Voltaire Network

Frankrike senker seg selv

Vi er nå vitne til en historisk reversering i Frankrike, hvor det tidligere politiske spektrum eksploderer i småbiter og nye fraksjoner viser seg. På grunn av den intensive medie-propaganda-stormen som nesten har druknet nasjonen, kan Frankrike nå ikke annet enn oppfatte hovedtrekkene og klamre seg til røde linjer som ikke lenger eksisterer. Imidlertid er fakta klare og visse utviklingstrekk er forutsigbare.

| Beyrouth (Liban)
+
JPEG - 19.8 ko

Etter en svært opphisset valgkamp valgte Frankrike Emmanuel Macron og Marine Le Pen til andre runde i presidentvalget.

Nesten alle kandidatene som tapte, med unntak av Jean-Luc Melenchon - og det er ingen tilfeldighet - har oppfordret sine tilhengere å støtte Macron som dermed lett skulle bli valgt.

De to historiske hovedmotstanderne som har regjert Frankrike siden begynnelsen av den 5. republikken (fra oktober 1958 overs.) - Republikanerne (x-Gaullistene) og sosialistpartiet (x- Jauresianerne) (etter den franske reformisten Jean Jaures) er slått. En nykommer, «Fremad»! har inntatt podiet i førersetet sammen med Front National.

Er der en fascistisk kandidat?

Dette er ikke første gang en slik oppdeling har foregått i Frankrikes historie - på den ene siden en som sterkt går inn for en allianse med det som for øyeblikket ser ut til å være verdens største makt (USA), og på den andre siden en bevegelse som ønsker nasjonal uavhengighet. På den ene siden hele den herskende klassen uten vesentlige unntak, og på den andre siden et parti som er knyttet sammen av ulike deler og biter, for det meste proletarer (arbeidere, overs.) hvor to tredjedeler kommer fra høyre og en tredjedel fra venstresiden.

Helt åpenbart blir den neste presidenten Hr. Macron - en mann fra Banque Rothschild & Cie, nå støttet av samtlige sjefer til firmaene på CAC40 (Paris-børsen).

Men enten vi liker det eller ikke, er pengemaktens enhet noe som er en grunnleggende karakter ved fascistiske partier.

Storkapitalens enhet er alltid fulgt av en nasjonal enhet som sletter uenigheten. For å bli like må vi bli identiske. Det var derfor president Hollande begynte med loven om «ekteskap for alle» i 2012-13. Den ble presentert som noe som skulle etablere likhet mellom borgerne, uansett seksuell orientering, og hevdet at behovene til par med barn var de samme som behovene til homofile par. Og likevel fantes det flere andre mer intelligente løsninger. Motstanden mot loven førte til en rekke svært viktige demonstrasjoner, men de klarte uheldigvis ikke å komme med alternative forslag og ble knyttet opp mot homofobe slagord.

På samme måte ble angrepet mot Charlie-Hebdo feiret til sangen «Jeg er Charlie!» og de borgerne som hevdet at de «ikke var Charlie» ble forfulgt.

Det er en skam at det franske folket ikke reagerer hverken mot storkapitalens krav om enstemmighet, heller ikke mot kravet om å bruke de samme rettslige teknikkene og for å favorisere de samme slagordene. På den andre siden insisterer de på å kunne beskrive Front National som «fascistisk», men uten andre argumenter enn partiets fortid.

Kan vi motstå en fascistisk kandidat?

Flertallet i Frankrike forestiller seg at Emmanuel Macron vil bli en president à la Sarkozy og Hollande, mennesker som vil følge opp sin politiske overbevisning. De forventer derfor å se at landet fortsatt svekkes. De aksepterer denne retningen fordi de tenker at på den måten vil de fjerne trusselen fra ytre høyre.

