Vestlig propaganda mot Tyrkia

Ifølge vestlige medier skjerpes tonen mellom tyrkiske og russiske styrker og frykt for «farlig eskalering i Idlib» øker. Form og innhold i omtalen av dette står i absolutt motsetning til det aktørene sier. Kontrasten gir oss mulighet til å legge fram vår analyse. For å gjøre oss forstått bruker vi den franske dagsavisen Le Monde som eksempel. (nrk, VG, osv)

Det tysk-franske perspektivet

29/2-2020 legger Le Monde vekt på 3 forhold: 1) «Bashar al-Assads tropper», støttet av russiske fly har drept 33 tyrkiske soldater, 2) «Som gjengjeldelse» bombarderer Tyrkia syriske stillinger og truer europeerne med flyktninger. 3) 900 000 har i løpet av de siste 3 månedene flyktet fra kampene i Idlib.

I sin lederartikkel framhever avisen en uttalelse fra 14 europeiske utenriksministrer, også den franske og tyske, der «Syrias regjering og deres allierte, russere og iranere, oppfordres til å avslutte sin offensiv og returnere til ordlyd i våpenhvile-avtalen, inngått i Sotsji i 2018».

En desinformasjons-kampanje

Først må vi se kritisk på flere forhold: 1) Syriske tropper er ikke Assads personlige tropper, men Den arabisk-syriske republikkens. Rett nok er Bashar al-Assad arméens øverste befal, men et stort flertall av landets innbyggere står bak ham som demokratisk valgt president. Ingen journalist vil kalle den fransk arméen «Macrons armè». 2) 33 drepte tyrkiske soldater er ikke starten på krisen. Den starter 1. februar med drapet på fire russiske e-offiserer som havner i tyrkisk bakhold i Aleppo, en hendelse som aldri nevnes av Le Monde, men får hovedoppslag i russiske medier. Deretter forsterkes Tyrkias provokasjoner mot Russland. 3) Tallet 900 000 på flukt fra kamper er grepet ut av luften. Siden start på krig mot Syria medio 2012 - etter den «arabiske våren»s destabilisering - leverer vestlige medier skrekk-tall, gjendrevet av fakta. Under Ghouta-krisen hevdes at fange-tallet i enklaven er 10 ganger høyere enn antallet som til slutt reddes når jihadistene kapitulerer. Faktisk er det ikke mulig å få nøyaktig statistikk fra et krigsområde. Det er kun mulig om fred gjenoppstår. Ingen kan i dag oppgi nøyaktige tall på hvor mange som nå faktisk er i regionen Idlib.

Som om den propagandaen ikke er nok, framhever lederartikkelen EU-ministrenes utspill. [1] For det første er det kun 14 signaturer, ikke 27. 13 land vil ikke slutte seg til. Dessuten vil de fleste ministrene ikke oversette erklæringen til eget språk og offentliggjøre den hjemme, for de liker ikke å være under press.

Disse ministrene ber Syria, Russland og Iran om å stanse sin offensiv. For det første deltar ikke Iran i kamp, likevel gjør ministrene dem til medansvarlig og henvender seg til dem. For det andre ber EU-ministrer Syria om ikke å frigjøre sitt land fra utenlandske jihadister, som de samme europeere hjelper militært og for kort tid siden kaller «moderate islamister». Så viser de til våpenhvilen i Sotsji, som aldri implementeres av Tyrkia. Tyrkerne går god for at en «syrisk opposisjon» kan skilles fra jihadister slik at førstnevnte kan beskyttes og sistnevnte bekjempes. Men her som ellers er de ikke en «syrisk opposisjon», kun vanlige jihadister.

Resten av lederen viser en holdning, som gjør oss i stand til å forstå en primitiv tankegang i Le Monde. Den omtaler «vestlige demokratiers besluttsomme vilje og evne til å omsette sine ambisjoner i militær handling»; og «et USA, som har vasket sine hender i forhold til Syria-problemet», om lammelse i sikkerhetsrådet, der «Russland ofte støtter Kina og «systematisk nedlegger veto». M.a.o.: EU er selve helgenen, USA er Pontius Pilatus, Russland og Kina er djevelen selv.

I forbifarten anklager Le Monde Tyrkia for «ikke lenger å huse syriske flyktninger, som landet allerede har gitt ly til i et antall av 3,5 millioner». Tallet er feil, for Tyrkia truer med at landet ikke lenger kan holde på flyktningene, deriblant syrere, men også 800 000 på flukt fra Vestens ødeleggelser i Afghanistan og Irak.

Lederen slutter med et forsvar av Frankrikes holdning som «endelig begynner å sette ord på de russiske troppenes opptreden; De er skyld i gjentatte krigsforbrytelser. De skjuler også løgner fra den syriske arméen». Vil folk som har måttet holde ut med jihadister, «moderate» kannibaler og andre hals-hoggere de siste 8 år, forstå det standpunktet, tro?

Metodikken

I journalistikk dreier det seg ikke om å si hva vi ser. I det perspektivet er nesten alt Le Monde forteller her riktig, bortsett fra omgang med tall og hvem som er ansvarlige for forbrytelsene. Men det dreier det seg om å gjøre det forståelig for folk flest, som er nøyaktig det motsatte av hva redaksjonen i en «kildekritisk kvalitetsavis» faktisk gjør. I ti-år har Le Monde, som den herskende klassens tjener, bevisst fordreid informasjon, som på avgjørende måte har ført Le Monde-leserne og alle andre på villspor.

