JPEG - 53.5 ko

USAs involvering i Syria er like forvirrende som det pleier å være. Til tross for det faktum at John Kerry har fremforhandlet et «opphør av fiendtligheter» den 22. februar 2016 og at Russland har trukket tilbake bombeflyene sine, så har Tyrkia - NATO-medlemmet - fortsatt sin støtte til IS.

Den 8. mars la Russland frem en rapport til Sikkerhetsrådet som beskyldte Ankara for å kontrollere handelen med artifakter til fordel for IS. Den 18. mars la de frem en rapport hvor de beskyldte Tyrkia for å levere våpen og ammunisjon til IS. I begge tilfellene var det en «fullstendig benektelse» fra Tyrkia vedrørende disse påstandene og de beskyldte Russland for å organisere en avledningsmanøver for «trekke oppmerksomheten til de internasjonale samfunnet bort fra de sivile tapene, kaoset og den betydelige ødeleggelsen som ble forårsaket av det syriske regimet og av de russiske militære operasjonen i Syria.» Den russiske øverstkommanderende gjengjeldte ved å avsløre at Ankara nylig hadde tillatt 9000 ny jihadister å slippe inn i Syria. Det er imidlertid mulig å forestille seg at Tyrkia har handlet på egen hånd uten å få noen godkjenning fra USA.

Den 7. april leverte USAs forsvardepartement 2000 tonn våpen til de væpnete «moderate gruppene» og av dette ble 500 tonn øyeblikkelig omfordelt til Al-Nusra (Al-Qaida) og ytterligere 500 tonn til IS.

Uansett ser det ut til at Tyrkias støtte til IS har sunket mye de siste dagene.

Det ser ut til at Moskva i all hemmelighet, men ganske kraftig, har protestert, og i en slik grad at den 9. mai offentliggjorde John Kerry og Sergeï Lavrov en felles erklæring. De oppfordret «alle stater til å iverksette Sikkerhetsrådets resolusjon 2253 (2015) som forbyr all materiell og finansiell støtte til IS, Al-Nusra-fronten og andre grupper som kvalifiserer å defineres som terroristgrupper av FNs Sikkerhetsråd, og forhindre at disse krysser grensen til Syria».

Fremfor alt var det enighet om at Washington skulle sette en «deadline» for sine allierte - til begynnelsen av Juli - for å nå enighet i Geneve. Etter den datoen skulle USA trekke tilbake sine styrker mens Russland skulle omdirigere sitt hangarskip Admiral Kutznesov til den syriske kysten for å gjenoppta, men i redusert omfang, bombekrigen mot de terroristiske organisasjonene (som er nå blitt opprustet).

Imidlertid er usikkerheten enda ikke blitt endelig løst. Russland og USA står sterkt mot hverandre i FN vedrørende temaet om «Islams Hær» (Jaysh al-islam). Moskvas hensikt å legge den til listen over «terroristorganisasjoner», mens Washington ønsker fortsatt å betrakte den som en «moderat væpnet gruppe».

Islams hær er skapt av Saudi-Arabia og veiledet av den britiske SAS. Opprinnelig var den ledet av Zahran Allouche, og den spredte terror i forstedene til Damaskus og truet hovedstaden i tre år. Lederen som tilba Osama Bin Laden, var kjent for sin grusomhet, ved beordring av hodekapping av en rekke lokale innbyggere, ved å holde andre innelukket i bur som levende skjold. Til slutt ødela «bunker-knuser»- (bunker-buster) bombene til det russiske luftvåpenet det underjordiske hovedkvarteret hans som var særlig bygget for å huse staben hans. Etter en periode med forvirring overtok en av hans assistenter, Issam el-Bouaydani, midlertidig funksjonen som hans etterfølger. Han ble raskt styrtet til fordel for en wahabistisk geistlig, sjeik Abou Abdarrahman Kaake som anbefalte valget av en av Zahran Allouches fettere, Mohamed Allouche som leder for delegasjonen til den saudiske opposisjonen i de intra-syriske fredsforhandlingene i Geneve. Mohamed Alluche er blitt særlig feiret for å ha kastet syrere som er beskyldt for å være homofile, fra hustak - Den Syriske Arabiske Republikken er den eneste arabiske staten som respekterer privatlivet til sine borgere og som ikke straffer homofile.

