Etter Kalifatet kommer Rojava

Ifølge USAs Store Strategi, definert av admiral Cebrowski i 2001 og publisert i 2014 av hans assistent Thomas Barnett, må hele det større Midt-Østen ødelegges, bortsett fra Israel, Jordan og Libanon.

Den forestående seieren mot Daesh forandrer ingenting av Pentagons intensjoner.

President Trump var mot samarbeidet med jihadistene. Han har stanset den finansielle og militære støtten som USA har gitt dem, og han har overtalt Saudi-Arabia og Pakistan til å gjøre det samme. Han har fått NATO til å moderere sin politikk i denne saken.

Men det er ingen ting som antyder at han verken vil eller skal gå mot Pentagons Store Strategi. Når det gjelder innenrikspolitikken i USA er hele kongressen samlet mot han, og han har ingen andre muligheter for å unngå en riksrett enn å forhandle med Det Demokratiske Partiet.

Donald Trump har satt sammen sin administrasjon med tidligere senior-ansatte fra Obama-administrasjonen. De er en gruppe opportunistiske politikere, mange av dem improviserte representanter og ytterest få av dem er særlig troverdige personer.

Hans spesielle representant angående Daesh, Brett McGurk, er en tidligere samarbeidspartner utnevnt under president Obama. Det var meningen at han skulle gå inn for Trumps nye politikk. Den 18. august fikk han til et møte med de viktigste lederne for å «bekjempe Daesh». Men fotografiene han sendte ut etterpå beviser det faktum at det tvert imot deltok flere Daesh-ledere på møtet.

Omtrent samtidig hentet helikoptre fra USAs spesialstyrker ut europeiske ledere i Daesh sammen med familiene deres fra utkanten av Deir ez-Zor, fordi de risikerte å blitt tatt til fange av den syrisk-arabiske hæren den 26. august. To dager senere hentet de ut rundt tjue Daesh-offiserer.

Alt tyder på at Pentagon henter ut sine jihadister og gjemmer dem til senere operasjoner andre steder. Samtidig forbereder de nå en ny «episode» mot Syria, med en ny hær, som denne gangen vil bestå av kurdiske styrker.

Denne krigen, akkurat som krigen mot Kalifatet, annonserte de for fire år siden i New York Times. Det skrev Robert Wright, en forsker ved USAs Fredsinstitutt. Det ble også planlagt å dele Jemen i to stater, delt mellom Riyadh og Abu Dhabi - og sist men ikke minst, å ødelegge Saudi-Arabia.

I mellomtiden samsvarer «Rojava»-prosjektet med Israels strategi. Siden slutten av 1990-tallet, og ved utviklingen av missiler, så er Israel ikke lenger så konsentrert om å kontrollere grenseområdene sine (Sinai, Golan og Sør-Libanon), men å angripe naboene sine bakfra (slik som opprettelsen av Sør-Sudan, og eventuelt et større Kurdistan).

Rekrutteringen av europeiske soldater til «Rojava»-prosjektet har nettopp begynt. A priori vil de kunne samle like mange soldater som de klarte til jihad i og med at medlemmer av anarkist-grupper er like tallrike i Europa som vanlige fengselsfugler.

Jihadist-nettverket startet i et fransk fengsel før de ble det vi kan kalle et «korstog». Det er sannsynlig at rekrutteringen innenfor anarkist-bevegelser også vil spre seg når konflikten fortsetter. Washington, London, Paris og Berlin som organiserer denne rekrutteringen, har planlagt dette lenge. Jeg bruker ordet «korstog» med vilje, fordi disse krigene i middelalderen, akkurat som den vi nettopp har sett, faktisk er europeiske imperialist-operasjoner mot folket i det større Midt-Østen. Det er like grotesk å påstå at det er en forbindelse mellom Jesu budskap og korstogene som det er å påstå at det er en forbindelse mellom Profeten Muhammed og jihadistene.

Både når det gjelder korstogene og den moderne krigføringen var kommandørene «vestlige» og disse konfliktene tjente kun vestlig imperialisme.

De senere korstogene blødde seg gjennom to århundrer, og majoriteten av de kristne i Levanten kjempet sammen med sine muslimvenner mot inntrengerne.

For ikke lenge siden erklærte den franske utenriksministeren Laurent Fabius offentlig at president Assad «ikke fortjente å forbli på jorden». Og han bekreftet at jihadistene gjorde «en god jobb». Mange unge mennesker svarte på hans opprop om å slutte seg til Al-Nusra (Al Qaida), så Daesh.

I dag kunngjorde den franske ex-utenriksministeren Bernhard Kouchner offentlig at Frankrike vil støtte opprettelsen av en stat som kan inkludere irakisk Kurdistan og korridoren til Middelhavet via Syria. Noen få unge europeere har allerede svart på hans oppfordring, og mange flere vil følge.

I dag, som i 2011 - 2012, har den vestlige pressen tatt side for denne nye anti-syriske hæren, og de er støttet av sine regjeringer. De vil aldri stille spørsmål ved Abdullah Öcalan sitt forræderi, som forlot marxist-leninismen til fordel for anarki. Pressen vil peke på at Kurdistan allerede var anerkjent av Sèvres-konferansen i 1920, men de vil unngå å sjekke dokumentene som spesifiserer grensene. De vil helst tro at grensene er lovlige i Irak og Syria, selv om Kurdistan nå ligger i Tyrkia. Og de vil overse det faktum at grensene det er snakk om faktisk ikke er noe annet enn de planene Pentagon har utviklet.

Folkeavstemmingen for uavhengighet i Irak-regionen av Kurdistan og annekterte områder ved hjelp av Daesh er satt til 25. september. Som i 2014, er meningen samtidig å ødelegge Irak og Syria, denne gangen uten å opprette et «Sunnistan» fra Raqqa til Mosul, men et «Kurdistan», et område som vil knytte Erbil og Kirkuk til Middelhavet.