Voltaire Network

USA er ikke i stand til å innse realitetene til arbeidet i FN

Mens presidentene Putin og Trump fortsetter å gjøre framgang i spørsmålet om Syria, har De Forente Staters representanter i FN låst seg fast i en slags håndbak-kamp med Russland. Ved å nekte å etterforske en forbrytelse hvor de allerede har konkludert; forårsaker de veto ikke bare én gang, men fire ganger i Sikkerhetsrådet. For Thierry Meyssan er denne schizofrene oppførselen til De Forente Stater på den internasjonale arenaen nok en demonstrasjon av sprik i Trumps administrasjon, og et bevis på at det går nedover med USAs imperialisme.

| Kairo (Egypt)
+
JPEG - 76 ko

Det er helt sikkert at lite har endret seg siden 11. september 2001. De Forente Stater fortsetter sine forsøk på å manipulere den internasjonale offentligheten, og bruker FN som et verktøy til dette. De har sikkert forskjellige grunner til det, men de viser hele tiden den samme forakt for sannheten.

I 2001 meddelte representantene for USA og Storbritannia, John Negroponte og Steward Eldon, at de to landene nettopp hadde angrepet Afghanistan som et lovlig forsvar etter angrepene som var blitt gjennomført i New York og Washington. USAs utenriksminister Colin Powell lovet å gi Sikkerhetsrådet komplett dokumentasjon på at Afghanistan var de ansvarlig, men 16 år senere er det fortsatt ingen som har sett denne.

JPEG - 38.5 ko

I 2003 kom den samme Colin Powell til Sikkerhetsrådet, og i en tale som ble overført på fjernsyn til hele verden, sa han at Irak også var innblandet i angrepet den 11. september, og at de nå forberedte nye aggressive tiltak mot De Forente Stater. Det skulle utføres med masseødeleggelsesvåpen.

Men da han hadde fratrådt stillingen i USAs regjering, innrømmet Colin Powell på fjernsyn i sitt eget land at de mange beskyldningene i talen hans var falske. 14 år etter denne talen venter vi fortsatt på at De Forente Stater skal komme med en unnskyldning til Sikkerhetsrådet.

Alle har nå glemt USAs beskyldninger om ansvaret president Saddam Hussein hadde for angrepet 9/11. Siden da har Washington også gitt Saudi-Arabia skylden for det samme angrepet. Og i dag får også Iran skylden for dette - selv om de ikke har greidd å komme med bevis i noen av disse fire sakene.

Men vi husker debatten om masseødeleggelsesvåpen som varte i flere måneder. FNs kommisjon for overvåkning, bekreftelse og inspeksjon (UNMOVIC) fant ikke det minste spor av disse våpnene. Det utviklet seg en konflikt mellom Hans Blix, den svenske direktøren i UNMOVIC, først med USA, så med FN, og til slutt med hele den vestlige verden.

Washington påsto at Blix ikke hadde funnet noen våpen fordi han var overfladisk, mens Blix selv forsikret at Irak aldri hadde hatt kapasitet til å utvikle slike våpen. Uansett bombet USA Bagdad, invaderte Irak og styrtet president Saddam Hussein. De hengte han, okkuperte landet hans, og plyndret det.

USAs metoder etter 2001 var totalt forskjellig fra noe de hadde gjort før. I 1991 hadde president Bush - faren - ment at han hadde internasjonale lover på sin side før han angrep Irak, fått president Saddam Hussein til å invadere Kuwait, og så gripe inn. På denne måten fikk han støtte fra så å si alle nasjoner i verden. I 2003 derimot, kom Bush - sønnen - med løgn og stadig mer løgn. Mange stater distanserte seg fra Washington - vi opplevde de største pasifist-demonstrasjoner i historien - fra Paris til Sydney, fra Beijing til Mexico.

I 2012 kom FNs avdeling for politiske saker med en plan for total og betingelsesløs overgivelse for Syria. Direktøren der, USA-borgeren Jeffrey Feltman, tidligere undersekretær for utenriksminister Hillary Clinton, bruke alle midler han kunne finne for å få til den største koalisjon i historien, og beskyldte Syria for alle slags forbrytelser. Ingen av disse ble noen gang bevist.