Den 17. mai møtte den Internasjonale Støttegruppen for Syria i Wien. I sin endelige erklæring, stiller den spørsmål ved den Syriske Arabiske Hæren sin strategi til omringing landsbyer som jihadistene til den «moderate opposisjonen» kontrollerer. Men fremfor alt vurderer den alle de USA-Russiske beslutningene de siste månedene om
- å skape en felles overgangs-organisasjon mellom den syriske regjeringen og hele rekken av opposisjons - grupper når en er kommet frem til tidspunktet for denne overgangen
- å utarbeide en ny grunnlov
- deretter å organisere et nytt president og parlamentsvalg på dette grunnlaget

Imidlertid, og selv om Saudi-Arabia er medlem av den internasjonale støttegruppen for Syria, nekter den moderate opposisjonen fortsatt å godta disse tre punktene. Den fortsetter å kreve avgangen til president al-Assad og de fleste kristne, sjia og alawittiske ansatte ledere før etableringen av en overgangs-organisasjon.

Videre har den heller ikke til hensikt å stille opp mot de nåværende lederne i en runde med demokratiske valg.

Det er ikke inkonsekvent at under Wien-forhandlingene uttalte en diplomat at hans land var klar til å bekjempe Al-Qaida, men at han var bekymret med tanke på hvem som da ville okkupere området. Sergei Lavrov noterte seg det som han betraktet som en «lapsus» (glipp) - det denne diplomaten innrømmet i virkeligheten var at hans land foretrakk en seier for Al-Qaida fremfor en seier til den Syriske Arabiske Republikken. Ved at han gjorde det fjernet han seg samtidig fra vedtaket i FNs Sikkerhetsråd som gjorde kampen mot terrorismen som en hovedmålsetting.

Samme dag, den 17. mai, presenterte FNs generalsekretær sin spesialutsending, Terje Rød-Larsen sin sluttrapport vedrørende resolusjon 1559 og annonserte samtidig sin avgang. Resolusjonen ble formulert i 2004 på initiativ av USA, Frankrike og Saudi-Arabia og krevde avvæpning av den libanesiske Hezbollah, en ikke-fornyelse av Emile Lahouds mandat og tilbaketrekning av de syriske styrkene fra Libanon.

Resolusjonen er aldri satt ut i livet selv om Syria trakk ut sine soldater for din egen del da de ble bedt om dette av den libanesiske opinionen i etterkant av «Cedar revolusjonen». Hr. Ban sørget øyeblikkelig for at sin assistent for politiske saker, Jeffrey Feltman, overtok Hr. Terje Rød-Larsen sin funksjoner så vel som sine egne helt til slutten av året. Imidlertid anser mange observatører USAs x-ambassadør til Beirut, Jeffrey Feltman, som den egentlige forfatteren av resolusjon 1559 og at han i dag i hemmelighet dirigerer den militære koalisjonen mot Syria fra New York.

Den 19. mai deltok Jeffrey Feltman i en seremoni i Paris sammen med medlemmer av den syriske opposisjonen, Burhan Ghalioun, Michel Kilo, Bassma Kodmani, og Samar Yazbeck.

Og siden vi fortsatt er i Frankrike, annonserte general Benoît Puga sin avgang som sjef for den franske presidentens personlige stab for å kunne bli medlem av kanselliet til den franske æreslegionen. Som kristen og nostalgisk opptatt av monarki og kolonisering, har han vært den eneste militære som har hatt denne stillingen under to etterfølgende presidenter, Nicolas Sarkozy og Francois Hollande. Han har personlig ledet Frankrikes hemmelige operasjoner i Syria - noen ganger i konflikt med hærsjefen - hovedsaklig ved hjelp av offiserer fra den franske Fremmedlegionen som arbeidet direkte for presidenten.

Vi beveger oss ubønnhørlig mot et brudd i Geneve-forhandlingene. Og selv om det skulle bli enighet mellom de tilstedeværende syriske deltagerne, vil en slik bli fort ugyldiggjort i lys av tidligere beslutninger, tar en i betraktning utelukkelsen - etter krav fra Tyrkia - av det sentrale kurdiske partiet. Det er grunnen til at mislykkete Geneve-forhandlinger sannsynligvis blir etterfulgt av forhandlinger mellom de som vil fortsette - med andre ord uten pro-saudiene, men med kurderne. Deretter vil en få etableringen av et overgang-system med nye deltakere. Militært vil den Syriske Arabiske Hæren overta landets viktigste byer, men kampene vil sannsynligvis fortsette på den Irakisk-Syriske grensen.

Oversettelse
Knut Lindtner
Derimot.no