Mange av dem husker at ved etableringen samlet National Front taperne etter 2. verdenskrig og taperne av den sosiale politikken som fulgte i kjølvannet av koloniseringen av Algerie. Det fokuseres fortsatt på de få mennene som samarbeidet med de nazistiske okkupantene uten å oppfatte at National Front i dag absolutt ikke har noe til felles med de folkene. Flertallet fortsetter å holde andre-Løytnant Jean-Marie Le Pen (Marines far) ansvarlig for tragedien i Algerie og samtidig frifinnes sosialistlederne for deres ansvar den gangen, særlig den forferdelige innenriksministeren, Francois Mitterrand. (Seinere fransk sosialistisk president, overs.)

Ingen husker at det var den fascistiske ministeren i 1940, Charles De Gaulle, som avslo den skammelige våpenhvilen med Nazi Tyskland. Denne mannen var den åpenbart offisielle arvingen til Marechal Philippe Petain (som var hans datters gudfar) og han sluttet seg alene til motstandsbevegelsen. Ved at han overvant sin oppdragelse og sine fordommer, samlet han gradvis rundt seg, mot ønskene til sin x-mentor (Petain, overs.), folk i Frankrike fra alle avskygninger som ønsket å forsvare republikken. Han knyttet seg til en venstreorientert person, Jean Moulin, som et par år tidligere i all hemmelighet hadde misbrukt penger fra marine-ministeren og fraktet våpen til de spanske republikanerne i kampen mot fascistene.

Ingen husker at kollegaen til De Gaulle, Robert Schuman, skrev under på det som skulle bli skammens våpenhvile. Noen år seinere grunnla han EEC (som nå kalles EU) - en overnasjonal organisasjon bygget på Nazi-Tysklands modell for den «Nye Europeiske Orden», mot Sovjetunionen og i dag mot Russland.

Obama-Clinton-Modellen

Emmanuel Macron har fått sterk støtte fra USAs x-president Barak Obama, og han har samlet et team til utenrikspolitikken som er sammensatt av de viktigste neo-konservative diplomatene. Han har ikke gjort noen hemmelighet av at han vil støtte utenrikspolitikken til det demokratiske partiet i USA.

Selv om Barak Obama presenterte sin utenrikspolitikk med en retorikk som var diametralt motsatt av hans forgjengers, republikaneren George W. Bush, fulgte han i praksis i alle av forgjengerens fotspor. De to mennene fortsatte suksessivt den samme planen for ødeleggelse av samfunnene i det større Midt-Østen - en plan som allerede har forårsaket 3 millioner døde. Emmanuel Macron støtter denne politikken, selv om vi ennå ikke vet om han vil rettferdiggjøre den med å snakke om «demokratisering» elle «spontane revolusjoner».

Hvis Hillary Clinton ble slått i USA-valget, måtte Emmanuel Macron vinne i Frankrike.

Det er ingenting som tilsier at Marina Le Pen vil være i stand til å spille den samme rollen som Charles De Gaulle gjorde, men tre ting er sikkert:

-  På samme måte som i 1940 da britene hoste-kamuflerte sin avsky og ønsket De Gaulle velkommen, vil Russland i dag kunne støtte Le Pen.

-  Akkurat som i 1939 trosser bare noen få kommunister parti-ordren og slutter seg til «Ressistance» (motstanden, overs.), og det vil bare være noen få av Jean-Luc Mèlenchons medkjempere som vil ta et slikt skritt. Men slik det var etter nazi-angrepet på SSSR (Sovjet i 1941, overs.), førte det til at hele kommunistpartiet støttet De Gaulle og dermed ble til motstandsbevegelsens majoritet. Det er ingen tvil om at Mèlenchon vil kjempe side om side med Le Pen i årene som kommer.

-  Emmanuel Macron vil aldri forstå de menneskene som gjorde motstand mot at deres fedreland skulle bli dominert. Dermed vil han heller ikke forstå menneskene i det større Midt-Østen som kjemper for virkelig uavhengighet sammen med Hezbollah, den Syriske Arabiske Republikken og Irans Islamske Republikk.

Oversettelse
Knut Lindtner

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.