Kapringen av sikkerhetskonferansen i München

Konferansen i München fant sted mellom 16. og 19. februar [1]. Slik den gjør hvert år, samlet den mer enn 500 europeiske ministere og parlamentsmedlemmer i tillegg til et antall fremmede gjester. Dette er det viktigste internasjonale møtet vedrørende europeisk utenriks- og forsvarspolitikk.

For ti år siden forårsaket Putin internasjonal skandale ved å påstå at det var i europeernes interesse ikke å følge Pentagon på deres militære eventyr, men å handle selvstendig. Han minnet også tilhørerne om at Russland også var et europeisk land selv om det stod utenfor den europeiske unionen. Deltagerne lo den gang av han og hans synspunkter. Alle som en ønsket de beskyttelse og vern under NATO-paraplyen.

Denne gangen var det Lavrov som forårsaket skandale ved å etterlyse en post-vestlig verdensorden. Vi tvinges til å medgi at NATO har mistet sin overlegenhet vedrørende konvensjonell krigføring - selv om den fortsatt innehar førsteplassen med tanke på kjernefysisk krigføring. Vi tvinges til å innrømme at etter 15 år med uavbrutt krigføring i det «større Midt-Østen», så er drømmen om å reorganisere regionen i mikrostater, hver med mindre enn 10 millioner innbyggere og fantasien om å viske ut sekulære regimer til fordel for diktaturer styrt av Det Muslimske Brorskapet - den tanken er mislykket.

Forbausende nok fortsetter europeerne med å forfølge disse målene som er påtvunget dem av Washington, men USAs befolkning og deres president Donald Trump vil ikke mer. Dermed stoler europeerne på «The deep state i USA» ( «the Raven Rock Mountain Continuity of Government» som organiserte angrepene 11. september). Deres politiske ledere fortsetter, som et forebyggende tiltak, å fordømme Donald Trumps angivelige rasisme og islamofobi, de samme menneskene som applauderte da George W. Bush og Barak Obama drepte mer enn 3 millioner mennesker. Pressen deres fortsetter å fornærme Donald Trump som de presenterer som lunefull og uskikket.

De er forferdet over meningene til Donald Trump som anser NATO som «foreldet», de ble beroliget av uttalelsene til ministrene hans som egentlig sa akkurat det samme - NATO trenger ikke å eksistere i sin nåværende form - det må omgjøres til en forsvarsallianse og hvis dere vil være med på det må dere bruke 2% på forsvarsbudsjettet.

Besatt av sin imperialistiske galskap ble europeerne skrekkslagne over muligheten for at de måtte oppgi sine anti-russiske investeringer i Ukraina og Syria. Også her ble de beroliget av uttalelser som uansett var så vage som det var mulig å få til. Trumps ministre gjentok at de ikke ville oppgi noen vitale interesser for USA i Ukraina og at de ville arbeide for «en politisk løsning i Syria». Så hvordan kunne europeerne tro at USAs befolkning hadde vitale interesser på Dneprs elvebredder (Stor russisk elv) og at en «politisk løsning i Syria» betød å erstatte republikken med Det Muslimske Brorskapet? Ganske enkelt fordi at det var dette de var fortalt av Obama-administrasjonen - den administrasjonen som USAs befolkning nå har avvist.

Naturligvis kan alle nå se kampen mellom Trump-administrasjonen på den ene siden og «Regjerings-kontinuitet-gruppen» på den andre. Fjellene ristet da Donald Trump fjernet CIA og sikkerhetsrådgiveren fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet. Alle la merke til måten som CIA som svar på dette, nektet sikkerhetsklarering til seks av presidentens rådgivere og beskyldte den nasjonale sikkerhetsrådgiveren for å være en russisk spion og slik tvang frem hans avgang, og hvordan de fortsatt forfølger fire andre representanter i presidentens team. Men å tape noen få slag betyr ikke at krigen er tapt, og det er pinlig at europeerne - som har vært kuet lenge - ikke skjønner dette. Hvordan kunne de tro at Donald Trump kunne feie bort noe så mektig som «the deep state» på noen få dager? Og hvordan kunne de tenke seg at hans første nederlag ville være tilstrekkelig til at han ga opp?

De siste årene har sikkerhetskonferansen vært en måte for Tyskland å tjene som bindeledd mellom USA og sine europeiske partnere. Denne gangen var deres eneste mål å tvinge de europeiske lederne til å bekrefte deres troskap til «the deep state i USA» uten å ta hensyn til hva USAs befolkning ønsker eller de endringer som har funnet sted i Det Hvite Huset.

Et forberedende dokument, utarbeidet av de tyske vertene til konferansen, ble delt ut til deltagerne. Pressen var forsiktig ved ikke å nevne det. Det inneholdt en artikkel av Volker Perthes, forfatteren til Feltman-planen for den totale og betingelsesløse kapitulasjonen til Den Syriske Arabiske Republikken. Denne eminente «eksperten» presenterte sin visjon av «Det utvidete Midt-Østen», eller snarere av USAs visjonen om «regjerings-kontinuitet» [2].

– (Selv om vi ikke har klart å omforme regionen) så vil denne regionen ikke være upåvirket av krigene og den «Arabiske våren» (Vi gjorde ikke alt dette for ingenting).
– Konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran har blitt en sekterisk konflikt mellom sunnier og shiaer (som maskerer våre geopolitiske ambisjoner).
– Når alle er opphengt i denne falske religiøse konflikten vil ingen være opptatt eller vise noen oppmerksomhet overfor palestinernes situasjon (som er en stor fordel for kolonistaten Israel).
– Når europeerne er lei av alle disse blodbadene som utspiller seg langt hjemmefra og håper på den lenge etterlengtede triumfen for Det Muslimske Brorskapet, så har ingen i det større Midt-Østen ennå innrømmet å være slått.
– Under Syriakrigen har allianser hele tiden blitt inngått og oppløst regionalt. Den siste var pakten mellom Russland, Tyrkia og Iran som ikke varte (heldigvis) lengre enn noen andre.
– Syria og Irak vil ikke overvinne terrorismen og vil ikke få fred på noen annen måte enn ved en inklusiv regjering (det betyr, ved å akseptere og å ta inn Al-Qaida og IS i regjeringene sine).
– Alt dette kan bare ta slutt for alle befolkningsgruppene i det større Midt-Østen gjennom en stor internasjonal konferanse hvor vestmaktene vil bestemme deres fremtid, på samme måten som Wiener-kongressen (1814) hvor fire-makt-alliansen avgjorde skjebnen til resten av verden.

Det som er helt klart er at selv om de er stilt overfor USAs befolknings valg og den arabiske befolkningens motstand, så har de europeiske lederne ikke til hensikt å endre kurs - de kan bare avskjediges av Europas folk.