Voltaire Network

Tyrkias Helomvending

President Putin har offentliggjort at han har avtalt en våpenhvileavtale for Syria med Tyrkia, som til nå har vært hoved-støttespilleren til jihadistene. Hvordan kan vi forklare den forbausende vendingen av begivenhetene? Vil president Erdogan være i stand til å vende landet bort fra den innflytelsen USA har og mer i retning av Russland? Hva er årsaken og konsekvensene til denne dramatiske snuoperasjonen?

| Damaskus (Syria)
+
JPEG - 31.9 ko

Tyrkia er NATO-medlem, alliert med Saudi-Arabia, og har vært en høvding for den internasjonale jihadismen siden prins Bandar ben Sultan ble syk i 2012, og en gudfar for Muslim Brotherhood siden Mohamed Morsi ble styrtet (Egypt overs.) og krangelen mellom Doha og Riyad i 2013-14 (Qatar og Saudi-Arabia, overs.). I tillegg til dette angrep de Russland i november 2015 hvor de ødela et Sukhoi-24 (russisk jagerfly) og forårsaket et brudd i de diplomatiske relasjonene med Moskva.

Og likevel er dette det samme Tyrkia som nettopp har sponset våpenhvilen i Syria etter forslag fra Russland? Hvorfor?

Siden 2013 har ikke Washington ansett Recep Tayyip Erdogan som en partner å stole på. CIA har derfor iverksatt ulike operasjoner, ikke mot Tyrkia, men mot Hr. Erdogan personlig. I mai-juni 2013 organiserte de Taksim Gezi Park protest-bevegelsen. Under valget i juni 2015 finansierte og ledet de minoritets-partiet HDP for å avgrense presidentens makt. De brukte den samme taktikken under valget i november 2015, som makten hadde fikset (rigget). CIA beveget seg deretter fra politisk innflytelse til dekk-operasjoner. De organiserte fire drapsforsøk, det siste i juli 2016, som gikk riktig dårlig, hvor de presset Kemalist-offiserer til å forsøke et statskupp som de ikke var forberedt på.

Recep Tayyip Erdogan befinner deg derfor i en lignede situasjon som den italienske statsministeren Aldo Moro var i 1970 - begge mennene ledet et NATO-land og begge stod overfor USAs fiendtlighet. NATO klarte å eliminere italieneren ved å manipulere en ytre venstre-gruppe, men har ikke klart å drepe tyrkeren.

For å vinne valget i november 2015 smigret Erdogan de stor-tyrkiske nasjonalistene ved ensidig å utvide konflikten med den kurdiske minoriteten. Ved å gjøre dette føyde han samtidig de antatte «nasjonalistene» i MHP (et tyrkisk, høyreorientert parti, overs.) til sitt islamistiske velgergrunnlag (AKP). I løpet av noen få måneder forårsaket han at mer enn 3000 etniske tyrkiske kurdere ble drept og ødela en rekke landsbyer, selv noen forsteder til enkelte sentrale byer.

Og ikke mist ved å sørge for våpen til Al-Qaida og IS som ble sendt av Saudi-Arabia, Qatar og NATO, knyttet han seg tett opp mot jihadistiske organisasjoner. Han nølte ikke med å bruke krigen mot Syria for å tjene penger selv. Ført og fremst ved å demontere og plyndre fabrikkene i Aleppo, deretter med frakt av IS-stjålet olje og antikviteter. Gradvis ble hele klanen hans knyttet opp mot jihadistene. For eksempel organiserte hans nåværende statsminister, mafia-gangster Binali Yildirim, fabrikker for produksjon av forfalskete varer fra de områdene som ble administrert av IS.

Imidlertid snudde krigslykken etter Hezbollahs intervensjon under den andre krigen mot Syria fra juli 2012 og deretter den til den russiske føderasjonen, i september 2015. Fra da av mistet den gigantiske koalisjonen «Venner av Syria» en del av de områdene de hadde okkupert og opplevde økende problemer med å rekruttere nye leiesoldater. Tusenvis av jihadister forlot slagmarken og flyktet til Tyrkia.

Men faktum er at at de fleste jihadistene er uforenelige med den tyrkiske sivilisasjonen. Naturligvis er ikke disse jihadistene rekruttert for å inngå i en enhetlig hær, men ganske enkelt for få opp antallet. Det var minst 250 000 av dem, kanskje enda mange flere. Til å begynne med var dette arabiske ungdomsforbrytere som ble veiledet av Muslim Brotherhood.

Gradvis kom det med Naqshbandiske Sufister (Tsjetsjenske jihadister, overs.) fra Kaukasus og Irak og til og med unge fra vestlige land som søkte etter en revolusjon. Denne umulige blandingen kan ikke holde sammen hvis den flyttes til Tyrkia. Først og fremst fordi det separatistene ønsker er deres egen stat og det er åpenbart umulig å proklamere et nytt Kalifat i Tyrkia. Og tillegg alle tenkelige kulturelle grunner. For eksempel - de arabiske jihadistene har tatt til seg Wahabismen til dere Saudiske velgjørere. Ifølge denne ørken-ideologien eksisterer ikke historien. De har derfor ødelagt mange antikke rester, angivelig fordi Koranen forbyr avgudsdyrkelse. Mens dette ikke har forårsaket problemer i Ankara, kommer det ikke på tale å tillate dem å nærme seg tyrkisk-mongolske arven.

