Etter Trump: Og hva nå?

Den globale bedømmelsen av Trump-regjeringens utenrikspolitikk blir særlig påvirket av rakettangrepet på Syria (mye mer overfladisk enn vanlig) og det absurde mordet på den store iranske generalen Soleimani, en eliminering som likevel ikke tillot Trump å beholde det Hvite Hus. USAs tilbaketrekning fra INF og Open Skies-avtalene viser til relasjonene mellom to geopolitiske realiteter som er forsvunnet i dag: USA i 1970 tallet og Sovjetunionen. Derimot gir den ensidige tilbaketrekningen fra JCPOA (atom-avtalen med Iran i Wien) den Islamiske Republikken frie hender til å organisere dens nasjonale forsvar på nytt, selv om det betyr avslutningen av visse avtaler mellom Teheran og Vesten.

Hvordan har Donald Trumps presidentskap vært? Humøret til en millardær som en måtte adlyde? Kanskje den siste fryden til en magnat som var vant å kjøpe den han hadde lyst på? Hvis ikke, finnes det noe dypere bak den unektelige dollar orgien som kjennetegner US-amerikansk politikk?

Thierry Meyssan fra Voltaire.net har foreslått en original analyse av den indre politiske konflikten i USA som atskiller seg fra den i medias hovedstrømning.

Ifølge Thierry sitt syn er konfrontasjonen mellom de forskjellige sjelene i den dype staten i USA historisk. De kan ikke repareres og kommer til å føre til sammenbruddet av det såkalte USA.

Pravda: Kunne du forklare til våre lesere hva du legger i ordene „jacksonianer“ og „gudløse neo-puritaner“?

Thierry Meyssan: Jacksonianere er arvinger av en president fra tiden før borgerkrigen, Andrew Jackson. De kjennetegnes av et bittert forsvar av deres frihet og en fiendtlighet overfor bankfolk. Denne politiske skolen har ikke vært representert i Washington siden Andre Verdenskrig. De „puritanerne uten Gud“ er arvinger av USAs landsfedre som blir feiret i høytiden Thanksgiving. De er sekulariserte calvinister. De har oppfunnet „Woke“ kulturen. For å oppnå lykken må mennesket først sone for sine foreldres feil. Disse to gruppene fører en nådeløs kamp som har sin opprinnelse i britisk historie.

Pravda: Hvem tilhører disse to fraksjonene, og hvilken gjennomslagskraft har disse fraksjonene i maktsirklene i Washington?

Thierry Meyssan: Jacksonierne er en folkebevegelse som er lite representert i Washington. Valget av en av dem, Donald Trump, har vært et sjokk for den hele politiske klassen, både republikanere og demokratene. Det blir feil å tolke hendelsene i USA siden finanskrisen 2008 utfra politisk tilhørighet. Det er fremfor alt et folkeoppgjør imot redningsaksjonene for bankene til ulempe for alminnelige folk. Disse planene ble skapt av president Bush (republikanere) og Obama (demokrat).

Pravda: Finnes det andre grupper i det US-amerikanske samfunnet som i det minste for tiden ikke blir fullstendig fortrengt i kampen om makten?

Thierry Meyssan: Samfunnet har radikalisert seg. Folk ble tvunget til å bestemme seg for en side. På den ene siden står den politiske klassen, de globale bankfolkene og millardære, på den andre siden Tea Party (republikanere) og senator Bernie Sanders (demokrat). For tiden finnes det ikke mere plass for andre ideer.

Pravda: Er fraksjonen som blir representert av paret Biden-Harris den ultimative vinneren av den US-amerikanske politiske konflikten og har de dermed frie hender til statsledelsen?

Thierry Meyssan: Jeg tror ikke at paret Biden-Harris har vunnet noe. Mange steder fant stemmetellingen av presidentvalget sted bak lukkede dører som i et diktatur. Inntredelsen i det Hvite Hus er riktignok en seier, men den er forgiftet. En tredjedel av US-amerikanere mener at denne makten er illegitim. Befolkningen mister nå respekten som de hadde for myndighetene. Denne regjeringen vil ikke lykkes med mye innenlands, men den kan virke i utlandet. Landet blir hver dag mer splittet og beveger seg mot et borgerkrig.

Pravda: Dine forestillinger er veldig originale: Finnes det andre forskere som deler disse, kanskje sogar på regjeringsplan?