Det er umulig å forstå noe som helst uten å kjenne den regionale kontekst for hendelser og se historien til hver enkelt aktør, ja studere i dybden. Som i alle andre vitenskaper må vi stadig spørre oss selv hva vi tror vi forstår, gå tilbake og korrigere våre feil. Når alt kommer til alt, er det mulig om vi i slik virksomhet går klar av sympati for den ene eller andre part.

Hva Le Monde skjuler for leserne

La oss først gå 20 år tilbake og se på inkompetanse og dårlig dømmekraft; Fra og med angrepet 11/9-01 har USA stått for Bush-linjen; «uendelige kriger», ikke mot fiender, men mot en kampform, terrorisme. Til Afghanistan (2001), Irak (2003), Libya (2011), Syria (2012) og Jemen (2015) er USA fantastisk flinke i å sende inn penger, våpen, leiesoldater og noen ganger egne soldater for å slå ned statsmakter de omtaler som ulovlige. Det er imidlertid klart for alle at terrorisme langt i fra er borte. Den øker og uansett hvor de klarer å styrte en motstander, er situasjonen bare blitt verre.

Når kartet for «ny-oppdeling av Midtøsten» fra US-forsvarsdepartement publiseres, vet alle land i regionen, unntatt Israel og Jordan som går fri, at deres beste allierte vil dissekere dem levende. NATO-medlemslandet Tyrkia er intet unntak.

Det osmanske rike går i oppløsning etter 1. verdenskrig og deler okkuperes av vest-maktene. I 1919 starter Tyrkias frigjøringskrig. I flere år kjemper Mustafa Kemal, Atatürk, «tyrkernes far», for å oppheve Sèvres-fredens. (Versailles) Når utenlandske styrker er slått oppstår Republikken Tyrkia i 1923. Fra starten av går Atatürk i gang med store reformer. Kalifat og islamsk lovgiving erstattes med privat- og straffe-rett etter mønster i Sveits og Italia. Arabisk alfabet erstattes av latinsk, kalender får vestlig standard med søndag som hviledag, bruk av metrisk måling gjøres obligatorisk og kvinners stilling bedres betydelig.

Fra start av arver det nye Tyrkia en mektig og effektiv administrasjon fra Osmannerne. Den framgangsrike krigsherren Atatürk gir landets militære høy prestisje. Det er den gode grunnen til at landets utenrikspolitikk snus opp ned når tyrkerne blir obs på USAs kupp-planer. Da blir det et mål å beskytte landet mot glupske NATO-allierte. [2]

Tyrkias generalstab er i dag overbevist - rett eller galt er her irrelevant- om at Pentagon etter å ha ødelagt nabolandet Syria også vil angripe hjemlandet. I panikk og fortvilelse blir et tyrkisk reaksjonsmønster preget av tiltak, som for alle NATO-land ser ut som en iboende katastrofe om de fortsetter med å true Tyrkia med ødeleggelse og NATO gir tyrkerne derfor tilbud om en annen slagmark, så langt vekke som mulig, i Libya [3].

Tyrkia vet ikke hvem det er. De mobiliserer for landets grenser og historie, vises til Atatürks nasjonale ed og arv. Det benektes at landet står bak folkemord mot ikke-muslimer, for Tyrkia vil ikke dø. I panikk gråtes og skrikes det som et barn, trengt opp i et hjørne.

Overlagte angrep på Russland, henrettelse av FSB-offiserer 1. februar, møte med Tatar-milits og anti-russiske banditter i Ukraina, sammenstøt med russere i Idlib, beskytning av russiske overvåkings-fly, drone-angrep mot russernes Hmeimim-base i Latakia, Syria, arrestasjon av journalister fra russernes presse-byrå i Tyrkia. Ikke noe er primært rettet mot regjeringen i Moskva [4]. Tyrkernes tiltak skal like mye true USA/NATO med det aller verst tenkelige: En 3. verdenskrig om de ikke gir opp sine planer.

Trusler om å la flyktninge-kolonner legge i vei mot Europa har ikke til hensikt å destabilisere EU. Det er en bønn om hjelp, for om Tyrkia ødelegges, blir det umulig å stanse strømmene av migranter. Derfor må det handles før det er for sent! Om Erdogan vil krig mot Russland, vil han ikke tatt initiativ til å innkalle Putin til møte, 4., 12,. 21., og 28. februar og ville ikke ha gjort alt for å få til et møte med ham.

Den samme president Erdoğan, som ikke er militær, men vanlig sivilist fra islamistisk milits, gir 29/2 ikke uttrykk for annet enn våre analyser til de folkevalgte han samler i Dolmabahçé-Palasset, den gamle Sultanens residens: «Virkelig mål med scenariet vi står i, er ikke Syria, men Tyrkia. Det er verre enn likegyldighet å tro at de som effektivt har stykket opp Syria i tre biter, vil respektere Tyrkias territoriale integritet». Åpenbart gjengir ikke Le Monde, som alltid støtter koloni-ambisjoner hos en bestemt fransk elite og stadig fremmer islamistopprør i Syria, noe som direkte fokuserer på USAs strategi.

Vestens valg: Med all respekt for Le Monde-redaksjonen, så dreier ikke dette seg om hva som skjer i Idlib. Eskalering der kan stanses straks. Men det dreier seg om hvorvidt NATO-land vil ødelegge Tyrkia. De må nå slutte å jamre over ulykkelige jihadist-familier og ta ansvar før nok et land blir ødelagt.