Dermed står Recep Tayyip Erdogan overfor tre samtidige fiender, og da regnes ikke Syria med:
- USA og dere tyrkiske allierte, FETÖ (Fetullah-terrorist-bevegelsen) til det islamske borgerskapet til Fethullah Gülen;
- Den kurdiske uavhengighetsbevegelsen, og mer spesifikt PKK;
- Sunni-stat-ambisjonene til jihadistene, særlig IS.

Mens Tyrkias selvsagte hovedinteresse vil være å ned-dempe konflikten med PKK og FETÖ, vil Erdogans personlige være å finne en ny alliert. Han var USAs allierte da deres innflytelse var på sitt høyeste, og nå håper han å bli Russlands allierte, landet som nå er den ledende konvensjonelle militærmakten i verden.

Denne helomvendingen ser ut til bli stadig vanskeligere å styre i og med at landet er medlem av den Atlantiske Alliansen (NATO, overs.), en organisasjon ingen til nå har klart å forlate. Han kan kanskje som den første forlate den integrerte militærkommandoen, slik Frankrike gjorde i 1966. Den gangen måtte president Charles De Gaulle oppleve et kupp-forsøk og en rekke forsøk på snikmord fra OAS, en organisasjon som var finansiert av CIA.

Og selv om vi forutsetter at Tyrkia skulle klare å håndtere denne utviklingen, må de likevel fortsatt forholde seg til to hovedproblemer.

For det første vet vi ikke det nøyaktige tallet jihadister i Syria og Irak, men vi anslår at det nå ikke er flere enn mellom 50 000 og 200 000. Under forutsetning at disse leiesoldatene i stor grad ikke er rehabiliterbare, hvordan forholder en seg til dem? Våpenhvile-avtalen, og teksten er her med hensikt upresis, holder åpen muligheten for et angrep mot dem i Idlib. Denne provinsen er okkupert av en flokk av væpnete grupper som har ingen tilknytning til hverandre, men som er samordnet av NATO fra LandCom i Izmir, via visse «humanitære» NGO-er. I motsetning til IS har disse jihadistene ikke lært hvordan de skal organisere seg korrekt og er derfor fortsatt avhengig av assistanse den Atlantiske Alliansen (NATO, overs.). Denne hjelpen kommer til dem over den tyrkiske grensen, som snart kan bli stengt. Mens det på den ene siden er lett å kontrollere lastebiler som kjører på veldefinerte ruter, så er det ikke mulig å kontrollere folk som krysser hvor som helst. Tusenvis, kanskje ti-tusenvis med jihadister kan snart flomme inn i Tyrkia og destabilisere landet.

Tyrkia er allerede nå i ferd med å endre retorikken. President Erdogan beskyldte USA for å fortsette støtten til jihadistene i sin alminnelighet og spesielt til IS, og antydet at det ikke var noe nytt at de var under Washingtons onde innflytelse. Ankara håper å gjøre penger av å få oppdrag om gjenoppbygging av Homs og Aleppo til sine selskaper i bygg- og anleggs-bransjen. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan han slippe unna sitt eget ansvar etter å ha betalt hundretusenvis av syrere for å forlate landet sitt, etter at de hadde plyndret Nord-Syria og etter at de hadde støtte jihadistene som har ødelagt dette landet og drept hundretusenvis av syrere.

Tyrkias helomvending, hvis den bekreftes i månedene som kommer, vil utløse en kjedereaksjon av konsekvenser. Det begynner med at Erdogan nå ikke bare presenterer seg som Russlands allierte, men også som en partner til Hezbollah og Den Islamske Republikkene Iran, med andre ord, helten i sjia-verdenen. Dette blir derfor slutten på Tyrkia som sunnienes leder som kjemper mot de frafalne med saudiske penger. Men den kunstige inter-muslimske konflikten vil ikke ta slutt før også Saudiene slipper taket.

Denne usedvanlige kursendringen til Tyrkia er sannsynligvis vanskelig å forstå for folk fra vesten, hvor politikk bli ansett som et offentlig anliggende. Legger vi til side arrestasjonen av tyrkiske offiserer i en NATO-bunker i Øst-Aleppo for to uker siden, så er det lettere å forstå for de som husker den personlige rollen til Recep Tayyip Erdogan under den første Tsjetsjenske krigen, hvor han var leder av Millî Görüs; en rolle som Moskva aldri har nevnt, men hvis virksomhet den russiske ectteretningstjenesten sitte på hauger av dokumenter om. Vladimir Putin foretrekker å omforme en fiende til en alliert, fremfor å fjerne han for deretter å måtte fortsette å sloss mot landet hans. President Bashar Al-Assad, Sayyed Nasrallah (Hezbollah, overs.) og Ayatollah Ali Khanenei følger med glede der han leder an.

Oversettelse
Knut Lindtner

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.