Thierry Meyssan: Valgrådgiveren til president Nixon, Kevin Phillips, hadde en veldig nøye analyse av denne splittelsen. Nixon selv var overbevist over at dette er den største faren for USA. Phillips, som historiker, studerte opposisjonen til puritanerne i løpet av historien. Han viste at revolusjonen til Lord Cromwell i England, den US-amerikanske uavhengighetskrigen og den US-amerikanske borgerkrigen er fortsettelsen av den samme konflikten.

Derimot spådde professor Panarin (som jeg møtte i Moskva) ved Sovjetunionens oppløsning at USA ville også falle fra hverandre snart. Han tenkte på en oppdeling i forskjellige land etter etniske kriterier. Hendelsene den 11 september bestemte noe annet og tillot Washington igjen å bli verdens hersker.

I alle disse årene har US-amerikanere flyttet til andre bosteder innad i sitt eget land og har slått seg sammen til kulturelle fellesskap. Overgangen mellom professor Panarin sin visjon og den nåværende situasjonen ikke skaper mere plass for et område for de sorte. De fordeler seg på forskjellige kulturelle områder som henviser til identiteten til deres forfedres herrer. Gjennom denne identiteten fant de plassen i kulturen på den andre siden av Atlanterhavet.

Pravda: Tror du at fiendtlighetene mot Syria vil åpnes opp igjen om kort tid?

Thierry Meyssan: Jeg vet ikke. Det som er sikkert er at Iran vil gjøre en 180 graders vending. President Rohani vil gjenopprette Safawid-imperiet som baseres på sjiaislam. Imens streber revolusjonsgardene etter å fortsette Ayatollah Khomeini sitt verk og etter å frigjøre Midtøsten fra den anglo-saksiske imperialismen. Rohani har vært den første kontakten til israelere og US-amerikanere under Iran-Contra-affæren for mer enn tretti år siden. Hans maktovertakelse følger etter forhandlingene mellom den åndelige lederen, Ayatollah Khamenei, og Obamas regjering. De tre daværende US-amerikanske forhandlingsledere har i dag ledende posisjoner i Bidens regjering (CIA direktør, nasjonal sikkerhetsrådgiver og statssekretærens stedfortreder). Sammen vil de forsøke å gjøre den moderne Iran til det den har vært i sjahs tider: regionens gendarm. Derfor vil Iran, som i dag er alliert med Syria, bli dens fiende.

Pravda: Hva vil, etter din mening, være den mest sannsynlige posisjonen til Russland i spørsmålet om Syria?

Thierry Meyssan: Det finnes en latterlig arroganse i det syriske borgerskapet; de synes de er uunnværlige. Men Russland trenger ikke Syria i det hele tatt. Den har reddet Syria for å skape kontinuitet til politikken til tsarina Katharina II. bare fordi kristendommen ble født i Damaskus. Når det er sagt vil Russland ha noe igjen for sin investering. De vil støtte seg på president Assad for å organisere landet på nytt. Det viser seg at Bashar al-Assad og Wladimir Putin setter pris på hverandre.

Pravda: Og hvordan blir posisjonen i Erdoğans Tyrkia? Den politisk-militære aktivismen til den tyrkiske presidenten blir særlig synlig i den utvidete Midtøsten.

Thierry Meyssan: Tyrkia er et eget land som siden grunnleggelsen mot slutten av første Verdenskrig ikke enda har forstått hvem det er. Alt etter situasjon vil det gjenopprette det Osmanske Riket eller integrere seg i den Europeiske Unionen eller vende seg til de tyrkisktalende land i Sentralasia. President Erdoğan selv prøvde ut disse tre posisjonene etter hverandre og sågår to nye: å være midtpunkten mellom USA og Russland, eller bli sunnimuslimenes nye kalif. I dag betaler han prisen for disse konstante forandringene. Russland forskyver tidspunktet på bruddet, men de vet vel at Tyrkia er en historisk fiende for Russland.

Pravda: Til sist vil jeg spørre deg hvordan helsesituasjonen er i Syria: I hvilket stadium befinner seg koronapandemien, hvilke beslutninger har regjeringen tatt for å kontrollere den, hvordan er befolkningens moral?

Thierry Meyssan: Damaskus og Aleppo er begge verdens eldste bebodde byer. Syria er en kulturregion som i dag er delt i flere stater: Libanon, Israel, Jordan, Kypros og en del av Tyrkia. Etter et tiår med krig er den Arabiske Republikken Syria stort sett ødelagt. Innbyggerne husker muligens sine forfedres lidelser, men de er slitne. I lys av slike lidelser er covid ikke mye. Etter noen uker kollektiv hysteri som i Europa er syrerne blitt fornuftige. De aksepterer at sykdommen er dødelig. Den dreper så lite sammenlignet med krigen.