Offentliggjøringen som The Last Refuge gjorde av det fulle lydopptaket mellom John Kerry og medlemmer av Nasjonal-Koalisjonen (gjelder Syria, overs.) (22. september 2016, i lokalene til Nederlands FN-delegasjon) reiser spørsmål om det vi trodde vi visste om USAs politikk i Syria-konflikten.

Det vi først og fremst trodde var at da Washington hadde lansert operasjonen kjent som «den arabiske våren» for å styrte de sekulære (ikke-religiøse, overs.) regjeringene til fordel for Det Muslimske Brorskapet, da hadde de overlatt til sine allierte å gjenoppta den andre syriske krigen på egen hånd fra og med juli 2012. Siden disse statene forfulgte sine egne mål - re-kolonisering for Frankrike og Storbritannia, tyveri av gass-reserver fra Qatar, ekspansjon av wahabismen og hevn for borgerkrigen fra Saudi-Arabia, annektering av den nordlige delen av landet for Tyrkia etter kypriotisk modell, osv. - så var den opprinnelig målsettingen oppgitt. Imidlertid fastslår Kerry i lydopptaket at Washington aldri har gitt opp forsøket på å styrte Den Syriske Arabiske republikken. Dette betyr at de veiledet arbeidet til sine allierte hele tiden. Det som følger av dette er at de siste fire årene har jihadistene vært under kommando, de har vært utstyrt med våpen og koordinert av NATOs LandCom (kommandoen av bakkestyrkene) som befinner seg i Izmir (Tyrkia).

For det andre: her bekrefter Kerry at Washington ikke kunne gå lenger på grunn av Internasjonal lov og Russlands posisjon. La oss være helt klare om dette - USA har aldri sluttet med å forfølge sine interesser. De har ødelagt det meste av Syrias olje- og gass- anlegg under påskudd av at de bekjempet jihadistene (som er tillatt ifølge internasjonal lov), men uten å være invitert av president al-Assad (som bryter med internasjonal lov). Imidlertid våget de ikke å plassere troppene sin på bakken og åpent bekjempe republikken, slik de gjorde i Korea, Vietnam og Irak. For å få det gjort, valgte de å plassere sine allierte i fronten - og ledet den utenfra («from behind») - og å støtte leiesoldatene uten å skjule det, slik de gjorde i Nicaragua. Dette gjorde de med fare for å bli saksøkt av Den Internasjonale Domstolen (FNs Internasjonale Tribunal). Washington ønsket ikke å komme i krig med Russland, som, til tross for at landet ikke hadde vist motstand mot ødeleggelsen av Jugoslavia og Libya, nå stod frem og trakk en ny linje som ikke måtte overskrides. Moskva hadde evnen til å forsvare loven med makt, hvis Washington åpent skulle engasjere seg i en ny erobringskrig.

For det tredje bekrefter John Kerry her at Washington håpet på en seier til IS over republikken (Syria, overs.). Helt frem til nå - på grunnlag av rapportene til general Michael Flynn 12. august 2012 og artikkelen til Robin Wright i New York Times den 28. september 2013 - har vi forstått at Pentagon hadde til hensikt å etablere et «Sunnistan» som strakte seg over Syria og Irak, med den hensikt å kutte «Silkeveien». Imidlertid innrømmer han at den planen gikk meget lenger enn det. Sannsynligvis skulle Daesh (IS) få innta Damaskus og deretter bli jaget ut av Tel Aviv (med andre ord, de ville bli drevet tilbake til «Sunnistan» som var avsatt til dem. Syria ville deretter bli delt mellom Israel i syd, Daesh (IS) i øst og Tyrkia i nord.

Dette punktet gjør oss i stand til å forstå hvorfor Washington ga inntrykk av ikke lenger å ha kontroll over begivenhetene ved at de ga sine allierte frie tøyler - ja, de trakk virkelig Frankrike og UK inn i krigen ved å gi dem det inntrykket at de kunne være i stand til å rekolonisere Levanten, mens de faktisk hadde planlagt å dele opp Syria uten dem.

For det fjerde - ved at John Kerry innrømmer at USA«støttet Daesh (IS) medgir John Kerry samtidig også at de bevæpnet dem, noe som igjen ødelegger retorikken om «krigen mot terror».
 Siden angrepet mot al-Askari moskeen i Samarra den 22. februar 2006 vet vi at Daesh (opprinnelig kjent som «Det islamske emiratet i Irak») ble skapt av USAs nasjonale etterretnings-sjef, John Negroponte, og oberst James Steele - med utgangspunkt i den samme modellen som de hadde brukt i Honduras - i den hensikt å få en slutt på motstanden i Irak og sette i verk en borgerkrig.
 Vi vet, helt siden offentliggjøringen fra PKKs dagsavis, Özgür Gündem, fra planleggingsmøtet som ble avholdt i Amman den 1. juni 2014, at USA hadde organisert en felles offensiv fra IS mot Mosul og den kurdiske regionsregjeringen i Kirkuk.
 Vi vet nå helt sikkert at USA aldri har sluttet å støtte IS.

For det femte tolket vi konflikten mellom Allen/Clinton/Feltman/Petraeus - klanen på den ene siden, og Obama/Kerry-administrasjonen på den andre, som at den dreide seg om en skulle støtte IS eller ikke. Denne fortolkningen var feil. Ingen av sidene hadde skrupler når det gjaldt å organisere og å støtte de mest fanatiske jihadistene. Deres uenighet dreide seg om mulighetene for en åpen krig - og faren for en potensiell konflikt med Russland - eller å velge hemmelige operasjoner. Bare Flynn - Donald Trumps nåværende sikkerhetsrådgiver - har vært motstander av jihadismen.

Hvis USA i løpet av noen få år skulle kollapse slik Sovjetunionen gjorde, kan dette opptaket av John Kerry brukes mot han og mot Barak Obama overfor en internasjonal rett - men ikke for den internasjonale straffedomstolen som er diskreditert. Etter at han har innrømmet disse utdragene fra samtalen som er offentliggjort av New York Times, vil han ikke kunne bestride ektheten av hele opptaket. Den støtten som Kerry her gir IS, bryter med en rekke FN-resolusjoner og er et grunnleggende bevis for ansvarlighet, som også omfatter Obama, for forbrytelser mot menneskeheten utført av en terrororganisasjon.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no