men Brorskapets største gjennombrudd kom med al-Qaida og Daesh. Disse jihadist-organisasjonene, som på alle måter kan sammenlignes med det historiske Hamas, ble brukt av CIA og Pentagon, for det meste i Algerie, Irak, Libya, Syria, Egypt og Tunisia, for å ødelegge kapasiteten til motstanden i arabiske land.
Frankrike, som ga asyl til deres ledere under den kalde krigen, kjempet mot dem med en allianse mellom Francois Mitterand og Charles Pasqua. Frankrike forsto at Armed Islamic Group (GIA) var intet mer enn en britisk manøver for å ekskludere dem fra Maghreb.
Men i dag er det ikke annet å forstå enn at Brorskapet er et redskap for å manipulere massene. Våre ledere, fra Emmanuel Macron til Jean-Luc Melenchon, har blitt narret av Brorskapets retorikk, som de tar bokstavelig. De ser på dem som en religiøs organisasjon, noe det slett ikke er.
MB: Qatars rolle er mer enn mindre grumsete. Hvilken plass har de i denne konspirasjonen?
TM: I begynnelsen posisjonerte Qatar som en nøytral makt og gjorde sine tjenester disponible. Men mange mennesker er bekymret over det faktum at der holder den politiske fløyen til Hamas til. Noen av dem er personlige venner med Emiren, og de betaler Hamas sin administrasjon i Gaza. Qatar sier at de gjør dette etter anmodning fra USA, nøyaktig slik, de har gjort for Taliban.
I realiteten har de informert Saudi-Arabia om at Brorskapet forbereder et kupp mot kong Salman, etter at Abdel Fattah al-Sissi kastet Mohamed Morsis diktatur i Egypt. Etter at det egyptiske folket ba om det. Så plutselig ble Brorskapet en fiende av Saudi-Arabia. Qatar har offentlig antatt at deres rolle er som sponsor for islamismen, mens kronprins MBS prøver å åpne opp landet.
Da Donald Trump holdt sin antiterrortale i Riyadh i 2017, advarte Saudi-Arabia Qatar om umiddelbart å avslutte sine forbindelser med Brorskapet og dets militser, Al-Qaida og Daesh. Det var Gulf-krisen.
I de siste dagene har tingene blitt klarere: Emir Al-Thani har sendt en av sine ministre, Lolwah Al-Khater, til Tel Aviv. Hun deltok i det israelske krigsrådet, for å rydde av veien vanskelighetene med frigjøring av gislene. Men hun var ikke klar over at krigskabinettet også hadde med seg motstandere av Benjamin Netanyahus diktatur, inkludert general Benny Ganz.
Hun viste seg som det hun hva hun egentlig var: ikke en nøytral forhandler, men en autoritet, kapabel til å ta beslutninger på vegne av Hamas. Det er derfor Jochua Zarka, visegeneraldirektør for strategiske saker, ved slutte av møtet, sa at Israel vil «gjøre opp med Qatar» så snart deres rolle som formidler er over.
Innen krigskabinettet har Netanyahys opposisjon begynt å undre seg over hva alt dette er - om kuppet sist sommer, og angrepet 7. oktober - var en iscenesatt operasjon fra Biden-administrasjonen.
MB: Så USA står altså bak dette. Hva vil Bidens strategi for regionen være?TM: Joe Biden er ikke akkurat i toppform. I USA er det til og med et ukentlig fjernsynsprogram som handler om hans helseproblemer og intellektuelles fravær. Men i hans skygge har en liten gruppe fisket opp strategiene til George W. Bush og Barack Obama: å ødelegge alle politiske strukturer i «det større Midt-Østen», med unntak av Israel..
Det var det som skjedde i Libya, Sudan og Gaza, og som de nå etterstreber i Jemen.