Dersom de statene som har Feltman-dokumentene har bestemt seg for ikke å publisere dem, da må hensikten deres være å beskytte De Forente Nasjoner. Men det er absolutt ikke akseptabelt at FNs formål skal brukes til å fremme krig når institusjonen ble skapt for å bevare freden.

Siden jeg ikke har de samme forbeholdene som USA, har jeg publisert en detaljert studie av dette gemene dokumentet i boken «Right Before Our Eyes».

I 2017 ble det dannet en felles organisasjon (Joint Investigative Mechanism - JIM) mellom FN og OPCW (organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen) etter anmodning fra Syria. Den skulle etterforske bruken av kjemiske våpen på deres område. Deretter oppsto den samme kampen som vi så tidligere mellom Hans Blix og Washington, bortsett fra at denne gangen var rollene byttet. I 2003 var det FN som forsvarte freden. Dette er ikke lenger tilfelle, siden Jeffrey Feltman er utnevnt igjen og nå er nummer 2 i FN.

Denne gangen er det Russland som opponerer mot de pro-USA tjenestemennene som skal tjene FN-charterets arbeid.

JPEG - 34.3 ko

Selv om arbeidet til denne organisasjonen ble debattert på vanlig måte i den første perioden - fra september 2015 til mai 2017 - risikerte man en splittelse da Guatemalas Edmond Mulet nominerte den argentinske Virginia Gamba som organisasjonens direktør - en nominasjon som kan ha blitt tilskrevet generalsekretæren i FN, portugiseren Antonio Guterres.

Organisasjonen mobiliserer internasjonale folk fra FN og OPCW. Denne internasjonale prestisje-organisasjonen fikk Nobels fredspris i 2013, spesielt for arbeidet med å overvåke ødeleggelsen av syriske kjemiske våpen, foretatt av USA og Russland. Men direktøren, den tyrkiske borger Ahmet Üzümcü, har siden steget i gradene. I juni 2015 ble han invitert til Telfs Buchen (Østerrike) til møter med Bilderberg-gruppen - NATO-klubben.

Diskusjonen ble enda mer alvorlig enn den i 2003 da Hans Blix sto på den ene siden og USA på en andre, og USA truet med å rykke inn i Irak dersom FN kunne bevise at det fantes masseødeleggelsesvåpen. Men i 2017 ble det en diskusjon mellom Russland og Edmond Mulet, som kunne, etter det han visste, gå god for en intervensjon fra USA mot Syria.

Men Washington hadde allerede bestemt seg, de sa at Syria var ansvarlige for sarin-gass-angrepet i Khan Shaykhun, og de hadde allerede bombet den gamle flyplassen ved Shayrat.

Dersom det skulle skje at Joint Investigative Mehcanism skulle komme til en annen konklusjon enn Washington, da ville USA bli nødt til å komme med en unnskyldning og holde Syria skadesløse. De internasjonale pro-USA-folkene anså derfor at deres oppgave var å konkludere med at Syria hadde bombet sin egen befolkning med sarin-gass, som de skulle - helt ulovlig - ha gjemt på flyplassen på Shayrat.

Siden oktober har retorikken blitt hissigere mellom visse FN-folk og russiske tjenestemenn. Helt motsatt av hva den vestlige pressen påstår, har ikke uoverenstemmelsene noe å gjøre med konklusjonen til JIM, men kun om metodene de har brukt. Moskva nekter på forhånd å godta noen konklusjoner som er oppnådd ved metoder som ikke overholder de internasjonale prinsippene som er fastlagt i henhold til Chemical Weapons Convention og OPCW.

Sarin-gass er en nervegass som er ekstremt dødelig for mennesker. Det finnes variasjoner av dette produktet, klorosarin og cyclosarin, og til og med farligere versjoner - VX-gass. Alle disse produktene blir absorbert av huden, og går videre rett inn i blodet. Den svekkes etter noen få uker eller noen få måneder i miljøet, men ikke uten konsekvenser for dyr som kommer i kontakt med gassene. Når gassen trenger ned i jorden, uten oksygen og lys, kan den holde seg der i lang tid.

Det er nok å se på bildene fra angrepet på Khan Shaykhun som viser folk som tar prøver kun få timer etter angrepet. De har ikke på seg beskyttelsesdrakter for å dekke huden. En forstår øyeblikkelig at gassen som faktisk skal ha blitt brukt ikke kan ha vært sarin-gass eller noen av dens slektninger.

For flere detaljer kan du konsultere en studie av professor Theodore Pistol ved Massachusetts Institute of Technology der han avkrefter, én etter én, argumentene til de såkalte «ekspertene» fra CIA.

Faktisk besøkte ikke JIM stedet for å ta prøver og det er i strid med prinsippene til Chemical Weapons Convention. De tok altså ikke prøver for å kunne analysere dem og identifisere hvilken gass som ble brukt, eller om det var blitt brukt gass i det hele tatt.

Da de ble spurt ut om dette av Russland i mai og juni 2017 erklærte OPCW at de hadde studert sikkerhetsforholdene som var nødvendige for en slik reise før de konkluderte med at det var unødvendig, siden, ifølge dem, «det var uten tvil sarin som var blitt brukt».

JIM besøkte derimot Shayrat-flyplassen der sarin-gassen skulle ha blitt ulovlig oppbevart, ifølge Washington. Og der skulle den så ha blitt lastet inn i bombefly. Men der nektet de å ta prøver, til tross for at Russland insisterte på dette.

JIM nektet også å undersøke avsløringer som Syria hadde gjort om at jihadistene hadde blitt forsynt med gass fra USAs og de britiske selskapene Federal Laboratories, NonLethal Technologies og Chemring Defence UK.

De Forente Stater og deres allierte skrev selv ned kravene som stilles til internasjonale tjenestemenn for å kunne gjennomføre en etterforskning «på en måte som passer til å gjennomføre mandatet» i sitt forslag til resolusjon, som de la fram 16. november.

Russland nektet å godkjenne rapporten fra JIM fordi den var amatørmessig. Tre ganger nektet de å fornye mandatet til undersøkelseskommisjonen. De la ned veto mot det den 24. oktober, og den 16. og 17. november, slik de hadde gjort den 12. april, da USA og Frankrike prøvde å fordømme Syria for det påståtte saringass-angrepet. Dette var 8., 9., 10. og 11. gang de brukte veto i det syriske spørsmålet.

Vi vet ikke hvorfor Washington hadde presentert, eller presenterte saken gjennom sine stedfortredere, den samme påstanden overfor Sikkerhetsrådet ved fire forskjellige anledninger fra fire forskjellige synsvinkler. Disse gjentatte forsøkene så man allerede ved begynnelsen av krigen mot Syria - den 4. oktober 2011, 4. februar og 19. juli 2012 - da Frankrike og USA prøvde å få Syria fordømt for det de kalte undertrykkelse av «den syriske våren». På det tidspunktet bekreftet Russland at dette slett ikke var noen borgerkrig, men aggresjon utenfra. Og hver gang svarte Vesten at de kunne «overbevise» sine russiske partnere.

Det er interessant å legge merke til at den vestlige «antakelsen» mener at krigen i Syria begynte med en demokratisk revolusjon som feilet, og som til slutt ble kapret av jihadist-styrker. Men i motsetning til det som blir påstått finnes det ikke bevis på den minste demonstrasjon til fordel for demokrati i 2011 eller 2012 i Syria. Alle videoer som er publisert på den tiden er enten i president al-Assads favør, eller mot den syrisk-arabiske republikken - aldri med krav om demokrati. Ikke én video viser pro-demokratiske slagord eller plakater. Alle videoene med påståtte «revolusjonære demonstrasjoner» fra denne perioden er tatt opp på fredagskvelder når sunni-moskeene ble tømt etter fredagsbønnen - aldri på noen annen dag, og aldri på andre steder enn ved sunni-moskeene.

Det er sant at man på visse videoer kan høre slagord som inneholder ordet «frihet». Og dersom man lytter nøye, så roper de ikke på «frihet» i den vestlige betydningen av ordet, men de roper på «frihet til å innføre sharia-lover». Om noen kan finne et sporbart bevis på en demonstrasjon på mer enn 50 mennesker som motsier min uttalelse, så vær så snill å sende det til meg, og jeg vil ikke nøle med å publisere det.

JPEG - 32.2 ko

Jeg kunne forklare denne halsstarrige manipulasjonen fra USAs side som et tegn på at Trump-administrasjonen er i ferd med å tilpasse seg politikken til de fire foregående presidentene. Men denne hypotesen blir motsagt av undertegningen av et hemmelig memorandum i Amman den 8. november, mellom Jordan, Russland og USA, og av felleserklæringen til presidentene Putin og Trump den 11. november i Da Nang, på sidelinjen til APEC-toppmøtet.