Biden-administrasjonen sier de ønsker å stanse massakrene i Gaza. Men de fortsetter å sende granater og bomber for å holde krigen gående. De påstår att de ønsker å opprettholde bevegelsesfriheten i Det Røde Hav, men har dannet en form for internasjonal koalisjon mot Ansar Allah, som helt feilaktig kalles anti-semittisk og «houtier», (dvs. «al-Houti familie-gjengen).
Washington har nettopp avlyst å underskrive fredsavtalen som var inngått i regi av FN. Det vil si at de gjenopptar en krig som allerede var slutt.
MB: I lys av alt dette kaoset, hva er Trumps spor i geopolitikken i Midt-Østen? Kan hans retur gi en annen vei ut av konflikten?
TM: Donald Trump er en politisk UFO. Han påstår å ha en forkjærlighet for tidligere president Andrew Jackson (1829 - 1837), og har ingen forbindelse verken med republikanske eller demokratenes ideologier. Hans første gjerning da han ankom Det Hvite Hus å frata direktøren for CIA hans plass i det nasjonale sikkerhetsrådet. Dette førte til hans første problemer og til at general Mike Flynn ble tvunget til å gå av.
Donald Trump ønsket å løse internasjonale problemer via handel, ikke med våpen. Dette kan ha sett ganske illusorisk ut, men han er den eneste amerikanske presidenten som aldri startet en krig. Han har med brutalitet avsluttet Washingtons bruk av terrorist-proxier, som al Qaida og Daesh.
Han har stilt spørsmål ved NATOs rolle, den militæret alliansen som har som mål, med generalsekretærens ord, å «beholde amerikanerne inne og russerne ute og Tyskland under formynderskap». Dersom han sitter med makten vil han hjelpe majoriteten av israelerne å bli kvitt de «revisjonistiske sionistene», det er Benjamin Netanyahu-gruppen.
Han vil fortsette å iverksette Abraham-avtalene (fire avtaler som normaliserer forbindelsene mellom Israel og fire sunni-muslimske land) og få slutt på vestlig støtte til Det Muslimske Brorskap. Og han mener at det vil hjelpe majoriteten av ukrainerne om de blitt kvitt Volodymyr Zelensky, og inngå fred med Russland. Osv.
Men Donald Trump har ennå ikke blitt valgt, og teamet som bestemmer prøver tvinge han til å forlate sitt program for å kunne vinne Det Hvite Hus.
MB: Er Vesten, legemliggjort ved anti-sionistenes akse, til syvende og sist, dømt til å dø ut?
TM: Du refererer til de som i øyeblikket leder det politiske Vesten. Det er én måte å se det på. Men jeg tror ikke dette kommer til å vare. De tror de er overlegne andre. De forkaster tanken på alle menneskers likhet, og mener at masseslakting av andre mennesker er en triviell sak.
For dem «kan man ikke lage en omelett uten å knuse egg».
Det var denne måten å tenke på som førte til den andre verdenskrig og krigens gigantiske massakre av sivile. I dag innser mange av verdens ledere at de ikke er så forskjellige fra nazistene, og at de kan bringe inn de samme grusomhetene. Den tredje verden er nå utdannet og medlemmer av FN. De dårlige lederne kan ikke lenger få deres støtte til makten.
Russland streber etter å gjeninnføre den internasjonale loven som tsar Nikolai ii hadde skapt sammen med nobelprisvinner Leon Bourgeois ved Haag-konferansen i 1899. Kina streber etter rettferdighet, og vil ikke lenger tolerere «diskriminerende traktater». For meg ser det ut som om dette systemet, med slikt styresett, allerede er dødt.
Hos FN, i den årlige resolusjonen som ber om slutt på blokaden av Cuba, fikk den tilslutning av 197 land mot 2 (USA og Israel). 153 stater har støttet resolusjonen om en øyeblikkelig og varig våpenhvile i Gaza. Litt færre, men innsatsen er mye høyere. Likevel kan vi se at flertallet går mot politikken til disse menneskene. Når dammen brister - kan vi komme nærmere det øyeblikket da det politiske Vesten vil kollapse. Og vi må absolutt forberede oss på denne flommen før vi synker.