Det førstnevnte dokumentet er ikke publisert, men vi kjenner til det via visse indiskresjoner. Der går de ikke med på Israels krav om opprettelsen av en nøytral sone på syrisk område - ikke ved Israels grenser men 60 kilometer bakom våpenhvilelinjen fra 1967.

Den britiske regjeringen, som aldri lar en sjanse gå fra seg til å fyre opp under konflikter, reagerte med å la BBC publisere satellittbilder av en iransk militærbase ved El-Kiswah (45 kilometer fra våpenhvilelinjen).

Som ventet fordømte Israels statsminister Benjamin Netanyahu avtalen mellom stormaktene, og han reserverte seg med Israels rett til å foreta militære innblandinger i Syria for å bevare sin egen sikkerhet. Denne uttalelsen inneholder en trussel, og som sådan et brudd på FNs charter. Alle er faktisk klar over at i de siste sju årene så gjelder fortsatt påskuddet om å gjennomføre væpnede aksjoner i Libanon. For eksempel bombet Tsahal (det israelske flyvåpenet) et industriområde i Hassaiye den 1. november. De lot som om det var for å ødelegge våpen som skulle til Hizbollah, mens det virkelige målet var en kopper-fabrikk, uunnværlig for å gjenopprette strømforsyningen i landet.

Erklæringen fra Da Nang inneholder en viss framgang. Den sier, for første gang, at alle syrere skal kunne delta i det neste presidentvalget. Fram til nå har syrere i eksil blitt forbudt å stemme av medlemmene i den internasjonale koalisjonen, et brudd på Wien-konvensjonen. Når det gjelder «Den nasjonale koalisjonen for syrisk revolusjon og opposisjons-styrker» har de boikottet valgene fordi de for øyeblikket er dominert av Det Muslimske Brorskapet. For dem er «Koranen vår lov», og det er ikke plass for noen slags valg innenfor et islamistisk regime.

Kontrasten er slående når man ser på framgangen i Russland-USA-forhandlingene på den ene siden, og på den andre siden den sta holdningen til USA når de fornekter fakta foran Sikkerhetsrådet.

Det er også interessant å legge merke til forlegenheten til den europeiske pressen når de blir vist arbeidet til presidentene Putin og Trump og samtidig ser den barnslige motviljen til USA-delegasjonen i Sikkerhetsrådet.

Nesten ingen nevner memorandumet fra Amman, de har alle kommentert en enkel note som på forhånd ble sendt ut fra Det Hvite Hus. Når det gjelder Nikki Haleys raserianfall i Sikkerhetsrådet, har alle som en skrevet at de to stormaktene ikke er blitt enige mens de overser de russiske argumentene som har blitt utførlig forklart av Moskva.

Vi er nødt til å legge merke til at dersom president Trump prøver å fjerne seg fra den imperialistiske politikken til sine forgjengere, er pro-USA representantene i FN ute av stand til å se hva som forgår i den virkelige verden. Etter 16 år med systematiske løgner kan de ikke lenger følge tankebaner som handler om fakta, men kun handler om sin egen fantasiverden. De kan ikke lenger innse at realitetene er noe annet enn deres egne ønsker.

Denne oppførselen karakteriserer et imperium i forfall.

Oversettelse
Ingunn Kvil Gamst
Derimot.no

Godkjente artikler under vanlig journalistisk skjønn

Artikklene på Voltaire Network kan fritt videreformidles såfremt det henvises til kilde, deres integritet respekteres og de ikke brukes til kommersiell virksomhet (lisens CC BY-NC-ND).

Støtt Voltaire Network

Du besøker denne websiden for å søke opp kvalitetsanalyser som gjør deg i stand til å danne deg din egen oppfatning av dagens verden. For at vi skal kunne fortsette arbeidet vårt, trenger vi din støtte.
Hjelp oss med ditt bidrag.

Hvordan delta i Voltaire Network?

Medlemmene i vårt team er alle frivillige.
- Morsmålsoversettere på profesjonelt nivå: du kan hjelpe oss med å oversette artiklene våre.